Jeg var ikke slik før jeg ble syk og begynte på medisiner

[Cilien]

Jeg synes det er rart at psykisk syke (meg selv inkludert) ofte har så mye imot å gå på medisiner og tror de er farlige, ødelegger oss etc. Samtidig vil vi sikkert være mer villige til å f.eks ta insulin om vi fikk påvist diabets eller gå på blodtrykksmedisin om vi fikk anbefalt det. Det virker nesten som om det er noe i de psykiske sykdommene selv som gjør oss så lite villige til å ta medisiner vi trenger. Jeg har vært slik selv også, mange ganger. Har tenkt: Mister jeg meg selv nå? Ødelegger jeg noe i hjernen? Hvem er jeg egentlig, uten medisiner? Kan jeg noensinne bli som jeg var igjen, før jeg begynte på medisiner? etc. etc. etc.

 

Jeg tenker at mange rundt oss må bli rimelig fortvilte. Selv sluttet jeg for eksempel på medisiner helt plutselig, flere ganger, eller jeg tok dem altfor usystematisk og dermed virket de ikke som de skulle. Jeg ville jo aldri gjort noe lignende om det var diabetes jeg fikk medisiner for! Tenk å utsette seg selv for slikt - igjen og igjen! For ikke å snakke om å utsette de rundt meg for dette - familie og venner, som så veldig ønsket meg vel. Og psykiatere og psykologer - som der det hele utenfra, og må overbevise igjen og igjen og igjen om at de faktisk tror vi vil få det bedre om vi lot oss behandle skikkelig. 

 

Kanskje har det med identitet å gjøre. Hvem er jeg - er jeg en som er psykisk syk? Eller er jeg egentlig frisk, jeg bare klarer ikke å ta meg sammen? Er jeg meg selv, selv om jeg tar medisiner? Er det bare noe ved personligheten min som gjør at jeg alltid tenker så mørke tanker? Eller - er det sykdommen som snakker gjennom meg? Hvem var jeg før jeg ble syk - og hvem er jeg nå? Hvem vil jeg være når jeg blir frisk? Tør jeg i det hele tatt å bli frisk - da vil jeg vel plutselig få en annen identitet?

 

Selv har jeg slått meg til ro med medisinene mine nå. Jeg er en annen nå enn før jeg begynte på dem, men det tror jeg at jeg ville vært i alle tilfeller. I tillegg tror jeg at det vi ser på som "jeg" ikke er noe fastlagt, men noe som stadig er i bevegelse. Hva som er hva, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, har så mange årsaker - og medisiner er bare én av dem.

[Gjest]

Jeg synes det er rart at psykisk syke (meg selv inkludert) ofte har så mye imot å gå på medisiner og tror de er farlige, ødelegger oss etc. Samtidig vil vi sikkert være mer villige til å f.eks ta insulin om vi fikk påvist diabets eller gå på blodtrykksmedisin om vi fikk anbefalt det. Det virker nesten som om det er noe i de psykiske sykdommene selv som gjør oss så lite villige til å ta medisiner vi trenger. Jeg har vært slik selv også, mange ganger. Har tenkt: Mister jeg meg selv nå? Ødelegger jeg noe i hjernen? Hvem er jeg egentlig, uten medisiner? Kan jeg noensinne bli som jeg var igjen, før jeg begynte på medisiner? etc. etc. etc.

 

Jeg tenker at mange rundt oss må bli rimelig fortvilte. Selv sluttet jeg for eksempel på medisiner helt plutselig, flere ganger, eller jeg tok dem altfor usystematisk og dermed virket de ikke som de skulle. Jeg ville jo aldri gjort noe lignende om det var diabetes jeg fikk medisiner for! Tenk å utsette seg selv for slikt - igjen og igjen! For ikke å snakke om å utsette de rundt meg for dette - familie og venner, som så veldig ønsket meg vel. Og psykiatere og psykologer - som der det hele utenfra, og må overbevise igjen og igjen og igjen om at de faktisk tror vi vil få det bedre om vi lot oss behandle skikkelig. 

