Være voksen

[Madelenemie]

Hei!

 

Etter en tråd om temaet voksen lager jeg en egen, dette fordi jeg syns begrepet være voksen bør defineres før man kan diskutere det. Dvs avklare hva man legger i det.

 

Jeg tenkte før om meg selv at jeg var umoden og aldri ble voksen, til min overraskelse var min psykiater bestemt og helt uenig i det.

 

Hvis man først tenker på hva man legger i begrepet være voksen, blir det lettere å mene noe og ikke skrive/snakke forbi hverandre.

 

For meg handler å være voksen om å kunne ta ansvar både for seg selv og evt andre mennesker.

Derfor handler det også om å ha evne til å  kunne utsette egne behov, dvs ha evne til å sette andres behov foran sine egne.

 

Ut i fra dette perspektivet, er jeg voksen.

 

Så kommer det som kan skyldes andre forhold, feks som jeg har erfaring med, autisme, den medfører at jeg aldri på noe tidspunkt mistet interessen for feks dinosaurer, verdensrommet, botanikk, dyr osv...

Årene har bare utvidet interesseområdene. Barna som kom vokste opp delvis på bibliotek, museum i skogen og hjemme.

 

Jeg er derfor like voksen som et NT menneske som kanskje erstattet tog-interessen eller dinosaur-interessen med interesser for reiser, vin, kunst, idrett eller andre aktiviteter. (dette fordi de vokser og utvikler seg mer i lag med andre på sin alder)

 

De siste tingene er mer vanlig for voksne å være interessert i, vi er likevel mange som aldri mistet våre lidenskaper, enten vi er akademikere, utdannet innenfor interessene våre eller ikke.

 

Jeg har forstått at jeg ikke er et typisk eksempel på en godt etablert vestkantdame, jeg er ikke et typisk eksempel på noen vanlig dame på ca 40 år, jeg er alt for opptatt av uvanlige ting...

men oftere og oftere oppdager jeg at selv de vanligste voksne jo blir glade for min uvanligere måte å være voksen på... så det handler mer om for meg å lære like meg selv, takle meg selv og min egen annerledeshet, være den jeg er, som andre liker, lære like meg selv sånn som andre liker meg.

 

Andre mennesker, nå tenker jeg NT mennesker, er nokså rause, (rausere enn meg) på å akseptere annerledeshet, jeg skulle ønske jeg lærte litt kjappere, lærte litt fortere, satte like stor pris på meg selv og min egen annerledes måte å være voksen på.

 

 

 

 

[frosken]

Jeg er enig i din forståelse av hva det innebærer å være voksen:-)  Og jeg er også enig i at det ikke gir mening i å diskutere "voksenhet" uten først å gjøre rede for hva man legger i begrepet.

 

Det finnes for øvrig svært mange som er voksne ut i fra denne definisjonen, men som ikke har så mye til felles med mere stereotype oppfatninger om hvordan en voksen person lever. Det finnes også mange som lever ganske likt den stereotype oppfatningen, men som er preget av umodenhet i sine nære relasjoner. For meg er det viktigste å være i stand til å utsette egne behov, være i stand til å se ting også fra en annens perspektiv, og være i stand til å ivareta både seg selv _og_ andre.  

[Madelenemie]

Jeg er enig i din forståelse av hva det innebærer å være voksen:-)  Og jeg er også enig i at det ikke gir mening i å diskutere "voksenhet" uten først å gjøre rede for hva man legger i begrepet.

 

Det finnes for øvrig svært mange som er voksne ut i fra denne definisjonen, men som ikke har så mye til felles med mere stereotype oppfatninger om hvordan en voksen person lever. Det finnes også mange som lever ganske likt den stereotype oppfatningen, men som er preget av umodenhet i sine nære relasjoner. For meg er det viktigste å være i stand til å utsette egne behov, være i stand til å se ting også fra en annens perspektiv, og være i stand til å ivareta både seg selv _og_ andre.  

Hei!

 

mm, enig i det med å utsette egne behov og ivareta seg selv og andre,

 

det der med perspektivtaking er en øvelse som for enkelte tar mer tid  og av og til er mer enn litt vrient.

 

Jeg syns man kan være god og voksen uten denne evnen, men selvsagt må man da være lydhør, obs på sin vanske, dvs kunne rette seg etter råd, anbefalinger, og de perspektiver man kan ha tyngre for å se og ta sånn spontant.

