Jeg passer ikke inn i familien

[DoleMari]

Jeg sliter for tiden. Jeg føler at alle er lei av meg. Jeg hører ingenting fra familen ( en bror og en far).

Faren min har jeg jo skrevet innlegg om før, uansett. Allikevel er det stårt at han ringer kanskje 3 ganger i året, i forindelse med at jeg skal ta meg gave til tantebarna fra han i bursdager og til jul.

 

Broren min føler jeg er som en kritiker som sitter på skulderen min hele tiden. Jeg har trukket meg fra "avtaler" om å dra dit noen få ganger, fordi jeg har vært så sliten etter jobb, og da får jeg angst... føler jeg må være på topp når jeg er der. Og den følelse er reell. Jeg kan ikke snakke med dem hvis jeg ikke har det bra. Han svarer bare: Det er ikke noe nytt. Jeg svarer: Jo, angsten er verre enn før. Han sier: Nei, det er den ikke. Jeg ble sint, og svarte: "Nå overstyrer du meg!!

 

Jeg er en mislykka udugelig idiot. Jeg savner tantebarna mine, men orker ikke snakke med broren min. Dem er så forbanna vellykka. Jeg har ikke fått til noenting i livet. Jeg tør ikke engang få barn fordi jeg er en mislykka idiot. Jeg vet at jeg har betydd mye og håper jeg fortsatt betyr mye for tantebarna mine. Men jeg orker ikke være sammen med broren min for jeg kan ikke vise hvor vondt jeg har det for tiden. Jeg gråter av ingenting, og da er det ingen som snakker med meg.

Jeg føler meg i veien for alt og alle. Jeg er mislykka.

[ISW]

Her var det mye "Styggen på ryggen".

 

Har du noen bevis for at det du skriver er riktig? Hvorfor er akkurat du så mislykket? Jeg synes ikke du virker mislykket i det hele tatt.

 

Men jeg synes broren din bør ta rollen som bror, og ikke mene så mye om angsten din, selv om det kanskje hører til i jobben hans. Jeg skjønner veldig godt det du mener med at du må være på topp for å besøke han, siden jeg også har en del familie som er "kvalmt vellykkede" og sammen med de kan jeg også føle meg mislykket, særlig hvis jeg er sliten. Men egentlig skjønner jeg at det ikke helt er sånn.

 

Har du følt deg sånn du føler deg nå, lenge?

[DoleMari]

Ja, derfor kjenner jeg så godt igjen i den sangen, styggen på ryggen:)

Det er noen hovedpunkter som gjør at jeg føler meg mislykket: Jeg har ikke barn, alle mine venniner har barn. Og jeg kunne jo valgt det selv også, men har ventet på den rette og aldri vært klar for det, har hatt så mye å bæle med hele tiden, og plutselig går tiden.... jeg tror ikke broren min og svigerinna mi mener jeg egner meg som mor, fordi jeg ikke har helt orden på økonomine, og jeg er mye trøtt og sliten. Har vel fått flere hint om at : Du kan vel få deg hund eller katt? Det er mye ansvar med barn... som om jeg ikke vet det.. osv osv... Jeg har da passet dems barn i årevis på deres weekendturer. Jeg blir liksom bare en tante overalt som passer andres barn. Men jeg er så glad i barn.

 

I tillegg har jeg ikke noe særlig utdannelse. Barndsomsvenninnene mine er lege og jurister..... jeg sammenligner meg hele tiden med og hvor mislykka jeg er i forhold. Sitter stuck i en rutinejobb som tar drepen på meg snart. Har blitt helt asosial av den jobben.... men kommer meg ikke videre, vært for mye sykmeldt.

 

Broren min har jo nok med sin egen familie, skjønner jo det. I tillegg til jobb med mennesker som sikkert "suger energi"....

Jeg føler jeg har surra bort livet mitt...

[ISW]

Jeg tror du kjenner deg igjen i sangen Fireogtyvegods også :-) (Karpe Diem). Det gjør iallfall jeg.