 

Kanskje har det med identitet å gjøre. Hvem er jeg - er jeg en som er psykisk syk? Eller er jeg egentlig frisk, jeg bare klarer ikke å ta meg sammen? Er jeg meg selv, selv om jeg tar medisiner? Er det bare noe ved personligheten min som gjør at jeg alltid tenker så mørke tanker? Eller - er det sykdommen som snakker gjennom meg? Hvem var jeg før jeg ble syk - og hvem er jeg nå? Hvem vil jeg være når jeg blir frisk? Tør jeg i det hele tatt å bli frisk - da vil jeg vel plutselig få en annen identitet?

 

Selv har jeg slått meg til ro med medisinene mine nå. Jeg er en annen nå enn før jeg begynte på dem, men det tror jeg at jeg ville vært i alle tilfeller. I tillegg tror jeg at det vi ser på som "jeg" ikke er noe fastlagt, men noe som stadig er i bevegelse. Hva som er hva, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, har så mange årsaker - og medisiner er bare én av dem.

Det var godt å lese at noen tar opp emne jeg startet med.  Hvis du ser på insulin og psykofarma, så er psykofarma noe som påvirker noe av det som er oss.  Tror at det gjør at vi blir lettere usikker på slike medisiner enn andre medisiner.  Jeg har likevel aldri bråseponert noen medisiner utenom sobril.  Men har prøvd å seponere noen ganger.  Når jeg var stabil så vurderte jeg ikke å seponere den medisinen som gjorde meg stabil.  Våget heller ikke å seponere de andre.  Men vurderte de andre når jeg hadde vært stabil over lengre tid.  Det er når jeg blir mer ustabil og ikke føler medisinene har effekt jeg får mer alvorlige tanker om seponering og om medisinene har negativ påvirkning på meg. Det ser jeg på som en fornuftig vurdering.  Problemet er bare at jeg ikke vil kunne få et svar på det uten at jeg prøver å seponerer eller reduserer.  Men da tar jeg også en risiko for å  bli dårligere så jeg våger ikke.

[Gjest]

Jeg tror du har mye rett i det du skriver her, uten tvil. Men, selv om noen svarer deg, så spør du jo om mye av det samme etter kort tid igjen. Det er de samme temanene du spør om så godt som hele tiden og det er helt uproblematisk, men vinklingen er den samme hver eneste gang,  f.eks. bør jeg slutte på medisiner for å se om jeg blir bedre?, hvor mange innlegg av denne typen tror du at du har skrevet i løpet av disse årene, det er nemlig ikke få. 

Jeg kjenner ikke deg og jeg vet heller ikke om du har barn.  Men jeg kan selv huske når barna var små, så kunne vi ofte ta opp samme problemstillingen flere ganger. Vi foreldre kunne diskutere sykdommer, oppdragelse, spesielle problemstillinger, og mye mer.  Det var ofte ting som kom stadig opp igjen, så lenge det fortsatt var et problem.Ikke alle problemer vi klarte å løse, men det var godt å kunne snakke om det, samtidig som vi fikk se ting fra flere vinkler. Fikk tips. Utvekslet erfaringer.  Fikk sortert mer av tankene vi hadde rundt problemet.

[AnonymBruker]

Han skrev _tror_ og ikke at han vet.

 

Han skrev også at Cipralex ikke ville hjelpe på min sønn. Han tok feil.

 

Du må ikke henge deg opp i dette at han tror ting. Svar på et nettforum kan noen ganger være til hjelp. Andre ganger bare forvirre.

 

Be om en ny utredning hvis du tviler.

Anonymous poster hash: ede05...9ca

[XbellaX]

Jeg kjenner ikke deg og jeg vet heller ikke om du har barn.  Men jeg kan selv huske når barna var små, så kunne vi ofte ta opp samme problemstillingen flere ganger. Vi foreldre kunne diskutere sykdommer, oppdragelse, spesielle problemstillinger, og mye mer.  Det var ofte ting som kom stadig opp igjen, så lenge det fortsatt var et problem.Ikke alle problemer vi klarte å løse, men det var godt å kunne snakke om det, samtidig som vi fikk se ting fra flere vinkler. Fikk tips. Utvekslet erfaringer.  Fikk sortert mer av tankene vi hadde rundt problemet.

 

 

For meg fremstår det ikke som om du er intr. i endring, det kan godt være det er feil -men det er slik jeg leser deg etter disse årene. 

