Hvor mye vet deres pårørende?

[AnonymBruker]

Hei

Hvor mye forteller dere deres pårørende om hva dere sliter m?

Jeg er singel så har ingen partner å fortelle noe til. Men jeg vegrer med å fortelle foreldrene mine mye, da de blir så bekymret. Som igjen er en ekstra belastning for meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke forteller mere.

Anonymous poster hash: 469fb...3aa

[AnonymBruker]

Svært lite. Ikke mer enn det som eventuelt merkes. Når jeg var sykmeldt visste de nærmeste at det var pga psyken. Ellers sier jeg lite om det både til min mann, barn og foreldre. Den jeg har sagt mest til er min venninne.

Anonymous poster hash: 9a59b...56f

[MariMariMari]

T

Endret 7. mars 2015 av MariMariMari

[AnonymBruker]

Blir de bekymret/irritert på deg for at du forteller så lite? Mine foreldre spør en del, men jeg sier som regel at alt går greit. Ellers blir de så bekymret. Men får utrolig dårlig samvittighet for at jeg lyver

Anonymous poster hash: 469fb...3aa

[larimar]

Mine vet mye fordi jeg fremdeles bodde hjemme da det ble oppdaget at jeg var syk. Det er enkelte ting jeg ikke forteller, enten fordi det er for personlig eller fordi jeg vil skjerme dem, med de vet hva det går i. Jeg tror kanskje de blir mer bekymret hvis de føler de blir holdt utenfor, da snakker de med behandleren min istedet  Med min tillatelse selvfølgelig.

[AnonymBruker]

Blir de bekymret/irritert på deg for at du forteller så lite? Mine foreldre spør en del, men jeg sier som regel at alt går greit. Ellers blir de så bekymret. Men får utrolig dårlig samvittighet for at jeg lyverAnonymous poster hash: 469fb...3aa

Ingen av de liker å snakke om psykiske problemer.

Anonymous poster hash: 9a59b...56f

[Gjest Anna Conda]

Hei

Hvor mye forteller dere deres pårørende om hva dere sliter m?

Jeg er singel så har ingen partner å fortelle noe til. Men jeg vegrer med å fortelle foreldrene mine mye, da de blir så bekymret. Som igjen er en ekstra belastning for meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke forteller mere.

Anonymous poster hash: 469fb...3aa

Hei. Jeg er 30 år gammel nå, har slitet med alvorlig depresjon i 16 år. Ingen i familien har visst noen ting. Kun 2 bestevenner vet. Etter hvert utviklet jeg store rusproblemer (legemidler) og det visste heller ingen selv om jeg har vært innlagt på avrusning 3 ganger. Det er fælt å si det men gud så mye rart man kan få seg selv til å si i slike situasjoner for å beskytte seg selv. Nå vet endelig kjæresten min alt. etter 6 år sammen så vet han alt. Det er sååå godt.. men man vet aldri om psyken blir verre igjen. etter 30 år med psykiatri tror man ikke på noe positivt dessverre. Du må beskytte deg selv så godt du kan... og det gjør du faktisk automatisk ved å unnlate å si ting, eller ikke si noen ting eller unngå vedkommende. Når du er klar for å fortelle,,,,, da vet du det!!! virkelig. 

[Toga]

Jeg sier 0% av det jeg kanskje sliter med, pga. at jeg tviler 50% på at jeg sliter med noe, også de tingene jeg visstnok skal slite med. Det er litt vanskelig å si at man er deppa om man tviler på at man er deppa, skjønner? Ikke at dette nødvendigvis er noe problem for meg, siden jeg uansett ikke bør si at jeg sliter med noe hvis jeg ikke gjør det - så i det tilfellet er det jo heldig. Og hvis jeg sliter med noe, så bryr jeg meg heller ikke noe om å snakke om det med foreldrene mine, siden jeg ikke er syns det er noe ålreit å snakke om personlige, intime eller følelsesmessige tema.

 

Jeg kunne sagt jeg sliter med ambivalens, men på en annen side kan det hende det ikke er ambivalens, men manipulering med formål å fremstå som ambivalent, enten ovenfor andre forumbrukere eller DPS/NAV, med ulik motivasjon.

