Vil de forstå?

[florista]

Det skrives mye om at det er så mange som sliter. At ungdommer nå til dags tåler lite. Og at mennesker må ta seg sammen. 

 

Jeg har tenkt mye. Jeg tenker på det å plage de rundt meg. Også behandlere. At de skal høre på min smerte og redsel. Kanskje jeg burde ta meg sammen. Kanskje har jeg ikke noe å slite over eller med. Kanskje er det fordi jeg er for svak. Ikke flink nok til å tåle. 

 

Jeg er på kanten av mye akkurat nå. Men med alt jeg leser så føler jeg at jeg burde holde munn. Ta meg sammen. Ikke si noe. De må virkelig bli lei og det finnes dessverre en haug med andre som trenger mer hjelp enn meg. 

 

Om jeg gir opp, vil de forstå? Vil de forstå at jeg synes det er greit for min egen del? At det er helt i orden for meg? Vil de forstå at jeg forstod og at det var greit? 

 

 

[Tusset]

De fleste tåler mer enn du tror.

Behandlere har utdannet seg, for å hjelpe, fordi det er noe de vil. Noe de ønsker. Noen ønsker å hjelpe deg. Det må du la dem.

[Toga]

Du må ikke høre på dette. Det er mennesker som etablerer et bilde om at "mange er ikke syke, det går nedover med kulturen", for senere å snakke med enkeltpersoner og bekrefte for de: "dette gjelder ikke deg. Du er syk. Du er ikke en del av den negativt utviklingen". Hva blir resultatet av dette? Jo, du føler deg spesiell, og du føler "hjelperen" er spesiell.

 

Men spør deg selv: hvem er nå alle disse "bortskjemte, degenererte sytekoppene"? Har du møtt noen? Hvorfor gjelder det naboen og fetteren din, når det ikke gjelder deg?

 

Det blir som krigshissing. Man presenterer en sannhet om at samfunnet er i fare, og at det må bevilges penger til krig. Når det i realiteten ikke er det. Det har vært mange eksempler på dette opp gjennom historien. Det er bare å ta Irak. Man måtte forhindre Saddams masseødeleggelsesvåpen. Ettertiden har ikke bare vist at dette var fiksjon, den har også vist at ledende skikkelser visste at det var fiksjon. I virkeligheten har oljeentreprenører tjent ytterligere milliarder, og det er ikke vanskelig å tippe hvor millionene har drysset.

 

Hva har "healeren" å tjene? Det er et eksempel på manipulering. Ikke alle er så opptatt av ditt ve og vel som de på mesterlig vis klarer å gi utrykk for. Det kan handle om et ønske om beundring, eller det kan handle om å forkle middelmådige evner som usedvanlige.

[XbellaX]

Hei florista, jeg har lurt på hvordan det har gått med deg. 

 

Er du i behandling? Er du innlagt eller er du ute nå? Hvordan er livet og hverdagen din for tiden? 

[florista]

Hei florista, jeg har lurt på hvordan det har gått med deg. 

 

Er du i behandling? Er du innlagt eller er du ute nå? Hvordan er livet og hverdagen din for tiden? 

 

Hei. 

 

Jeg er hjemme. Venter egentlig på innleggelse, men kjenner mye på at jeg ikke er berettiget det. Det finnes mange flere som trenger hjelp. Jeg ønsker ikke å oppta en plass, når jeg vet det er en presset situasjon for de. Jeg går i behandling hos psykologen min, men jeg strever mye med søvn og mat. Sover lite for jeg ikke tør og sliter med å få i meg nok mat. Er mye redd i hverdagen og føler veldig for å "stikke av". Rømme på en måte. Gjemme meg i en krok. 

[XbellaX]

Hei. 

 

Jeg er hjemme. Venter egentlig på innleggelse, men kjenner mye på at jeg ikke er berettiget det. Det finnes mange flere som trenger hjelp. Jeg ønsker ikke å oppta en plass, når jeg vet det er en presset situasjon for de. Jeg går i behandling hos psykologen min, men jeg strever mye med søvn og mat. Sover lite for jeg ikke tør og sliter med å få i meg nok mat. Er mye redd i hverdagen og føler veldig for å "stikke av". Rømme på en måte. Gjemme meg i en krok. 

 

Det er fint høre litt fra deg igjen, takk. Antar det er en planlagt innleggelse siden du går å venter? 

 

Du vet ikke om du er berettiget plassen sier du. La oss bytte plass du og jeg et øyeblikk. Hva om jeg var i din situasjon, hva ville du sagt til meg? Ville du rådet meg til å fikse alt selv eller ville du rådet meg til å ta plassen? Selvsagt ville du rådet meg til å legge meg inn, så hvorfor skal andre regler gjelde for akkurat deg? Innleggelser handler ikke om hvem som fortjener/ikke fortjener, men hvem som kvalifiserer for den type hjelp og ikke. Ergo er det opp til din behandler og avdelingen å vurdere dette, ikke deg. 

 

Snakker du noe med din familie om situasjonen din?

[florista]

Takk for svar igjen XbellaX. Det er en planlagt innleggelse på en måte. Men det er ikke satt noen dato for det er fullt på avdelingen.

