Psykiatrien før og nå

[Gjest]

Hvis det var før i tiden jeg slet psykisk, så tviler jeg på at jeg hadde hatt kontakt med spesialister innen psykiatri. Det er vel det jeg er opplært til også. Vi skal stå på, klare oss selv, ikke se på det negative osv. Det er greit nok til du når en grense. Men kanskje jeg stjeler for mye ressurser når jeg går tIl psykiater så lenge jeg er oppegående og fungerer.

Er denne grensen blitt flyttet på? Tåler vi mindre? Er det terskelen for å søke hjelp som er lavere? Er vi for raske å søke hjelp?

Første gang fastlegen ville henvise meg til psykiater så protesterte jeg. Jeg var nå ikke gal heller. Det var slik jeg trodde det var blant de som gikk til psykiater. Nå vet jeg bedre.

Men hvordan var det før i forhold til nå? Både når det gjaldt behandling og funksjonsnivå til pasientene.

Endret 18. mars 2015 av Blomster

[Gjest]

Min fastlege prøvde i 2003 å fortelle meg at jeg hadde en depresjon. Men jeg nektet å høre på han og jeg innså ikke at jeg var psyk før jeg 3 år senere møtte veggen totalt. Da hadde jeg vært syk i ca 6 år.

Jeg snakket ikke med en sjel om hvordan jeg hadde det. Jeg husker så godt ay en psykomotorisk fysioterapeut sa til meg at jeg hadde et digert skjold på meg. Hun ville kombinere behandlingen hun ga meg med psykolog, men da sluttet jeg - jeg ville ikke høre snakk om psykolog.

Jeg har vært veldig åpen etter at jeg innså at det var psykiske problemer jeg hadde. Jeg har kjempet og stått på.

Nå er jeg så sliten av det og vet ikke lenger hva som er best. Jeg vurderer å bare trekke meg helt tilbake til der jeg var før. Jeg har lidd veldig mye fordi jeg har vært så åpen og stått på. Jeg har aldri hatt det så mye vondt psykisk som jeg har hatt etter at jeg søkte hjelp.

Jeg vet ikke lenger hva som er best.

[Inner self]

Det har blitt bedre. Psykiatrien er mer åpen. Medisinene er bedre enn bare fra 30 år tilbake. De store sykehusene er færre, og har færre plasser. Det er gode muligheter for å leve utenfor institusjon selv for kronisk schizofrene. Det er mindre oppbevaring, og flere ressurser.

 

Jeg synes det er mye bedre å få hjelp tidlig, når problemene fortsatt er lettere å fikse, enn om man skal vente til man går i dørken...

Endret 18. mars 2015 av Inner self

[AnonymBruker]

Det har blitt bedre. Psykiatrien er mer åpen. Medisinene er bedre enn bare fra 30 år tilbake. De store sykehusene er færre, og har færre plasser. Det er gode muligheter for å leve utenfor institusjon selv for kronisk schizofrene. Det er mindre oppbevaring, og flere ressurser.

 

Jeg synes det er mye bedre å få hjelp tidlig, når problemene fortsatt er lettere å fikse, enn om man skal vente til man går i dørken...

 

Hva om man ikke får hjelp, selv etter man har gått i dørken?

Anonymous poster hash: c18cc...4d0

[Inner self]

Det er jo synd, og burde ikke skje. Selv har jeg fått hjelp fra 98 og utover. I rikt monn.

 

Før det så var jeg syk lenge med angivelig schizofreni, uten særlig hjelp, og gikk ubehandlet i årevis. Det tror jeg ikke hadde skjedd i dag, med den diagnosen i alle fall.

[Gjest]

Min fastlege prøvde i 2003 å fortelle meg at jeg hadde en depresjon. Men jeg nektet å høre på han og jeg innså ikke at jeg var psyk før jeg 3 år senere møtte veggen totalt. Da hadde jeg vært syk i ca 6 år.

Jeg snakket ikke med en sjel om hvordan jeg hadde det. Jeg husker så godt ay en psykomotorisk fysioterapeut sa til meg at jeg hadde et digert skjold på meg. Hun ville kombinere behandlingen hun ga meg med psykolog, men da sluttet jeg - jeg ville ikke høre snakk om psykolog.

Jeg har vært veldig åpen etter at jeg innså at det var psykiske problemer jeg hadde. Jeg har kjempet og stått på.

Nå er jeg så sliten av det og vet ikke lenger hva som er best. Jeg vurderer å bare trekke meg helt tilbake til der jeg var før. Jeg har lidd veldig mye fordi jeg har vært så åpen og stått på. Jeg har aldri hatt det så mye vondt psykisk som jeg har hatt etter at jeg søkte hjelp.

Jeg vet ikke lenger hva som er best.

Jeg tror ikke du egentlig ønsker å trekke deg tilbake der du var før. Du har det vanskelig nå, og må kanskje godta at du ikke takler alt slik som du ønsker. Det er få hvis det i hele tatt er noen som mestrer alt de møter i livet.

[AnonymBruker]

jeg tror ikke vi tåler mindre, jeg tror heller det er mer åpenhet og mindre tabu rundt psykisk helse og at det derfor er flere som tørr å søke hjelp i tilegg til at vi har mer informasjon så vi forstår at det kan være psykisk og at man kan få hjelp med de problemene.


og du sier jo det selv også at "du var jo ikke gal heller" du trodde at psykiske lidelser var å være gal og det trodde nok mange før men informasjonen tilgjengelig og hva som er allmennkunnskap om psykisk helse har endret seg

Anonymous poster hash: e7980...3b4

[forgetmenot]

Hvis det var før i tiden jeg slet psykisk, så tviler jeg på at jeg hadde hatt kontakt med spesialister innen psykiatri. Det er vel det jeg er opplært til også. Vi skal stå på, klare oss selv, ikke se på det negative osv. Det er greit nok til du når en grense. Men kanskje jeg stjeler for mye ressurser når jeg går tIl psykiater så lenge jeg er oppegående og fungerer.

Er denne grensen blitt flyttet på? Tåler vi mindre? Er det terskelen for å søke hjelp som er lavere? Er vi for raske å søke hjelp?

Første gang fastlegen ville henvise meg til psykiater så protesterte jeg. Jeg var nå ikke gal heller. Det var slik jeg trodde det var blant de som gikk til psykiater. Nå vet jeg bedre.

Men hvordan var det før i forhold til nå? Både når det gjaldt behandling og funksjonsnivå til pasientene.

HALLO DU!

DU HAR IKKE LOV TIL Å TENKE AT DU "STJELER RESSURSER," IKKE EN GANG HVIS FAVORITTBIEN I HAGEN DIN HADDE DØDD, OG DU HADDE TRENGT Å GÅ TIL PSYKOLOG PÅ GRUNN AV DET! DET ER IKKE LOV, DET ER IKKE LOV, DET ER IKKE LOV Å TENKE SÅNN!!!!!! du FORTJENER hjelp hvis du selv føler at du trenger det! du er hjelp verdig! vær snill mot deg selv!