stenger journaltilgangen

[Madelenemie]

Hei!

 

Det skjedde i natt for min psykiater,

 

jeg misliker det, nå misliker jeg generelt endringer, og jeg liker ikke at jeg fra nå av må bruke en annen mail for å nå min psykiater.

 

Det er noen ubehagelige endringer. Jeg tenkte i natt på at kanskje jeg kan skrive et brev til klinikkoverlegen og be han sende svar til min psykiater, så kan min psykiater gi meg beskjed, som normalt, jeg tviler på at det går, han vil også få bekreftet hvis jeg skriver et sånt brev,at jeg har mer asperger enn han trodde, og det vil jeg ikke gi han inntrykk av. Jeg håper nemlig han kan snakke med meg 1 gang pr mnd til min psykiater åpner egen praksis. Eller min psykiater foreslo dette, og jeg sa, ja det vil jeg. Jeg har litt mye å tenke på for tiden.

Jeg liker han, det var han som var den første som fikk ideen om asperger syndrom, og sendte meg videre for utredning, jeg er derfor også takknemlig ovenfor han.

Det er nok derfor jeg liker han, han var vennlig og hyggelig mot meg, men merkelig nok var han litt av en busemann mot to av mine "venner". Den ene måtte kle av seg alle klærne, ned til undertøyet, og hun følte seg naken og ukomfortabel, og siden dette kom helt uforberedt hadde hun på seg sexy undertøy, noe hun sa hun jo ikke ville hatt hvis hun visste hun måtte kle av seg.

Jeg fikk ingen sånn beskjed heldigvis, uansett bruker jeg boxer og vanlig BH, så sånn sett ville det ikke blitt noe annerledes. Den andre "vennen" min, som bare kom for å få oxytocin, fikk ikke dette, han sa videre at han ikke trodde hun hadde asperger syndrom, det trodde han heller ikke med den første "vennen" min, begge gikk gråtende og fortvilt ut.

 

Og den mannen er det jeg skal til, som var grei mot meg, det er jammen rart at vi mennesker opplever hverandre så forskjellig. Det er litt rart at psykiatere gjør sånt? Feks den siste "vennen" min fikk en psykisk krise som følge av at han en psykiater som hun bare vil ha resept på oxytocin fra plutselig betvilte at hun hadde asperger. Etterpå måtte hun ringe psykologen sin, som sa hun skulle ta det helt med ro. 

 

Det er mye rart, nå må jeg vel begynne på matpakkene.

jeg strever med å sove når det er stoore endringer som skjer, og en sånn kveld og natt har det vært.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Det skjedde i natt for min psykiater,

 

jeg misliker det, nå misliker jeg generelt endringer, og jeg liker ikke at jeg fra nå av må bruke en annen mail for å nå min psykiater.

 

Det er noen ubehagelige endringer. Jeg tenkte i natt på at kanskje jeg kan skrive et brev til klinikkoverlegen og be han sende svar til min psykiater, så kan min psykiater gi meg beskjed, som normalt, jeg tviler på at det går, han vil også få bekreftet hvis jeg skriver et sånt brev,at jeg har mer asperger enn han trodde, og det vil jeg ikke gi han inntrykk av. Jeg håper nemlig han kan snakke med meg 1 gang pr mnd til min psykiater åpner egen praksis. Eller min psykiater foreslo dette, og jeg sa, ja det vil jeg. Jeg har litt mye å tenke på for tiden.

Jeg liker han, det var han som var den første som fikk ideen om asperger syndrom, og sendte meg videre for utredning, jeg er derfor også takknemlig ovenfor han.

Det er nok derfor jeg liker han, han var vennlig og hyggelig mot meg, men merkelig nok var han litt av en busemann mot to av mine "venner". Den ene måtte kle av seg alle klærne, ned til undertøyet, og hun følte seg naken og ukomfortabel, og siden dette kom helt uforberedt hadde hun på seg sexy undertøy, noe hun sa hun jo ikke ville hatt hvis hun visste hun måtte kle av seg.

Jeg fikk ingen sånn beskjed heldigvis, uansett bruker jeg boxer og vanlig BH, så sånn sett ville det ikke blitt noe annerledes. Den andre "vennen" min, som bare kom for å få oxytocin, fikk ikke dette, han sa videre at han ikke trodde hun hadde asperger syndrom, det trodde han heller ikke med den første "vennen" min, begge gikk gråtende og fortvilt ut.

 

Og den mannen er det jeg skal til, som var grei mot meg, det er jammen rart at vi mennesker opplever hverandre så forskjellig. Det er litt rart at psykiatere gjør sånt? Feks den siste "vennen" min fikk en psykisk krise som følge av at han en psykiater som hun bare vil ha resept på oxytocin fra plutselig betvilte at hun hadde asperger. Etterpå måtte hun ringe psykologen sin, som sa hun skulle ta det helt med ro. 