 

Verdien din avgjøres ikke av hvilken utdannelse du har eller hvor mye du tjener. At jobben din suger energi forstår jeg, dessverre er det litt sånn for alle. Det er en kvalmende myte at jobben gir så mye energi at du bare stråler resten av dagen og er supermotivert for masse husarbeid når du kommer hjem. Ingen har det sånn. Denne myten er etter min mening en vesentlig årsak til at så mange står utenfor arbeidslivet, at man rett og slett tror at det er sånn det skal være og at man er mislykket om man ikke er sånn eller har det sånn.

 

Det er nok mye ansvar med barn men samtidig har jo de fleste barn, så det er nok overkommelig :-) Jeg tror også at når man får barn, så er det nesten biologisk at man henter fram krefter til å ta vare på barnet sitt. Jeg kan sitte og tenke at "jeg ville aldri i verden klart å være far", med alt jeg tenker på og jobben jeg har. Men jeg tror nok at en dag vil det gå bra likevel. Hvis jeg finner noen som vil være mor til barnet da :-)

[DoleMari]

He-he:) Måtte høre på den nå. Kjenner meg igjen, ja!

Takk for at du "sorterer" litt for meg. Det er jo helt sant at verdien ikke ligger i utdanningen man har. Men det er så vanskelig å la være å tenke sånn, når jeg vet jeg kunne gjort noe annet- og som jeg sikkert hadde fått brukt hodet litt bedre:)

 

Du blir nok en snill "hønefar" du:) Du har så mye omsorg i deg- og hadde sikkert tenkt på alt.

 

Er sikker på at det ordner seg for deg!

[ISW]

Jeg også angrer på at jeg ikke brukte litt (litt hadde vært nok) mer tid på skolearbeidet på videregående, så jeg kunne fått seksere i stedet for femmere, og kunne kommet inn på medisin. Når jeg snakker med familie og bekjente som er leger, så blir jeg også trist. Egentlig det samme når jeg snakker med de jeg har studert sammen med som har fantastiske og studierelevante jobber hvor de tjener flere mill i året og angivelig har det veldig bra.

 

Det hjelper ikke å se oppover, fordi du vil alltid finne mange som har det "bedre" enn deg økonomisk, karrieremessig, osv. (det er bare en håndfull mennesker i verden som ikke ville kunne det). Det gjør selvsagt mer vondt når man ser disse menneskene så tett opptil seg som du gjør f.eks med broren din. Men så er det jo sånn at du nok har mange gode kvaliteter som broren din ikke har, selv om du ikke alltid ser de selv.

[frosken]

Jeg sliter for tiden. Jeg føler at alle er lei av meg. Jeg hører ingenting fra familen ( en bror og en far).

Faren min har jeg jo skrevet innlegg om før, uansett. Allikevel er det stårt at han ringer kanskje 3 ganger i året, i forindelse med at jeg skal ta meg gave til tantebarna fra han i bursdager og til jul.

 

Broren min føler jeg er som en kritiker som sitter på skulderen min hele tiden. Jeg har trukket meg fra "avtaler" om å dra dit noen få ganger, fordi jeg har vært så sliten etter jobb, og da får jeg angst... føler jeg må være på topp når jeg er der. Og den følelse er reell. Jeg kan ikke snakke med dem hvis jeg ikke har det bra. Han svarer bare: Det er ikke noe nytt. Jeg svarer: Jo, angsten er verre enn før. Han sier: Nei, det er den ikke. Jeg ble sint, og svarte: "Nå overstyrer du meg!!

 

Jeg er en mislykka udugelig idiot. Jeg savner tantebarna mine, men orker ikke snakke med broren min. Dem er så forbanna vellykka. Jeg har ikke fått til noenting i livet. Jeg tør ikke engang få barn fordi jeg er en mislykka idiot. Jeg vet at jeg har betydd mye og håper jeg fortsatt betyr mye for tantebarna mine. Men jeg orker ikke være sammen med broren min for jeg kan ikke vise hvor vondt jeg har det for tiden. Jeg gråter av ingenting, og da er det ingen som snakker med meg.

Jeg føler meg i veien for alt og alle. Jeg er mislykka.

 

Jeg synes det er vanskelig å få tak i hva som handler om dine tanker og følelser og hva som handler om konkrete ting broren din har sagt eller gjort?

