Familie som kun snakker om overfladiske ting

[AnonymBruker]

Hei

Hvilket forhold har dere til familien deres?

I min familie har vi aldri snakket om "dypere" ting og følelser. Så jeg vet egentlig ingenting om hvordan foreldre og søsken egentlig har det. Jeg tror dette er noe som har bidratt til noe av depresjonen min og den generelle angsten min.

Jeg er nå 30 , voksen. Men fortsatt har jeg kun er overfladisk forhold til foreldre og søsken. Jeg tror dette opprettholder den generelle angsten min da jeg bruker mye tid på å ha dårlig samvittighet og på å gruble på om mine nærmeste er syke. men hvordan kan man endre noe som "alltid har vært slik"?

Anonymous poster hash: 99105...7de

Anonymous poster hash: 3f2db...cf5

[Toga]

Man får vel ikke angst og depresjon av å ikke prate så mye om hva man føler?

[slabbedask]

Hei

Hvilket forhold har dere til familien deres?

I min familie har vi aldri snakket om "dypere" ting og følelser. Så jeg vet egentlig ingenting om hvordan foreldre og søsken egentlig har det. Jeg tror dette er noe som har bidratt til noe av depresjonen min og den generelle angsten min.

 

Det tviler jeg på.

[Solemnity]

Som de andre betviler jeg sterkt at dette er grunnen til angst og depresjon hos deg selv. Om du ikke hadde dette å gruble på, så hadde det nok blitt erstattet av noe annet.

 

Sånn generelt om problemstillingen: Alle familier er forskjellige. Jeg vet ikke hva du mener med "dypere ting og følelser", men om man ønsker en endring så må man lede vei.

[Nicklusheletida]

Som de andre her så tror jeg heller ikke dette er årsaken til depresjon og angst. Vi snakker ikke så mye om slike ting i min familie heller uten at jeg vil si vi er overfladiske av den grunn.

 

Den jeg har snakket mest med er den ene ungdommen min da han hadde en tung periode. Det gikk da mer på å få han til å se fremover, at det var et lys i tunnelen der fremme, at dette er en liten del av hans liv o.s.v.  Jeg tror ikke det er like lett å se det i ung alder i forhold til når du har levd stund og har erfaring med at livet går opp og ned. I ungdommen kan man ha mange kaotiske følelser, tanker og bekymringer som avtar med årene. Slike ting pratet jeg mye med han om.

 

Da jeg selv hadde en tung periode etter skilsmissen var det familien jeg snakket minst med. Min mor ringte hyppig i den perioden og jeg spilte skuespill og gjorde meg mye sterkere enn jeg følte meg og dette var for å skåne henne.

 

Ei venninne av meg var en tålmodig psykolog på den tiden, så det ble en del glass vin

[AnonymBruker]

Hei

Hvilket forhold har dere til familien deres?

I min familie har vi aldri snakket om "dypere" ting og følelser. Så jeg vet egentlig ingenting om hvordan foreldre og søsken egentlig har det. Jeg tror dette er noe som har bidratt til noe av depresjonen min og den generelle angsten min.

Jeg er nå 30 , voksen. Men fortsatt har jeg kun er overfladisk forhold til foreldre og søsken. Jeg tror dette opprettholder den generelle angsten min da jeg bruker mye tid på å ha dårlig samvittighet og på å gruble på om mine nærmeste er syke. men hvordan kan man endre noe som "alltid har vært slik"?

Anonymous poster hash: 99105...7de

Anonymous poster hash: 3f2db...cf5

I min storfamilie snakker de om følelser:-( de gråter også?:-(

 

Jeg unngår det, da jeg oppfatter det lite konstruktivt. Og har lite å si/tilføye/mene, sånn spontant om det de sier.

Jeg kunne nok bedre kommentert det skriftlig, da blir det lettere.

 

Jeg snakker aldri/sjelden om følelser med barna mine, mine døtre savner at man ikke kan snakke om noe annet enn naturfag sier de, mine sønner savner ikke det. Jeg har forsøkt, men istedet for å snakke sier jeg "ok ok, la oss nå se på hvordan dette kan løses!"

 

Min mann savner også å snakke om følelser.

 

Jeg er ikke overfladisk, jeg kan godt bli informert om andres problemer, tristhet osv... jeg tenker da "hva kan jeg gjøre?",

jeg er nok  mer løsnings-orientert, men sitte å snakke, det gjør meg veldig rastløs. Jeg vil finne løsninger.

 

Jeg syns i vertfall ikke det er overfladisk så lenge jeg hører om andre har det vondt, av og til spør jeg også, men jeg får det da travelt, men å finne effektive løsninger. Jeg blir selv fortvilt om andre har det vondt, så jeg må forte meg å løse problemene på best mulig måte og så langt jeg kan.

 

Min mann vet jeg bryr meg om mennesker, men andre kan oppfatte meg som kald.

 

Jeg tror vi mennesker bare er forskjellige, og noen, som meg, må informeres mer tydelig om at man trenger hjelp med et konkret problem. Da hjelper vi.

 

 

Anonymous poster hash: faa9a...5bb

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre tror jeg ikke noe på den teorien din. Det er nok din tilbøyelighet til grubling som gir angst og depresjon.

[Kalevaala]

 

Den jeg har snakket mest med er den ene ungdommen min da han hadde en tung periode. Det gikk da mer på å få han til å se fremover, at det var et lys i tunnelen der fremme, at dette er en liten del av hans liv o.s.v.  Jeg tror ikke det er like lett å se det i ung alder i forhold til når du har levd stund og har erfaring med at livet går opp og ned. I ungdommen kan man ha mange kaotiske følelser, tanker og bekymringer som avtar med årene. Slike ting pratet jeg mye med han om.

 

Det er så fint :-)  Jeg tror det er noe av det viktigste vi foreldre kan bidra med for ungdommene våre - perspektiv og erfaringen at "this too shall pass".

[AnonymBruker]

Jeg tror heller ikke at familien min og at vi ikke snakker så mye er årsaken til problemene med angst og depresjon. Jeg bare syns det er trist at det er slik, samtidig så vet jeg ikke om jeg overreagerer nettopp pga angst/depresjon.Har inntrykk av at "alle " andre familier har et mye nærere forhold. Takk for alle svar

Anonymous poster hash: 3f2db...cf5