Jeg har et sterkt sanseapparat, slikt som psykiatrien aldri helt vil forstå seg noe på

[AnonymBruker]

Jeg lider av noe som i de litt mer alternative kretser beskriver som å ha et stert sanseapparat. Det vil si at jeg sanser og opplever ting som folk flest aldri vil kunne oppfatte. Som å se, høre, lukte ting som fra psykiatriens ståsted vil være sansebedrag og hallusinasjoner. Sanse ting som kommer til å skje  framover i tid, kjenne andre menneskers energier osv.

 

I dag har jeg lite av dette, da jeg helst ikke vil ha disse sansene og velger "av knappen" oppi hodet mitt. Som fungerer pr i dag. Men har opplevd å miste kontrollen over det. Da opplevde jeg det som å  se alt det som  har begynt å skje i dag og de uroligheten i verden. Jeg føler jeg vet mye av det som kommer til å skje framover  i verden, fordi jeg har opplevd det for mange år siden gjennom stemmer.  og det er ikke helt lystig for å si det slikt.

 

Noen ganger får jeg sterk angst av disse sanseopplevelsene, men jeg har på en måte bare godtatt at verden er som den er, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det uansett, så prøver å leve livet mitt på normal måte.

 

Skjer det jeg har "sett" så kan jeg gjøre fint lite med det. Og må bare lære meg å akseptere uten å bli redd. Sånn sett har jeg kommet meg langt på vei til å fungere som andre friske mennesker.

 

Men hva kan man egentlig si til behandlere i psykiatrien om slike ting ? er de over hode ikke åpne for at andre sanser verden annerledes og føler de kan se og høre ting som kan skje framover i tid `?. Jeg føler meg veldig normal sånn ellers, jeg gjør og tenker svært vanlige ting som alle andre meste parten av tiden i døgnet, driver ikke med overdrevne spirituelle ting, religion eller politikk. Vil de likevel putte meg i kategorien gal, sinnsforvirret, schizofren ?

Anonymous poster hash: 47d97...422

[slabbedask]

Jeg lider av noe som i de litt mer alternative kretser beskriver som å ha et stert sanseapparat. Det vil si at jeg sanser og opplever ting som folk flest aldri vil kunne oppfatte. Som å se, høre, lukte ting som fra psykiatriens ståsted vil være sansebedrag og hallusinasjoner. Sanse ting som kommer til å skje  framover i tid, kjenne andre menneskers energier osv. I dag har jeg lite av dette, da jeg helst ikke vil ha disse sansene og velger "av knappen" oppi hodet mitt. Som fungerer pr i dag. Men har opplevd å miste kontrollen over det. Da opplevde jeg det som å  se alt det som  har begynt å skje i dag og de uroligheten i verden. Jeg føler jeg vet mye av det som kommer til å skje framover  i verden, fordi jeg har opplevd det for mange år siden gjennom stemmer.  og det er ikke helt lystig for å si det slikt. Noen ganger får jeg sterk angst av disse sanseopplevelsene, men jeg har på en måte bare godtatt at verden er som den er, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det uansett, så prøver å leve livet mitt på normal måte. Skjer det jeg har "sett" så kan jeg gjøre fint lite med det. Og må bare lære meg å akseptere uten å bli redd. Sånn sett har jeg kommet meg langt på vei til å fungere som andre friske mennesker. Men hva kan man egentlig si til behandlere i psykiatrien om slike ting ? er de over hode ikke åpne for at andre sanser verden annerledes og føler de kan se og høre ting som kan skje framover i tid `?. Jeg føler meg veldig normal sånn ellers, jeg gjør og tenker svært vanlige ting som alle andre meste parten av tiden i døgnet, driver ikke med overdrevne spirituelle ting, religion eller politikk. Vil de likevel putte meg i kategorien gal, sinnsforvirret, schizofren ? Anonymous poster hash: 47d97...422

Du får skrive ned det som kommer til å skje før det skjer. Så har du bevis. Hvis ikke er det nok psykdom.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen ting som kan brukes som beviser, fordi dette er noe som kan skje om ti år. Og trenger ikke skje på helt den måten jeg ser det på nå. Men ja, jeg har fortalt behandleren min om noe som jeg har sett kom til å skje, som faktisk skjedde, og da ble hun ganske overasket . Men jeg tar inn bare energier å syn, og kan ikke se ting så klart å tydelig at det kan brukes som bevis.

