Har du noen gang angret på at du har vært for åpen hos behandler?

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. Jeg ba en gang behandleren ikke skrive i journalen det jeg betrodde meg om. 10 år senere leste jeg journalen, og der stod det... Ikke noe særlig, da det var pinlige greier.

Anonymous poster hash: d8d11...083

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. Jeg ba en gang behandleren ikke skrive i journalen det jeg betrodde meg om. 10 år senere leste jeg journalen, og der stod det... Ikke noe særlig, da det var pinlige greier. Anonymous poster hash: d8d11...083

Så langt hadde jeg ikke tenkt ennå. Det ble vel nedskrevet også ):

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

[XbellaX]

Hva er egentlig terapi? Jeg går vel egentlig ikke i terapi, og da var noe av det jeg sa helt unødvendig. Det ble bare verre.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

 

Så lenge du er i en relasjon med behandler vil mitt syn være det samme. Hva er vitsen med å oppsøke hjelp om du skal holde tilbake informasjon? Uansett ikke det vil hjelpe deg å fortsette som du gjør nå. Du overlever fordi om du angrer, det er ubehagelige følelser som etterhvert vil miste sin styrke, såfremt du ikke gir dem næring. Du angrer, det er helt ok, men du kommer deg gjennom det. Heldigvis.

[umakenverdt]

Det skrives endel her om at det er viktig å være helt åpen hos behandler. Jeg føler meg nå uvel og angrer. Det som er sagt kan jeg ikke trekke tilbake. Jeg føler at for meg er ulempen større enn fordelen. Det har bare gitt meg enda mer som gnager.

 

Jeg forstår den følelsen. Det er skummelt til tider at andre husker det man har sagt, og at det ikke kan trekkes tilbake, og at det da ikke finnes noen måte å gjemme seg. I tillegg er det ikke alltid man føler man har brukt de riktige ordene, forklart alt på en riktigst mulig måte osv. Ens syn på ulike begivenheter forandrer seg ofte voldsomt i noen perioder, og da opplever jeg at det kan føre til enda mer anger.

 

Men det kommer vel an på mange faktorer som avgjør hvordan man skal håndtere slik anger. Og så er forhåpentligvis behandler en skikkelig person, noe som gjør at dette kan tas opp hvis man klarer det, og man kan få korrigert ting gjennom samtale hvis det er nødvendig. Det er jo også viktig for behandler at han får et riktigst mulig inntrykk av en for at man skal få best mulig behandling.

[AnonymBruker]

Så lenge du er i en relasjon med behandler vil mitt syn være det samme. Hva er vitsen med å oppsøke hjelp om du skal holde tilbake informasjon? Uansett ikke det vil hjelpe deg å fortsette som du gjør nå. Du overlever fordi om du angrer, det er ubehagelige følelser som etterhvert vil miste sin styrke, såfremt du ikke gir dem næring. Du angrer, det er helt ok, men du kommer deg gjennom det. Heldigvis.

Uansett så trenger jeg oppfølging med medisiner. Jeg vet ikke lenger hva som er mest fornuftig.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

[stjernestøv]

Har vel noen ganger angret på det jeg har fortalt og liker ikke alt som står om meg i journalen, men det er jo konfidensielt da.

[XbellaX]

Uansett så trenger jeg oppfølging med medisiner. Jeg vet ikke lenger hva som er mest fornuftig.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

 

Det som er fint er at "hva som er mest fornuftig" er din behandlers jobb å vite. Det er det du betaler for.

[AnonymBruker]

Det som er fint er at "hva som er mest fornuftig" er din behandlers jobb å vite. Det er det du betaler for.