 

Det blir ofte illustrert for meg her hjemme, når jentene forklarer hvordan et blikk en kommentar eller en gest var egentlig ment.

 

Vel vel tenker jeg, godt at mange ting går meg hus forbi. (jeg tullet litt nå, litt, ikke helt)

Jeg har imidlertid lite problemer med å ta ansvar, utsette egne behov, men forstå andres motiver uten at det er tydelig formidlet, vel det kan av og til bli nokså for avansert og svevende og mystifistisk.

[frosken]

Man kan komme langt med en _vilje_ til å se ting fra andres perspektiv :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er meget enig med frosken. Å være voksen er meget sammenfallende med det en i psykiatrien/psykologien kaller høy egostyrke.

[Madelenemie]

Man kan komme langt med en _vilje_ til å se ting fra andres perspektiv :-)

Hei!

 

man trenger jo en forklaring først da:-) viljen må likevel være der, men uten forklaring er man jo ikke langt

 

(Ikke alltid men ofte)

[stjernestøv]

Å være voksen innebærer helt klart å ta ansvar for seg selv, og har man barn setter man dem alltid først. Så enig med deg

[Kayia]

Det er nok ikke så enkelt å avgrense begrepet voksen som frosken og nhd gjør her. Begrepet er dynamisk, og hva man legger i det avhenger av kontekst. Det er svært vanlig at slike begrep må avgrenses mens man bruker dem, nettopp fordi begrepets innhold endres både i tid og rom og hva man snakker om. Dette ser vi rett som det er på dol, spesielt tydelig når menn på 40 som fremdeles liker å ta en fest skal beskrives foreksempel

 

Av og til bruker man altså begrepet juridisk (der skillet mellom barn og voksen er eksakt og beskriver ulike rettigheter og plikter knyttet til å være hhv barn eller voksen), av og til bruker man det som et verb (å være voksen/ å opptre voksent - som forsåvidt er det nhd og frosken snakker om) mens andre ganger bruker man det som et subjekt (en voksen dame/ voksen mann, som av og til kan være knyttet til alder, andre ganger til faser (å ha flyttet fra mamma og pappa)). Atter andre ganger bruker man det i en sosiologisk forstand, og da snakker man (som du gjør i åpningsinnlegget ditt) om ulike handlinger, interesser og adferd knyttet til det å "være voksen". Sist men ikke minst bruker man brgrepet kulturellt, og da bruker man gjerne begepet modenhet for å skille "oss voksne" fra "de ikke-voksne, barnslige".

 

Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom hvordan andre ser på en person og hvordan denne personen ser på seg selv, og dette skaper gjerne konflikter. I slike tilfeller diskuterer man ut fra ulike definisjoner, og en trekker kanskje også inn dimensjonen "å føle seg som voksen", som heller ikke kan forstås statisk. En mor kan foreksempel en uke si til sin 19-årige datter at "du må da kunne rydde etter deg, herregud du er jo voksen nå", mens neste uke kan samme mor si "selvfølgelig skal ikke du reise på loffen i India til sommeren unge frøken, det får du vente med til du er voksen". Datteren på sin side kan tenke "det er du som er den voksne i huset, rydd selv" eller "jeg er 18 og myndig og voksen nok til å bestemme om jeg vil til India selv". Ingen av utsagnene er feil, man må bare diskutere seg fram til hva man mener med "voksen" i hver enkelt tilfelle.

 

Selv ble jeg mor som 23-åring, og var ikke ferdig studert. Livet ble snudd på hodet, og mann og jeg måtte BLI voksne. Vi måtte skyve egne behov tilside, og det var feks slutt på å bruke opp alle pengene på backpackertur for så å spise pasta hele høsten - vi hadde et barn å ta hensyn til. Likevel sluttet vi ikke å like det vi hadde likt, le av det vi hadde ledd av etc, ergo lå ikke vår voksenhet til å slutte å høre på pop eller rock, slutte å drikke altfor billig vin eller le av plumpe vitser - det lå i at vi sørget for ro i heimen, mat på bordet og det å fortsette å utdanne seg mot en jobb som ville trygge vår lille famlie på lang sikt etc. Ser du forskjellen?

 

En mann på 42 med downs syndrom kan foreksempel ikke ta vare på seg selv uten hjelp og han kan neppe vurdere andres behov via perspektivering, men siden han er 42 vil jeg likevel kalle han voksen. Hva annet skulle han være, en gutt??