 

Det er mye rart, nå må jeg vel begynne på matpakkene.

jeg strever med å sove når det er stoore endringer som skjer, og en sånn kveld og natt har det vært.

Håper alt ordner seg til det beste, Madelenemie!

 

Men det er en ting jeg ikke forstår, og som jeg blir litt provosert av. For ordens skyld: jeg er IKKE provosert over DEG, men over at systemet der du bor gir deg rett til å snakke med psykiater. Det vanlige er jo at man kun får psykiater for å få medisiner ved psykisk sykdom. Jeg vet at AS kategoriseres som psykisk sykdom, men det finnes mange flere psykiske sykdommer, og de fleste av dem kvalifiserer ikke til samtalebehandling hos psykiater. Dette synes jeg er rart. Vi andre blir avspist med medisinvurdering en gang i året hos psykiater og ellers henvist til kommunetilbudet ved behov for samtaler, og der er det som regel "bare" en psykiatrisk sykepleier en får snakke med. Og dessuten har jeg hørt at samtalebehandling ikke har noe for seg ved AS, noe jeg forøvrig er uenig i. Mennesker med AS har da like stort behov for oppfølging som andre psykisk syke, men jeg stusser over at det gjøres hos psykiater i ditt tilfelle. Trodde psykiaterne hadde mer "viktige" ting å gjøre enn å samtale med pasienter. Man får ofte inntrykk av at psykiatere er fraværende og nærmest utilgjengelige for vanlige pasienter, selv de mest syke. Man kan liksom kun til nød få snakke med en ved alvorlig psykiatrisk lidelse. Her jeg bor får man knapt en time i året. Men for all del; det kan nok være vel så verdifullt og velgjørende å snakke med en psykepleier. Psykologer er også blitt vanskeligere å få her. Man må være rimelig syk for å kvalifisere til å få behandling hos psykolog. Igjen er det psykiatriske sykepleiere som får slike jobber som samtaleterapi og/eller støttesamtaler for å ivareta og følge opp den syke i dagliglivet.

 

Men igjen; jeg kritiserer ikke DEG, du kan da ikke noe for at du har et slikt tilbud. Men jeg stusser som sagt over systemet der du bor. Kanskje har kommunen bedre råd og flere psykiatere til rådighet?

 

 

Anonymous poster hash: d42f9...3bf

[Madelenemie]

 

Håper alt ordner seg til det beste, Madelenemie!

 

Men det er en ting jeg ikke forstår, og som jeg blir litt provosert av. For ordens skyld: jeg er IKKE provosert over DEG, men over at systemet der du bor gir deg rett til å snakke med psykiater. Det vanlige er jo at man kun får psykiater for å få medisiner ved psykisk sykdom. Jeg vet at AS kategoriseres som psykisk sykdom, men det finnes mange flere psykiske sykdommer, og de fleste av dem kvalifiserer ikke til samtalebehandling hos psykiater. Dette synes jeg er rart. Vi andre blir avspist med medisinvurdering en gang i året hos psykiater og ellers henvist til kommunetilbudet ved behov for samtaler, og der er det som regel "bare" en psykiatrisk sykepleier en får snakke med. Og dessuten har jeg hørt at samtalebehandling ikke har noe for seg ved AS, noe jeg forøvrig er uenig i. Mennesker med AS har da like stort behov for oppfølging som andre psykisk syke, men jeg stusser over at det gjøres hos psykiater i ditt tilfelle. Trodde psykiaterne hadde mer "viktige" ting å gjøre enn å samtale med pasienter. Man får ofte inntrykk av at psykiatere er fraværende og nærmest utilgjengelige for vanlige pasienter, selv de mest syke. Man kan liksom kun til nød få snakke med en ved alvorlig psykiatrisk lidelse. Her jeg bor får man knapt en time i året. Men for all del; det kan nok være vel så verdifullt og velgjørende å snakke med en psykepleier. Psykologer er også blitt vanskeligere å få her. Man må være rimelig syk for å kvalifisere til å få behandling hos psykolog. Igjen er det psykiatriske sykepleiere som får slike jobber som samtaleterapi og/eller støttesamtaler for å ivareta og følge opp den syke i dagliglivet.

 

Men igjen; jeg kritiserer ikke DEG, du kan da ikke noe for at du har et slikt tilbud. Men jeg stusser som sagt over systemet der du bor. Kanskje har kommunen bedre råd og flere psykiatere til rådighet?

 

 

Anonymous poster hash: d42f9...3bf

 

Hei!

 

Jeg skjønner det:-)

 

Jeg trodde før systemet var sånn for alle, så har jeg forstått at jeg er heller unntaket.

