Avslutte terapien?

[Gjest]

Jeg vurderer å avslutte terapien. Jeg har grunn til å tro at min behandler er lei av meg, og det er ikke vanskelig å skjønne når jeg er så negativ som jeg er nå, der alt er bare mørkt og trist. Dessuten får jeg ikke til noe lenger, jeg gjør tvert om bare masse feil og mislykkes i så mangt - hvem gidder å bruke mer av sin tid på slike pasienter. De blir jo forståelig nok lei til slutt de også, dessuten er det så mange andre som trenger denne ressursen.

Jeg har heller ingen andre å snakke med om det jeg sliter med, så da må jeg bare holde alt for meg selv, det var jo det jeg gjorde før også. Jeg må bare mobilisere alle krefter jeg har og være sterk nok til å trekke meg tilbake. Jeg må være hard med meg selv, finne frem den gamle styrken jeg hadde før jeg søkte hjelp og slapp andre inn på meg.

Jeg har følt meg som en byrde hver gang jeg har søkt hjelp, jeg har blitt avvist flere ganger, og det gjør like vondt hver gang.

Jeg ser ingen grunn til å gå i terapi lenger. Jeg vil ikke være en byrde for noen, og før jeg slapp noen inn på meg og åpnet meg var jeg ikke noen byrde for andre enn meg selv.

Hva ville dere andre gjort om dere var i mine sko nå?

[AnonymBruker]

bli i terapi, snakk med behandleren din om hvordan du føler og tenker det med at du tror h*n er lei av deg. 

Anonymous poster hash: 2a4dc...397

[Gjest]

bli i terapi, snakk med behandleren din om hvordan du føler og tenker det med at du tror h*n er lei av deg.  Anonymous poster hash: 2a4dc...397

Har gjort det.

[Gjest]

Prøv å ta i bruk noen av rådene du har gitt andre som er langt nede. Fokuser på det du må fokusere på nå, og ikke tenk på om behandleren er lei av deg.  Tror ikke du er utenom det vanlige selv om du får en skikkelig knekk etter å ha jobbet deg oppover.  Behandlerne har erfaringer med både oppturer og nedturer hos pasientene sine. 

[Legacy]

Jeg vurderer å avslutte terapien. Jeg har grunn til å tro at min behandler er lei av meg, og det er ikke vanskelig å skjønne når jeg er så negativ som jeg er nå, der alt er bare mørkt og trist. Dessuten får jeg ikke til noe lenger, jeg gjør tvert om bare masse feil og mislykkes i så mangt - hvem gidder å bruke mer av sin tid på slike pasienter. De blir jo forståelig nok lei til slutt de også, dessuten er det så mange andre som trenger denne ressursen.

Jeg har heller ingen andre å snakke med om det jeg sliter med, så da må jeg bare holde alt for meg selv, det var jo det jeg gjorde før også. Jeg må bare mobilisere alle krefter jeg har og være sterk nok til å trekke meg tilbake. Jeg må være hard med meg selv, finne frem den gamle styrken jeg hadde før jeg søkte hjelp og slapp andre inn på meg.

Jeg har følt meg som en byrde hver gang jeg har søkt hjelp, jeg har blitt avvist flere ganger, og det gjør like vondt hver gang.

Jeg ser ingen grunn til å gå i terapi lenger. Jeg vil ikke være en byrde for noen, og før jeg slapp noen inn på meg og åpnet meg var jeg ikke noen byrde for andre enn meg selv.

Hva ville dere andre gjort om dere var i mine sko nå?

Jeg håper du fortsetter i terapien. Er det ikke når du føler deg som verst du trenger det mest ? Hvis du er vant til å klare deg selv kan det nok kjennes vanskelig å motta hjelp, men det blir bedre etterhvert

[frosken]

Jeg vurderer å avslutte terapien. Jeg har grunn til å tro at min behandler er lei av meg, og det er ikke vanskelig å skjønne når jeg er så negativ som jeg er nå, der alt er bare mørkt og trist. Dessuten får jeg ikke til noe lenger, jeg gjør tvert om bare masse feil og mislykkes i så mangt - hvem gidder å bruke mer av sin tid på slike pasienter. De blir jo forståelig nok lei til slutt de også, dessuten er det så mange andre som trenger denne ressursen.

Jeg har heller ingen andre å snakke med om det jeg sliter med, så da må jeg bare holde alt for meg selv, det var jo det jeg gjorde før også. Jeg må bare mobilisere alle krefter jeg har og være sterk nok til å trekke meg tilbake. Jeg må være hard med meg selv, finne frem den gamle styrken jeg hadde før jeg søkte hjelp og slapp andre inn på meg.

Jeg har følt meg som en byrde hver gang jeg har søkt hjelp, jeg har blitt avvist flere ganger, og det gjør like vondt hver gang.