Hvordan kan en som bare ser meg innimellom vite hva som er mest fornuftig for meg? Han har fagkunnskapene, men det er jeg som kjenner meg selv best.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

[XbellaX]

Hvordan kan en som bare ser meg innimellom vite hva som er mest fornuftig for meg? Han har fagkunnskapene, men det er jeg som kjenner meg selv best.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

 

Du kjenner deg selv best, det er riktig. Men når vi mennesker strever over lengre tid ramler et par skylapper ned over øynene våre og vi klarer sjelden å se sammenhenger. Din behandler derimot har den fullstendige oversikt, ikke bare over det medisinske men og over deg, så sant du ikke holder tilbake eller skjuler relevant informasjon for da blir jobben hans/hennes helt umulig.

[AnonymBruker]

Du kjenner deg selv best, det er riktig. Men når vi mennesker strever over lengre tid ramler et par skylapper ned over øynene våre og vi klarer sjelden å se sammenhenger. Din behandler derimot har den fullstendige oversikt, ikke bare over det medisinske men og over deg, så sant du ikke holder tilbake eller skjuler relevant informasjon for da blir jobben hans/hennes helt umulig.

Hvis en behandler skal kunne ha den fullstendige oversikt, så bør en vel ha litt hyppig kontakt også? Jeg vet ikke hva som er vanlig.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

[XbellaX]

Hvis en behandler skal kunne ha den fullstendige oversikt, så bør en vel ha litt hyppig kontakt også? Jeg vet ikke hva som er vanlig.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

 

Hva som er vanlig avhenger av hva du sliter med og i hvilken grad du sliter med det, jeg vet ikke hvor ofte du går.

Jeg vil ikke si hyppigheten på kontakten er det viktigste men det er et must at partene kjenner hverandre. Dersom terapien startet i går blir det noe annet.

[AnonymBruker]

Hva som er vanlig avhenger av hva du sliter med og i hvilken grad du sliter med det, jeg vet ikke hvor ofte du går.

Jeg vil ikke si hyppigheten på kontakten er det viktigste men det er et must at partene kjenner hverandre. Dersom terapien startet i går blir det noe annet.

Jeg vet ikke. Jeg kommer uansett ikke videre. Ikke sikkert jeg hadde gjort det med tettere oppfølging heller. Men da har det lite hensikt for meg å utlevere meg så mye at jeg får problemer med det også etterpå. Men det var mitt valg å si så mye, etter å ha fått det inn her hvor viktig det var.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

[XbellaX]

Jeg vet ikke. Jeg kommer uansett ikke videre. Ikke sikkert jeg hadde gjort det med tettere oppfølging heller. Men da har det lite hensikt for meg å utlevere meg så mye at jeg får problemer med det også etterpå. Men det var mitt valg å si så mye, etter å ha fått det inn her hvor viktig det var.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

 

Jeg vet ikke hvorfor du ikke kommer videre men det er jo noe du kan snakke med din behandler om, det er vanskelig å g deg noe vettugt når du er så sparsommelig som du er med informasjon.

 

"Men det var mitt valg å si så mye, etter å ha fått det inn her hvor viktig det var" Ja det er viktig, og ubehagelig, til tider garantert smertefullt, men man overlever. Hvordan skal vedkommende kunne hjelpe deg med det jeg forstår er medisiner om du ikke gir ham relevant informasjon? 

Endret 12. mars 2015 av XbellaX

[Madelenemie]

Det skrives endel her om at det er viktig å være helt åpen hos behandler. Jeg føler meg nå uvel og angrer. Det som er sagt kan jeg ikke trekke tilbake. Jeg føler at for meg er ulempen større enn fordelen. Det har bare gitt meg enda mer som gnager.

Anonymous poster hash: 8ca23...6cc

Hei!

 

Jeg har aldri angret på det.

 

Jeg har heller aldri ønsket å lese et journalnotat , heller ikke den avsluttende epikrisen, det vil bare være å kaste bort tiden,

 

min psykiater vet alt hun vil om meg, og kan derfor gi meg så god hjelp.

 

Eller ga meg, nå har jeg sluttet.

 

Jeg har blitt en trygg autist, og det er deilig. Det hadde jeg ikke klart uten hjelpen fra min psykiater.