Anonymous poster hash: 47d97...422

[AnonymBruker]

47d97...422

Jeg har ikke noen ting som kan brukes som beviser, fordi dette er noe som kan skje om ti år. Og trenger ikke skje på helt den måten jeg ser det på nå. Men ja, jeg har fortalt behandleren min om noe som jeg har sett kom til å skje, som faktisk skjedde, og da ble hun ganske overasket . Men jeg tar inn bare energier å syn, og kan ikke se ting så klart å tydelig at det kan brukes som bevis. Anonymous poster hash: 47d97...422

Høres ut som tilfeldigheter som tolkes som fremsynhet.

Anonymous poster hash: ee2ee...d23

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at andre ser på dette som tilfeldigheter. Men jeg som kan høre stemmer så er alt veldig virkelig og veldig sterkt. Jeg hadde heller ingen tro på slikt før jeg opplevde det selv.

 

Men poenget med tråden var å si noe om at det er for galt å dømme slike personer som psykisk syke. Fordi,  de selv har faktisk ikke beviser, og da må de kunne akseptere å høre pasienter fortelle om slikt uten å sette diagnose med en gang.

 

Men ja, jeg er ganske sikker på at psykisk sykdom eksister like mye som det å bare ha et sterkt sanseapparat.

Anonymous poster hash: 47d97...422

[AnonymBruker]

 

Jeg skjønner at andre ser på dette som tilfeldigheter. Men jeg som kan høre stemmer så er alt veldig virkelig og veldig sterkt. Jeg hadde heller ingen tro på slikt før jeg opplevde det selv.

 

Men poenget med tråden var å si noe om at det er for galt å dømme slike personer som psykisk syke. Fordi,  de selv har faktisk ikke beviser, og da må de kunne akseptere å høre pasienter fortelle om slikt uten å sette diagnose med en gang.

 

Men ja, jeg er ganske sikker på at psykisk sykdom eksister like mye som det å bare ha et sterkt sanseapparat.

 

 

Hvis du har slike evner må det være ganske enkelt å få det bevist. Ellers har du det ikke.

Anonymous poster hash: ee2ee...d23

[AnonymBruker]

Tror ikke du helt skjønner poenget i det jeg skriver i innlegget her.

 

Poenget er: Må en pasient legge fram konkrete bevis, eventuelt skrive en bok om noe som skal skje om ti år for å slippe å få en schizofrenidiagnose ? . Burde det heller ikke da være ok å akseptere mennesker som føler de har slike sanser, og la de lære seg å leve med det. Pasienten som opplever slik (som  meg i min fortid) trenger heller verktøy for å dempe angsten sin. Man kan være veldig redd første gangene man hører stemmer, men det trenger ikke bety at dette mennesket på tvangsmedisineres ti år fram i tid. Tanker og stemmehøring er ikke alltid noe farlige greier.

Anonymous poster hash: 47d97...422

[AnonymBruker]

Tror ikke du helt skjønner poenget i det jeg skriver i innlegget her. Poenget er: Må en pasient legge fram konkrete bevis, eventuelt skrive en bok om noe som skal skje om ti år for å slippe å få en schizofrenidiagnose ? . Burde det heller ikke da være ok å akseptere mennesker som føler de har slike sanser, og la de lære seg å leve med det. Pasienten som opplever slik (som  meg i min fortid) trenger heller verktøy for å dempe angsten sin. Man kan være veldig redd første gangene man hører stemmer, men det trenger ikke bety at dette mennesket på tvangsmedisineres ti år fram i tid. Tanker og stemmehøring er ikke alltid noe farlige greier. Anonymous poster hash: 47d97...422

Det kommer an på funksjonsnivå og om man er til fare for seg selv og andre vil jeg tro.