Klart jeg ville rådet deg til å ta imot innleggelse, men følelsen av å være til bry er overveldende. Og det bygger seg bare opp med alle skriverier om "dagens ungdom". Nå er ikke jeg ungdom lenger (30-årene) men likevel. Samtidig føler jeg på det at når det er fullt på avdelingen og vært det lenge så er det stort press og jeg vil ikke være en "gjenganger" som opptar plass.

Min mann er frustrert over situasjonen og ble irritert da jeg nevnte for han forslaget om å ikke legges inn. Han sier det er det samme som å gi opp.

Jeg er i et veldig dilemma inni meg og føler tiden løper litt ifra meg.

[XbellaX]

Takk for svar igjen XbellaX. Det er en planlagt innleggelse på en måte. Men det er ikke satt noen dato for det er fullt på avdelingen.

Klart jeg ville rådet deg til å ta imot innleggelse, men følelsen av å være til bry er overveldende. Og det bygger seg bare opp med alle skriverier om "dagens ungdom". Nå er ikke jeg ungdom lenger (30-årene) men likevel. Samtidig føler jeg på det at når det er fullt på avdelingen og vært det lenge så er det stort press og jeg vil ikke være en "gjenganger" som opptar plass.

Min mann er frustrert over situasjonen og ble irritert da jeg nevnte for han forslaget om å ikke legges inn. Han sier det er det samme som å gi opp.

Jeg er i et veldig dilemma inni meg og føler tiden løper litt ifra meg.

 

Spiller liten rolle om du er gjenganger eller "ny", den som trenger det blir prioritert. Jeg skjønner hans frustrasjon, men på samme tid er det ikke så lett å lære seg å ta plass. Jeg håper innleggelsen din blir god for deg. Går du til faste polikliniske samtaler mens du venter?  Dissosierer du like mye som tidligere?

[larimar]

Husk at det er de som bestemmer hvem som blir innlagt eller ikke. Og det går ikke på hvem som fortjener det eller ikke, men hvem som trenger det og har nytte av det. Stol på at de vet best når det gjelder dette. De er der for å hjelpe deg, og det hadde de ikke gjort hadde de trodd at det var så enkelt som å "ta seg sammen". <3 

[florista]

Tusen takk for svar XbellaX og larimar.

Jeg skal virkelig prøve å tenke slik dere skriver begge to ang innleggelse.

Ja jeg går til faste polikliniske samtaler. Behandler er dyktig. Men føler at det er så mye å ta tak i. Alltid er det noe som er viktig som må huskes på, men så glemmer enten jeg eller behandler det.

Jeg dissosierer en del. Det er veldig ekkelt å miste begrep over tid og ikke ha kontroll.

[XbellaX]

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig å miste tid, har du spesielle triggere? Har dere jobbet noe konkret med det eller er det noe annet som står i fokus for tiden?

[frosken]

Jeg tror det er viktig at du lytter til de rådene du får fra behandlingsapparatet, florista. Dersom de tilbyr innleggelse, så bør du sannsynligvis benytte deg av den muligheten.

 

Håper du er mindre selvskadende enn tidligere?

[Madelenemie]

Det skrives mye om at det er så mange som sliter. At ungdommer nå til dags tåler lite. Og at mennesker må ta seg sammen. 

 

Jeg har tenkt mye. Jeg tenker på det å plage de rundt meg. Også behandlere. At de skal høre på min smerte og redsel. Kanskje jeg burde ta meg sammen. Kanskje har jeg ikke noe å slite over eller med. Kanskje er det fordi jeg er for svak. Ikke flink nok til å tåle. 

 

Jeg er på kanten av mye akkurat nå. Men med alt jeg leser så føler jeg at jeg burde holde munn. Ta meg sammen. Ikke si noe. De må virkelig bli lei og det finnes dessverre en haug med andre som trenger mer hjelp enn meg. 

 

Om jeg gir opp, vil de forstå? Vil de forstå at jeg synes det er greit for min egen del? At det er helt i orden for meg? Vil de forstå at jeg forstod og at det var greit? 

Hei!

 

Etter at jeg leste 10 trygdemyter til besvær av en professor i trygdemedisin (tror han var det)

 

så fikk jeg bekreftet det jeg har tenkt og følt, det er ikke sånn at unge i dag tåler mindre.

 

Arbeidslivet er hardere, kravene til effektivitet og vellykkethet store, så jeg er ikke av den oppfatning at unge i dag tåler mindre.

 

Ta imot hjelp, det trenger og fortjener du!

[florista]

Takk for svar gode dere. 

 

Vi har tatt litt tak i triggere, men det er vanskelig å klare å unngå de, for de dukker opp overalt. Selv om målet kanskje ikke er å unngå de. Selvskadingen er bedre, men kjenner et voldsomt trykk. Jeg føler meg veldig rar og utenfor meg selv som bare vokser og vokser. Jeg befinner meg på steder hvor jeg ikke vet helt hvordan jeg er kommet dit og gjør ting jeg ikke husker å ha gjort, men som jeg må ha gjort. 

 

Jeg er så inderlig sliten, men føler meg for utrygg til å hvile og sove nok.