 

Det er vel ikke broren din som er skyld i at du har det vanskelig, akkurat som du neppe er skyld i om han har en dårlig dag? Og det er vel heller ikke helt rimelig å kritisere ham for at han er "vellykket"?

[DoleMari]

Jeg synes det er vanskelig å få tak i hva som handler om dine tanker og følelser og hva som handler om konkrete ting broren din har sagt eller gjort?

 

Det er vel ikke broren din som er skyld i at du har det vanskelig, akkurat som du neppe er skyld i om han har en dårlig dag? Og det er vel heller ikke helt rimelig å kritisere ham for at han er "vellykket"?

Jeg visste det kom til å komme et "kritisk" svar fra deg.

Konkrete ting broren min har sagt har jeg også skrevet noe om ovenfor. Bl.a. at han påberoper seg å vite sannheten bedre om hvordan jeg har det med bl.a. angst, enn det jeg vet selv. Jeg kan ikke vise noen form for følelser der, for det er ingen trøst å få... det blir helt stille.......Altså, enten en negativ tilbakemelding, eller taushet.

Jeg har vel ikke skrevet at det er broren min som har skyld i at jeg har det vanskelig?

Jeg kritiserer heller ikke han, men føler meg enda dårligere sammen med vellykkede personer. Ja, jeg er bitter fordi min familie aldri har brydd seg om meg eller hvordan jeg har det. Jeg har stilt utallige ganger opp som barnevakt og aldri fått noe som helst tilbake!

[frosken]

Jeg visste det kom til å komme et "kritisk" svar fra deg.

Konkrete ting broren min har sagt har jeg også skrevet noe om ovenfor. Bl.a. at han påberoper seg å vite sannheten bedre om hvordan jeg har det med bl.a. angst, enn det jeg vet selv. Jeg kan ikke vise noen form for følelser der, for det er ingen trøst å få... det blir helt stille.......Altså, enten en negativ tilbakemelding, eller taushet.

Jeg har vel ikke skrevet at det er broren min som har skyld i at jeg har det vanskelig?

Jeg kritiserer heller ikke han, men føler meg enda dårligere sammen med vellykkede personer. Ja, jeg er bitter fordi min familie aldri har brydd seg om meg eller hvordan jeg har det. Jeg har stilt utallige ganger opp som barnevakt og aldri fått noe som helst tilbake!

 

Jeg mener ikke å være kjip med deg, mer å se om det går an å hjelpe deg til å se dette fra et litt annet perspektiv siden jeg antar at du savner tanteungene dine.

 

Jeg har også vært mye barnevakt for mine brødres barn. Jeg har nok sett på det som at de har vist meg tillit ved å velge meg som barnevakt, samt at jeg har satt stor pris på å få være så mye sammen med deres barn siden jeg ikke har egne barn. Jeg tror brødrene mine også har sett det litt slik at de har delt det som har betydd mest i deres eget liv med meg.

 

Skjønner at det er sårt om du føler at familien har brydd seg lite om hvordan du har hatt det. Men jeg vil anta at broren din og du begge har opplevd både et stort tap da din mor døde og en far som har vært lite tilstedeværende. Jeg synes det er litt leit om du avskriver broren din fordi du synes det er vanskelig å være sammen med mennesker du tenker har fått til mer i livet enn du foreløpig synes du selv har.

[DoleMari]

Takk for at du deler.

Det er nok litt sårt at dem ikke trenger barnevakt så mye lenger heller. Jeg har hatt glede av deg selv jeg også. Og da kommer savnet etter noe eget mere fram. Og jeg savner en familie ( hvilket jeg har gjort siden moren min døde), men savner det bare mer og mer. Skjønner egentlig ikke det. Broren min har jo sagt til meg at han stoler helt på meg som barnevakt. Dem har jo vært i utlandet mens jeg har passet alle 3:))

 

Det er vel mer det at jeg har vært så trist så lenge nå. Jeg gråter av ingenting ( gråter nå også). Og da blir vel alt fosterka. Jeg er bilder på facebook av barndsomsvenninner ( vi har flyttet mye), og plutselig kommer savnet etter dem også!  Selv om jeg ikke har sett noen av dem siden jeg var 17 år! Vurderer om jeg bør legge ned hele facebook?