 

I går var du innom å svarte på tråden din til og fra, istedet kunne du tatt i bruk tipset frosken kom med og heller vandret til og fra boken hun foreslo, for eksempel. I bunn og grunn handler det om prioriteringer.

[Gjest]

For meg fremstår det ikke som om du er intr. i endring, det kan godt være det er feil -men det er slik jeg leser deg etter disse årene. 

 

I går var du innom å svarte på tråden din til og fra, istedet kunne du tatt i bruk tipset frosken kom med og heller vandret til og fra boken hun foreslo, for eksempel. I bunn og grunn handler det om prioriteringer.

Jeg har prøvd mange av rådene jeg har fått på dol. Men ikke alle, av forskjellige grunner.

Når du skriver at jeg ikke ønsker endring, så lurer jeg på hvilke endring du mener. Jeg ønsker å bli den jeg var. Slippe mye av det jeg sliter med. Men jeg har egentlig gitt opp.

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd mange av rådene jeg har fått på dol. Men ikke alle, av forskjellige grunner.

Når du skriver at jeg ikke ønsker endring, så lurer jeg på hvilke endring du mener. Jeg ønsker å bli den jeg var. Slippe mye av det jeg sliter med. Men jeg har egentlig gitt opp.

Kanskje du ikke vil bli den du var. Mye kan ha forandret seg over flere år. Psykdom kan også forandre en. Kanskje er du for ambisiøs som enten vil ha tilbake den du var; eller så gir du opp.. det er enten/eller tankegang. Kanskje må du godta at du har forandret deg, men det betyr ikke at du ikke kan få det bedre igjen og et godt liv.

Anonymous poster hash: c235d...c31

[Gjest]

Kanskje du ikke vil bli den du var. Mye kan ha forandret seg over flere år. Psykdom kan også forandre en. Kanskje er du for ambisiøs som enten vil ha tilbake den du var; eller så gir du opp.. det er enten/eller tankegang. Kanskje må du godta at du har forandret deg, men det betyr ikke at du ikke kan få det bedre igjen og et godt liv. Anonymous poster hash: c235d...c31

Jeg ønsker først og fremst roen jeg hadde før både i kropp og hode.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker først og fremst roen jeg hadde før både i kropp og hode.

Forståelig nok. Men kanskje det er på tide du reorienterer deg og gjør en innsats for å bli bedre, i stedet for å lengte til noe som akkurat nå er uoppnåelig? Det kan ta tid å jobbe med seg selv og bli bedre. Det er ikke alltid det blir som før selv om en blir "frisk". Jeg kan jo ikke vite helt sikkert om dette gjelder for deg. Det var bare en tanke.

Anonymous poster hash: c235d...c31

[Gjest]

Jeg ønsker først og fremst roen jeg hadde før både i kropp og hode.

Fullt forståelig. Da er det kanskje verdt et forsøk å følge frosken's råd - iallefall prøve det ut og se om det funker?

Hva med å prøve dette samtidig som du tar pause fra dol denne tiden? Er det ikke verdt et forsøk?

Jeg må også prøve ut og gjøre noe som jeg ikke vet om hjelper meg i forbindelse med fysioterapi - jeg må sette av en time tll denne øvelsen hver dag, selv om jeg ikke har lyst til det overhode. Men jeg plages så mye at det er en investering i helsa, verdt et forsøk.

Du må snu, gjøre og prøve noe nytt. De tiltak du har gjort til nå funker jo ikke - hvorfor fortsette i dette sporet når det ikke funker og heller ikke gir deg et bedre liv? Det du driver med virker etter min mening mot sin hensikt for deg - det øker grubling, frustrasjon, fortvilelse osv.

[Gjest]

Forståelig nok. Men kanskje det er på tide du reorienterer deg og gjør en innsats for å bli bedre, i stedet for å lengte til noe som akkurat nå er uoppnåelig? Det kan ta tid å jobbe med seg selv og bli bedre. Det er ikke alltid det blir som før selv om en blir "frisk". Jeg kan jo ikke vite helt sikkert om dette gjelder for deg. Det var bare en tanke. Anonymous poster hash: c235d...c31

Jeg ble bra når jeg begynte med lithium uten å gjøre noe ekstra for å bli det. Da snudde det nesten fra den ene dagen til den andre. Jeg har gått ca 10 år i behandling. Jeg har gjort innsats for å bli bedre, men tror jeg må innse at jeg er en av dem som alltid kommer til å slite i perioder. Derfor har jeg lyst å finne et forum der jeg bare kan få ut litt når det blir for vanskelig, uten å føle at det bare er jeg som ikke gjør nok. Det får meg bare til å føle at det er min egen skyld at jeg ikke blir bra.