[Toga]

Nei, glem det.

[Underbar]

Familien min vet at jeg sliter psykisk, men kun mannen min vet hva jeg sliter med. Jeg har valgt å lette litt på sløret, for jeg gidder ikke å bidra ytterlige til skammen og tabuet det er å ha psykiske problemer.

[Madelenemie]

Hei

Hvor mye forteller dere deres pårørende om hva dere sliter m?

Jeg er singel så har ingen partner å fortelle noe til. Men jeg vegrer med å fortelle foreldrene mine mye, da de blir så bekymret. Som igjen er en ekstra belastning for meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke forteller mere.Anonymous poster hash: 469fb...3aa

Hei!

Alle rundt meg vet jeg har autisme,

Min mann sier det, men det er svært sjelden/ aldri, noe tema når jeg er tilstedet,

Det hender min mann har forklart og de har snakket når jeg ikke er der, det syns jeg er ok, fordi han hjelper meg mye på den måten.

Jeg liker ikke selv å snakke om det, men jeg syns aksepten og forståelsen jeg møter ved at andre vet om mine særheter, gjør mange ting mye enklere for meg. Min mann har i tillegg en veldig positiv vinkling på min funksjonshemning, noe som som fører til at andre nærmest synes Asperger er litt kult ha.

[FjellOgDalar]

Foreldrene mine vet veldig mye. Både fordi min psykdom ble temmelig åpenbar for de som har stått meg aller nærmest, og fordi jeg synes det er lite realt å ljuge. Selvsagt er det ikke alt jeg synes det er greit å fortelle, men det handler om grenser heller enn at jeg ljuger om ting. De har vært en helt uvurderlig hjelp for meg opp igjennom. Støttet meg i tykt og tynt.

[Pol Pot]

Madelenemie. Leser mannen din alle innleggene dine på forumet.? Du er veldig aktiv og kommer med mange fine innlegg.

[AnonymBruker]

Jeg  har en alvorlig psykisk syk i nær familie. Hadde også en bipolar far, men han er død nå. Mine nære psyke har valgt å være svært åpne, og det har gjort det mye lettere å forstå, støtte, legge til rette og hjelpe. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men for meg er det en større belastning å ikke vite enn å vite. Jeg merker uansett om noe er galt og om tilstanden forverrer seg, så bekymringen er der selv om den syke tror hun skjermer meg. Når hun åpner opp kan jeg gjøre noe, og det kan jeg ikke om hun legger lokket på. Vi er klare på at ingen i familien skal fungere som terapeuter eller hoggestabber, men vi hjelper/skaffer hjelp når det trengs, støtter og prøver å dytte henne i riktig retning når hun er syk. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 789ea...b28

Anonymous poster hash: 789ea...b28

[Madelenemie]

Madelenemie. Leser mannen din alle innleggene dine på forumet.? Du er veldig aktiv og kommer med mange fine innlegg.

hei!

nei,

han jobber så mye, nå reiser han feks 20 dager til et kontor i Asia, mange ganger ser jeg han ikke på flere dager.

han kommer hjem etter jeg sover og drar når jeg står opp, han jobber mye.

en dame sa til meg, noe som du minnet meg på nå, at " vet din mann hvilke kjærlighetserklæringer du skrivet til og om han på net" da svarte jeg nei.

hun printet da ut noe som var veldig rørende, jeg hadde visst skrevet det, og det stemte alt, så sa hun,

" gi dette til din mann" jeg sa ok.

men jeg klarte ikke gi det, for det var så mye kjærlighet i det at jeg ble redd for at han skulle gråte igjen.

han er et følsomt og godt menneske, og veldig pliktoppfyllende, arbeidssom og prinsippfast,

feks selv om jeg hadde andre utfordringer enn han ante, har han aldri tenkt dette er mer enn han greier,

han sier ofte jeg er hans livs kjærlighet, og noen annen fins ikke for han.

en dag nå sa han" du er så snill" etter mellom 3-6 sek svarte jeg, " jeg er ikke alltid så snill, men jeg vil være snill"

da smilte han til meg, jeg kommer jo på alt jeg ikke er normal på, og jeg vet om hans savn,

men jeg elsker han, veldig høyt.