 

Likedan, en mor på 38 som ikke tar vare på sin egen familie men ligger til sengs uten å gjøre det som trengs for å bedre situasjonen tar hverken vare på seg selv eller familien. Gjør det henne til et barn? Nei selvfølgelig ikke, ut fra måten jeg - og de fleste i vår del av verden bruker begrepet på. Det gjør henne til en uansvarlig og umoden voksen, men likefult en voksen.

[Inner self]

Hvordan vil lav egostyrke arte seg?

[Madelenemie]

Å være voksen innebærer helt klart å ta ansvar for seg selv, og har man barn setter man dem alltid først. Så enig med deg

Takk

 

jeg prøver lese nå om det er sånn at man må kunne klare ta instinktivt perspektiv også?

 

Jeg er blitt flinkere til å ta perspektiv, men det jeg er absolutt flinkest på er å:

 

Følge regler, ansvar og tydelige definerte behov.

 

Jeg er derfor ganske flink til å ta meg av barn, ektefelle og naboer, fordi jeg kjenner ansvaret.

 

Dette ansvaret, som er lett synlig, forklarbart og definert, kjenner mine barn også,

 

de tar derfor også ansvar for eldre naboer og andre grupper som er avhengig av andre mennesker.

 

Jeg har lært dem feks at vi måker snø for andre selv om vi er slitne, det er feks et ansvar man tidvis må ta, særlig i situasjoner der mennesker ikke har egne barn eller egne barn som stiller opp, dette varierer, det vil si grunnene til at andre har praktiske behov som gjør dem fortvilt.

[Madelenemie]

Det er nok ikke så enkelt å avgrense begrepet voksen som frosken og nhd gjør her. Begrepet er dynamisk, og hva man legger i det avhenger av kontekst. Det er svært vanlig at slike begrep må avgrenses mens man bruker dem, nettopp fordi begrepets innhold endres både i tid og rom og hva man snakker om. Dette ser vi rett som det er på dol, spesielt tydelig når menn på 40 som fremdeles liker å ta en fest skal beskrives foreksempel

 

Av og til bruker man altså begrepet juridisk (der skillet mellom barn og voksen er eksakt og beskriver ulike rettigheter og plikter knyttet til å være hhv barn eller voksen), av og til bruker man det som et verb (å være voksen/ å opptre voksent - som forsåvidt er det nhd og frosken snakker om) mens andre ganger bruker man det som et subjekt (en voksen dame/ voksen mann, som av og til kan være knyttet til alder, andre ganger til faser (å ha flyttet fra mamma og pappa)). Atter andre ganger bruker man det i en sosiologisk forstand, og da snakker man (som du gjør i åpningsinnlegget ditt) om ulike handlinger, interesser og adferd knyttet til det å "være voksen". Sist men ikke minst bruker man brgrepet kulturellt, og da bruker man gjerne begepet modenhet for å skille "oss voksne" fra "de ikke-voksne, barnslige".

 

Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom hvordan andre ser på en person og hvordan denne personen ser på seg selv, og dette skaper gjerne konflikter. I slike tilfeller diskuterer man ut fra ulike definisjoner, og en trekker kanskje også inn dimensjonen "å føle seg som voksen", som heller ikke kan forstås statisk. En mor kan foreksempel en uke si til sin 19-årige datter at "du må da kunne rydde etter deg, herregud du er jo voksen nå", mens neste uke kan samme mor si "selvfølgelig skal ikke du reise på loffen i India til sommeren unge frøken, det får du vente med til du er voksen". Datteren på sin side kan tenke "det er du som er den voksne i huset, rydd selv" eller "jeg er 18 og myndig og voksen nok til å bestemme om jeg vil til India selv". Ingen av utsagnene er feil, man må bare diskutere seg fram til hva man mener med "voksen" i hver enkelt tilfelle.

 

Selv ble jeg mor som 23-åring, og var ikke ferdig studert. Livet ble snudd på hodet, og mann og jeg måtte BLI voksne. Vi måtte skyve egne behov tilside, og det var feks slutt på å bruke opp alle pengene på backpackertur for så å spise pasta hele høsten - vi hadde et barn å ta hensyn til. Likevel sluttet vi ikke å like det vi hadde likt, le av det vi hadde ledd av etc, ergo lå ikke vår voksenhet til å slutte å høre på pop eller rock, slutte å drikke altfor billig vin eller le av plumpe vitser - det lå i at vi sørget for ro i heimen, mat på bordet og det å fortsette å utdanne seg mot en jobb som ville trygge vår lille famlie på lang sikt etc. Ser du forskjellen?