[Gjest]

Jeg ble bra når jeg begynte med lithium uten å gjøre noe ekstra for å bli det. Da snudde det nesten fra den ene dagen til den andre. Jeg har gått ca 10 år i behandling. Jeg har gjort innsats for å bli bedre, men tror jeg må innse at jeg er en av dem som alltid kommer til å slite i perioder. Derfor har jeg lyst å finne et forum der jeg bare kan få ut litt når det blir for vanskelig, uten å føle at det bare er jeg som ikke gjør nok. Det får meg bare til å føle at det er min egen skyld at jeg ikke blir bra.

Det er trist å høre at svarene våre får deg til å føle det slik, for alt vi vil og prøver på er å hjelpe deg

[Gjest]

Det er trist å høre at svarene våre får deg til å føle det slik, for alt vi vil og prøver på er å hjelpe deg

Jeg vet det. Men jeg er sliten av å kjempe mot noe som ikke nytter likevel. Jeg har gode tider. Får ta vare på dem. Så ønsker jeg et sted å få det ut når det blir for vanskelig. Nå blir kampen bare å komme igjennom de vanskelige periodene på et vis.

[Gjest]

Ok. Ditt liv - ditt valg.

[XbellaX]

Jeg ble bra når jeg begynte med lithium uten å gjøre noe ekstra for å bli det. Da snudde det nesten fra den ene dagen til den andre. Jeg har gått ca 10 år i behandling. Jeg har gjort innsats for å bli bedre, men tror jeg må innse at jeg er en av dem som alltid kommer til å slite i perioder. Derfor har jeg lyst å finne et forum der jeg bare kan få ut litt når det blir for vanskelig, uten å føle at det bare er jeg som ikke gjør nok. Det får meg bare til å føle at det er min egen skyld at jeg ikke blir bra.

 

 

Jeg vet det. Men jeg er sliten av å kjempe mot noe som ikke nytter likevel. Jeg har gode tider. Får ta vare på dem. Så ønsker jeg et sted å få det ut når det blir for vanskelig. Nå blir kampen bare å komme igjennom de vanskelige periodene på et vis.

 

Jeg tror også du kommer til å fortsette å ha dårlige perioder, det har vi alle men selvsagt mer når man strever med en kronisk diagnose.

 

"Nå blir kampen bare å komme igjennom de vanskelige periodene på et vis." For meg virker det som om du helst vil ha denne kampen i fred. Du virker lite villig til å gjøre endringer og nødvendige prioriteringer, og det står du selvsagt i din fulle rett til å ikke gjøre men da finner jeg det også rart at du fortsetter (evt ønsker å fortsette) å  be om råd/synspunkter og stiller spørsmål  f.eks "hva gjør jeg dersom.../ bør jeg redusere på.../ hvordan kan jeg overleve uroen...". I mine ører høres det kanskje mer ut som om du burde åpnet en blogg, en online dagbok og så dele denne med resten verden for å få en dialog. 

Endret 28. februar 2015 av XbellaX

[Gjest]

Dere kommer nok aldri til å forstå meg likevel. Jeg beklager at jeg er som jeg er. Men jeg har satt pris på både råd og at noen bryr seg. Og jeg har også prøvd mange av rådene.

[XbellaX]

Dere kommer nok aldri til å forstå meg likevel. Jeg beklager at jeg er som jeg er. Men jeg har satt pris på både råd og at noen bryr seg. Og jeg har også prøvd mange av rådene.

 

Det er synd du føler "vi" ikke forstår det, det er ingen ok følelse å sitte med. Du trenger ikke gå med hodet ned i grøfta ved å beklage at du er slik du er, det er det ingen grunn til. Vi snakker, vi misforstår og så prøver vi å forstå litt mer, det er ikke verre :-)