Ensomhet

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg har den siste tiden strevd med at jeg ikke har funnet noen logisk forklaring på at jeg virkelig, kanskje for første gang i mitt liv nå, kjenner meg ensom på en helt annen og smertefull måte.

 

Så i går fikk jeg endelig googlet begrepet, jeg ønsket kanskje ikke google det, fordi ensomhet, nesten bare ordet kjennes vondt nå for tiden.

 

Også sa jeg til meg selv at jeg har jo aldri hatt venner, jeg hadde det likevel utmerket, det var ikke så ofte jeg savnet det, for jeg liker godt å være i mitt eget selskap, drive med mine ting uforstyrret, derfor sikkert også jeg søkte meg til klosterlivet. Så hvorfor nå kommer snikende denne annerledes ensomheten?

 

Men i går googlet jeg, og det førte til at jeg heldigvis forstod dette viktige.

 

På norsk har man bare ordet ensomhet, for ensomhet, på engelsk har man i tillegg det mer positiv ladede ordet solitude for ønsket alenehet/ensomhet, på Japansk har man 50 ulike ord for ulike typer ensomhet. 

 

Kanskje har jeg mer følt solitude før, til å dekke den mer vonde ensomheten fikk jeg min psykiater, så den følelsen er fremmed, vond, ubehagelig og ny, så ble min psykiater "brått" revet bort fra meg mellom desember 2014 og 10 januar 2015.

 

Det stod på wikipedia at livsendringer, kriser, etc gjør en mer sårbar for å kjenne seg ensom.

Slik at kanskje er dette en livskrise for meg, det at min psykiater må slutte jobbe? kanskje er det derfor jeg kjenner meg vondt ensom?

 

I tillegg ligger jo min egen medfødte ensomhet der et sted inni meg, for det er jo de autistiske vanskene mine, som gjør at jeg har valgt mer enn andre å holde meg for meg selv, med mine interesser og omgi meg med dyr, det er nokså autistisk det.

 

Så fant jeg menneske, min psykiater, som både hjalp meg, forklarte ting for meg, gjorde meg lykkelig, fikk meg til å bli mer nysgjerrig på mennesker og begrepet venn.

 

Det er en dame merlyn French som har skrevet at:

 

Ensomhet er ikke å mangle selskap, men å mangle en sjelevenn, en som treffer en og har samme toner inni seg. (vel det med tonene er mine ord, hun sa kun det første og det med sjelevenn)

Jeg mangler en sjelevenn, nå, jeg har hatt en, men hun kan ikke jobbe mer, det var det tror jeg som utløste min ensomhet.

 

Jeg har lyst til å skrive dikt til en mulig venn, for noen som skal være venn med meg, må ha litt min klang og mine toner, men det er så det hele. Man kan være tykk eller tynn, heller lat enn hyper, klær ser jeg ikke, jeg hører bedre enn jeg ser og jeg ser, men jeg ser detaljer, og farger og konturer, men ikke alt mellom konturene og detaljene, det er jeg mye blind for, tror det heter oversikt.

 

Det er ikke sikkert jeg finner en sånn venn igjen, jeg blir sliten av mange mennesker og det som heter selskap, da foretrekker jeg skogen, med stiene, røttene trærne strekker ut, lav og sopp og lukten av fuktighet og temperatur, arter og geologi der, i skogen, er jeg aldri, ensom!

 

Tror dere at jeg er ensom fordi jeg har mistet det menneske jeg ble sjelevenn med?

 

 

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Kanskje du skal prøve å være litt takknemlig for de gode tingene du faktisk har i livet ditt? Du har en kjærlig mann som elsker deg og 4 (5?) fine barn du har satt til verden og som er glad i deg. Svært mange lever livet alene - uten familie. Selv er jeg enebarn og har hverken mann eller barn. Jeg er helt, helt alene i verden. Jeg har det likevel greit, men tenker du har en rikdom du bør være mer klar over og slå deg til ro med. 

Anonymous poster hash: fdeb2...de1