Anonymous poster hash: ee2ee...d23

[Toga]

Hvis man vil ha psykiatrisk hjelp, så må man akseptere psykiatriens natur som vitenskapelig fundert - ellers har det ingen hensikt. Skal man lære å kjøre bil på en førerskole, må man akseptere at skolen har som hensikt å gi opplæring i trafikkreglene. Hvis man vil lære seg fotografering, finnes det andre kilder for læring.

 

Blir man tvangsbehandlet, kan jeg naturligvis skjønne at det er frustrerende og oppleves som urett. Men da må man tenke på hvorfor vi har denne institusjonen - som i ideen handler om vern av personer som er for syke til å ta vare på seg selv. Jeg mener det da er mest forsvarlig å holde seg til det man kan vite noe om, altså vitenskap. Det er nok veldig uklokt å da åpne opp for alle slags "følelser".

Endret 16. mars 2015 av Toga

[Nicklusheletida]

I løpet av hele 10 år er det stor sannsynlighet for at noe av det som du tenker skal skje har skjedd ja.

 

Så når du tenker at det blir uoligheter i verden så er ikke det usannsynlig at det er det et eller annet sted også om 10 år.

[AnonymBruker]

Men så er det slik , at det er ikke alle som begynner i terapi som kjenner til denne psykiatriske vitenskapen. Folk som har et åpent sinn selv, kan ikke fatte og begripe at det går an å være så sneversynt som denne skoleretningen har. Man blir sjokkert. Det er ikke alle som blir advart på forhånd. Og plutselig befinner man seg i en situasjon man aldri kunne forestille seg, med innleggelser medisinering osv. Og man blir sint, og nærmest straffet for sitt sinne. Det er dette som er så ekstremt. Det er en slags ekstremisme i psykiatrien og, slik som det i motsatt fall også kan være i alternative miljøer.

 

Hele behandlingen handler jo om at psykiateren dreier seg om å omvende denne syke. Man skal forandre hele sin virkelighetsoppfatning og livsanskuelse . Det ender veldig ofte også opp med det, at man gjør et tappert forsøk på å tvinge seg selv til å forandre hele sin tro. Er det nødvendig i alle tilfeller ?, er det psykiatriens oppgave å omvende folk til å bli slik de vil, eller at pasienten selv skal finne sin egen vei, og finne sin måte å leve på.

 

Mange som hører stemmer for første gang blir veldig redde fordi de ikke vet hva dette er. Det er nok mange av disse som klarer å ordne opp og finne alternative nettverk slik at de kan leve med stemmer uten å være redd, men mange lever også i angst for å høre stemmer og må ta sløvende medisiner livet ut, som kan være enda mer ødeleggende for livskvaliteten, enn å lære seg  leve med dem.

Anonymous poster hash: 47d97...422

[Toga]

Men så er det slik , at det er ikke alle som begynner i terapi som kjenner til denne psykiatriske vitenskapen. Folk som har et åpent sinn selv, kan ikke fatte og begripe at det går an å være så sneversynt som denne skoleretningen har. Man blir sjokkert. Det er ikke alle som blir advart på forhånd. Og plutselig befinner man seg i en situasjon man aldri kunne forestille seg, med innleggelser medisinering osv. Og man blir sint, og nærmest straffet for sitt sinne. Det er dette som er så ekstremt. Det er en slags ekstremisme i psykiatrien og, slik som det i motsatt fall også kan være i alternative miljøer.

 

Hele behandlingen handler jo om at psykiateren dreier seg om å omvende denne syke. Man skal forandre hele sin virkelighetsoppfatning og livsanskuelse . Det ender veldig ofte også opp med det, at man gjør et tappert forsøk på å tvinge seg selv til å forandre hele sin tro. Er det nødvendig i alle tilfeller ?, er det psykiatriens oppgave å omvende folk til å bli slik de vil, eller at pasienten selv skal finne sin egen vei, og finne sin måte å leve på.

Jeg er enig, men det handler om praksis i psykiatrien, ikke det at den er vitenskapelig fundert. De må selvsagt snakke ut i fra det som er vitenskapelig, men jeg er enig med deg; det er feil å prøve og omvende og hjernevaske pasienter.