 

Men føler at broren min er lei av meg. Jeg har sluttet å fortelle så mye, tror det er lurt. Jeg føler ikke jeg kan dra dit når jeg er veldig sliten eller har angst, vil være i form ovenfor barna..... Og så søker jeg støtte hos ham- om jeg kanskje kan dra dit fordet om jeg er litt sliten- spør jeg han. Og så svarer han; det er du jo alltid, ikke noe nytt.. og så blir jeg bare lei meg. Jeg ønsker å høre at han sier: Selvfølgelig kan du kommer fordet.. kanskje jeg forlanger for mye. Ønsker på en måte hans søtte om at det er greit å ikke være helt på topp......

 

Men han har mye selv, det jo det. Jeg prøver å belaste ham minst mulig.

Hvordan skal jeg komme meg videre selv? Jeg aner ikke. Står fast i en jobb jeg ikke trives i... huff, det er så mye...

[DoleMari]

Kanskje ekstra trist at mamme døde i mars, morfaren min 2 uker etter henne, og mormor et par år etter, også i mars. Huff.

[DoleMari]

Frosken og ISW: Jeg fikk bare lyst å takke dere for at dere satt ting litt i perspektiv og jeg fikk en mye bedre dag!

Håper det ikke er teit å takke for det? Av og til trens bare litt "korreksjoner" på tankegangen, tror jeg.

Jeg kjente jeg ble kokende sint at første mailen til deg, Frosken. Men det andre svaret så følte jeg mye, mye bedre... hmmm....

[ISW]

Frosken og ISW: Jeg fikk bare lyst å takke dere for at dere satt ting litt i perspektiv og jeg fikk en mye bedre dag!

Håper det ikke er teit å takke for det? Av og til trens bare litt "korreksjoner" på tankegangen, tror jeg.

Jeg kjente jeg ble kokende sint at første mailen til deg, Frosken. Men det andre svaret så følte jeg mye, mye bedre... hmmm....

Bare hyggelig

Jeg opplever forresten det samme med Froskens svar. Blir først irritert men med litt ettertanke er det veldig kloke svar.

[frosken]

Frosken og ISW: Jeg fikk bare lyst å takke dere for at dere satt ting litt i perspektiv og jeg fikk en mye bedre dag!

Håper det ikke er teit å takke for det? Av og til trens bare litt "korreksjoner" på tankegangen, tror jeg.

Jeg kjente jeg ble kokende sint at første mailen til deg, Frosken. Men det andre svaret så følte jeg mye, mye bedre... hmmm....

 

Det er i så avgjort ikke teit å takke for tilbakemeldingene:-) Jeg er glad for at jeg fikk formulert meg litt bedre i min andre kommentar. Det er jo ikke gitt at det er mulig for andre å skjønne at jeg ikke mener å være kjip når jeg formulerer meg såpass kort og litt krasst ;-)

 

Håper du finner en måte å holde kontakten med broren og familien hans (og din!) på. Tanteungene dine ønsker helt sikkert at du skal være en del av innboet i hjemmet deres selv om de kanskje har mindre behov for klassisk barnevakt.

[DoleMari]

Det er i så avgjort ikke teit å takke for tilbakemeldingene:-) Jeg er glad for at jeg fikk formulert meg litt bedre i min andre kommentar. Det er jo ikke gitt at det er mulig for andre å skjønne at jeg ikke mener å være kjip når jeg formulerer meg såpass kort og litt krasst ;-)

 

Håper du finner en måte å holde kontakten med broren og familien hans (og din!) på. Tanteungene dine ønsker helt sikkert at du skal være en del av innboet i hjemmet deres selv om de kanskje har mindre behov for klassisk barnevakt.

Ja, tenåringen husket godt at de gledet seg til jeg kom, for jeg hadde alltid med mye godis..... men hun dem gleder seg fortsatt da, som hun sa:)

Sendt sms til brodern, fikk en hyggelig tilbake, så skal dit til helga!

Godt vi har tantebarna våre