 

En mann på 42 med downs syndrom kan foreksempel ikke ta vare på seg selv uten hjelp og han kan neppe vurdere andres behov via perspektivering, men siden han er 42 vil jeg likevel kalle han voksen. Hva annet skulle han være, en gutt??

 

Likedan, en mor på 38 som ikke tar vare på sin egen familie men ligger til sengs uten å gjøre det som trengs for å bedre situasjonen tar hverken vare på seg selv eller familien. Gjør det henne til et barn? Nei selvfølgelig ikke, ut fra måten jeg - og de fleste i vår del av verden bruker begrepet på. Det gjør henne til en uansvarlig og umoden voksen, men likefult en voksen.

Hei!

 

Ja jeg forstår, jeg har også tenkt tankene du presenterer selv.

 

Derfor ble jeg opptatt av at for å si noe om voksenhet må man si noe først om hva man selv definerer som voksenhet,

 

nettopp fordi det er avhengig av kontekst.

 

Derfor skrev jeg noe om hva jeg definerer som voksen, og i den definisjonen var feks kunne ta ansvar og evne å sette egne behov tilside. Det er utgangspunktet for å mene noe om noe, men kun om voksenhet ut i fra ett sett av kriterier, men ikke nødvendigvis en fasit. 

 

Men den inkluderer jo ganske mange, de fleste kan ta ansvar og sette egne behov tilside, det har med bevissthet og trening å gjøre.

 

Men for PU vil det selvsagt måtte brukes andre tilnærminger til begrepet voksen.

 

De kan være voksne fysisk dvs utviklet, men likevel ikke være "voksne" mentalt på den måten at man kan forvente at de tar ansvar på samme måte.

 

For oss med autisme kan perspektivtaging være en utfordring, derfor utelot jeg det, ikke fordi det ikke er viktig, men fordi jeg ikke ser det som så viktig som evne til å ta ansvar og sette egne behov tilside.

 

Jeg syns de to er tydelige og lette å definere, samt man unngår mye synsing og tolkning og burde og skulle osv...

 

Man ser jo stadig at de fleste mangler perspektivtaging på dol så det blir en vag variant å ta med i en mer konkretisering av hva det vil si å være voksen.

 

Men forstår hva du mener og er enig.

Endret 1. mars 2015 av Madelenemie

[FGT]

Å være voksen betyr for meg å være fysisk og følelsemessig moden. Det fleste blir jo fysisk modne men ikke følelsemessig.

[FGT]

Hvordan vil lav egostyrke arte seg?

Vet ikke helt hva de legger i dette ordet. Det virker som det noe negativt ladet, men jeg vet at det er ikke det de mener,

Endret 1. mars 2015 av FGT

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Egostyrke:

 

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/17597-ego-styrke/

[AnonymBruker]

"For meg handler å være voksen om å kunne ta ansvar både for seg selv og evt andre mennesker.

Derfor handler det også om å ha evne til å  kunne utsette egne behov, dvs ha evne til å sette andres behov foran sine egne."

 

Dette gjorde jeg allerede i 10-årsalderen, grunnet en litt spesiell opvekst. Jeg satte meg også grundig inn i andre perspektiv på tilværelsen, dvs min mors og mine søskens, og hadde (i følge psykologer) en svært overutviklet empati.

 

Men jeg var ikke spesielt voksen, likevel. Kanskje fordi jeg ikke evnet å ta vare på meg selv oppi alt dette. Dvs, jeg var den flinkeste eleven i klassen gjennom hele skolegangen, hadde mange venner, var god i sport og mange andre ting - men jeg envet ikke å se at alt dette ble altfor mye for meg.

 

Jeg tror at det å være voksen også handler om å kunne sette grenser for seg selv. 

 

 

Anonymous poster hash: 5a319...66c

[FGT]

Egostyrke:

 

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/17597-ego-styrke/

Ja dette er jo veldig positivt da,

[Inner self]

Da stryker jeg nok på egostyrke. Spesielt det med stabilt selvbilde, jeg har ikke anelse om hva jeg er for noe.

[FGT]

Kan en da ha egostyrke å være egoist ?