Min psykiater ser ikke en gang på autisme som psykisk sykdom, og ikke fins det medisiner.

Min psykiater ser på autisme som en utviklingsforstyrrelse som er alvorlig.

 

Jeg spurte min psykiater for ikke lenge siden hvorfor jeg fikk så mye hjelp, og da svarte min psykiater, noe om at det fins ingen fasit på hvor lang behandling man gir, man ser an om feks pasienten har god nytte av behandlingen.

I tilfeller med autisme fins jo ikke medisiner som kan hjelpe/gjøre frisk.

 

Behandlingen jeg har fått har resultert i steget ut av autisme, til nåværende situasjon der jeg står med et ben i vår felles verden og et annet ben i min autistiske verden. Jeg strever likevel tidvis, men jo mindre mennesker jeg har kontakt med, jo bedre har jeg det. 

 

De fleste pasientene der jeg gikk hadde i tillegg andre sykdommer, som PU, epilepsi, celebral parese, mer alvorlig autisme (uten språk) down syndrom og andre sjeldne syndromer og sykdommer. Hvis du vil vite hvor det er må du sende meg pm, jeg vil ikke legge så mye ut lenger.

 

Nå kan det også hende at vi fikk en spesiell relasjon, dette fordi min psykiater hjalp meg med å få et mer normalt talespråk.

Da jeg begynte hos henne, klarte jeg nesten ikke snakke, derfor begynte jeg skrive, jeg prøvde skrive at inni meg er det gråsvart og skarpt, eller solgult og varmt, da ga min psykiater meg ordene for følelsene som for meg på det tidspunktet bare hadde farger jeg kunne føle inni meg, og på den måten kunne jeg mer smile enn å snakke.

 

Jeg syns likevel denne fantastiske hjelpen burde komme flere mennesker tilgode, men det har nok noe med hvor man jobber, og her på dette stedet er det alvorligere funksjonshemninger de fleste pasientene har.

 

Takk for at du ønsker meg godt:-) og forstår det på en god måte :-) jeg ønsker deg også det beste. Skulle ønske alle fikk god hjelp og nok hjelp i psykiatrien. 

[stjernestøv]

Du har jo fått god hjelp og kommet deg videre med hjelp av din psykiater, så man kan se positiv utvikling ved autisme. Så det kan jo behandles på en måte, du har jo gjort store fremskritt.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg skjønner det:-)

 

Jeg trodde før systemet var sånn for alle, så har jeg forstått at jeg er heller unntaket.

Min psykiater ser ikke en gang på autisme som psykisk sykdom, og ikke fins det medisiner.

Min psykiater ser på autisme som en utviklingsforstyrrelse som er alvorlig.

 

Jeg spurte min psykiater for ikke lenge siden hvorfor jeg fikk så mye hjelp, og da svarte min psykiater, noe om at det fins ingen fasit på hvor lang behandling man gir, man ser an om feks pasienten har god nytte av behandlingen.

I tilfeller med autisme fins jo ikke medisiner som kan hjelpe/gjøre frisk.

 

Behandlingen jeg har fått har resultert i steget ut av autisme, til nåværende situasjon der jeg står med et ben i vår felles verden og et annet ben i min autistiske verden. Jeg strever likevel tidvis, men jo mindre mennesker jeg har kontakt med, jo bedre har jeg det. 

 

De fleste pasientene der jeg gikk hadde i tillegg andre sykdommer, som PU, epilepsi, celebral parese, mer alvorlig autisme (uten språk) down syndrom og andre sjeldne syndromer og sykdommer. Hvis du vil vite hvor det er må du sende meg pm, jeg vil ikke legge så mye ut lenger.

 

Nå kan det også hende at vi fikk en spesiell relasjon, dette fordi min psykiater hjalp meg med å få et mer normalt talespråk.

Da jeg begynte hos henne, klarte jeg nesten ikke snakke, derfor begynte jeg skrive, jeg prøvde skrive at inni meg er det gråsvart og skarpt, eller solgult og varmt, da ga min psykiater meg ordene for følelsene som for meg på det tidspunktet bare hadde farger jeg kunne føle inni meg, og på den måten kunne jeg mer smile enn å snakke.

 

Jeg syns likevel denne fantastiske hjelpen burde komme flere mennesker tilgode, men det har nok noe med hvor man jobber, og her på dette stedet er det alvorligere funksjonshemninger de fleste pasientene har.

 

Takk for at du ønsker meg godt:-) og forstår det på en god måte :-) jeg ønsker deg også det beste. Skulle ønske alle fikk god hjelp og nok hjelp i psykiatrien. 

Ok, da forstår jeg bedre. Godt det finnes profesjonell psykiatrisk hjelp også til grupper med alvorlige funksjonshemninger.

Anonymous poster hash: d42f9...3bf