Jeg ser ingen grunn til å gå i terapi lenger. Jeg vil ikke være en byrde for noen, og før jeg slapp noen inn på meg og åpnet meg var jeg ikke noen byrde for andre enn meg selv.

Hva ville dere andre gjort om dere var i mine sko nå?

 

Dette vet du svaret på selv.

[AnonymBruker]

Jeg hadde fortsatt i terapi.

Anonymous poster hash: 5909d...053

[XbellaX]

Vad som än kommer,vad som än må ske
nästa timme, nästa dag
även om det är mig obekant
kan jag inte ändra det genom fruktan.
Jag väntar på det med fullkomligt själslugn
likt havets stiltje i sinnet.

Genom ängslan och fruktan hämmar vi vår utveckling,
genom fruktans och ängslans vågor tillbakavisar vi det

som villkomma in i våra själar ur framtiden.

Tillit till det som en kallar

den gudomliga visheten i händelserna,
i vissheten om

att det som skall komma måste ske,
och att det i någon riktning måste ha

sina goda verkningar.

Att framkalla denna stämning

i ord, i känslor, i idéer

det är stämningen i tillitens bön.

Detta måste vi lära oss i vår tid: 

Att leva ur rent förtroende,

utan säkerhet för tillvaron,
med förtroende till den alltid närvarande hjälpen
från den andliga världen.

Sannerligen, på annat sätt går det inte idag
om inte modet ska svikta. Låt oss härda vår vilja

och söka uppväckelsen inifrån

varje morgon, varje kväll.

[forgetmenot]

Jeg vurderer å avslutte terapien. Jeg har grunn til å tro at min behandler er lei av meg, og det er ikke vanskelig å skjønne når jeg er så negativ som jeg er nå, der alt er bare mørkt og trist. Dessuten får jeg ikke til noe lenger, jeg gjør tvert om bare masse feil og mislykkes i så mangt - hvem gidder å bruke mer av sin tid på slike pasienter. De blir jo forståelig nok lei til slutt de også, dessuten er det så mange andre som trenger denne ressursen.

Jeg har heller ingen andre å snakke med om det jeg sliter med, så da må jeg bare holde alt for meg selv, det var jo det jeg gjorde før også. Jeg må bare mobilisere alle krefter jeg har og være sterk nok til å trekke meg tilbake. Jeg må være hard med meg selv, finne frem den gamle styrken jeg hadde før jeg søkte hjelp og slapp andre inn på meg.

Jeg har følt meg som en byrde hver gang jeg har søkt hjelp, jeg har blitt avvist flere ganger, og det gjør like vondt hver gang.

Jeg ser ingen grunn til å gå i terapi lenger. Jeg vil ikke være en byrde for noen, og før jeg slapp noen inn på meg og åpnet meg var jeg ikke noen byrde for andre enn meg selv.

Hva ville dere andre gjort om dere var i mine sko nå?

Hei hww.

Jeg tror at en god behandler føler glede når han (eller hun) ser at du greier å omsette de tilbakemeldingene du får i terapitimene i din hverdag. -At det du forteller om i terapitimene vitner om at du gjør dette. Det kan hende at din behandler føler at du har fremgang, selv om du selv ikke føler det. En behandler har ofte helt andre forventninger til en pasient, enn det pasienten har til seg selv.

 

Det å føle at man "sitter fast" i livet er forferdelig, og det er vanskelig å akseptere at framgang er noe som går tregt. Hvis behandleren ser at du ikke har framgang, så sier han ting til deg som er vanskelig å høre, hvis han er en god behandler. -Tror jeg. -For eksempel: "Du må snakke mer i detalj om tema x og y for at jeg best mulig skal kunne hjelpe deg." Kanskje blir du sint hvis behandleren sier noe sånt, fordi du etter din mening har prøvd alt du kan å gjøre nettopp det. Noe sånt, tror jeg. Hvis du tror at behandleren er lei av deg, spør vedkommende rett ut. Hvis han ikke svarer rett ut tilbake, men derimot flakker med blikket, og ser ut som om han ikke helt vet hva han skal svare, så bare be han finne en ny behandler til deg straks! Med en gang! Hvis han derimot svarer at han ikke er lei av deg, og han høres oppriktig ut, så er det nok du som har for høye krav til deg selv. -Noe som vi har alle sammen når vi sliter med ting!

 

Noe som virker for meg er "å plukke i følelsene mine" når jeg er hjemme for meg selv. Å tenke over ting jeg skammer meg over, og hvorfor jeg egentlig skammer meg. Det er normalt å føle seg flau av og til, det er et bevis på sosiale antenner. Men når vi skammer oss skikkelig over noe, har det ikke noe med deg å gjøre, men med noen andre som har sagt eller gjort deg noe som har fått deg til å føle deg skamfull. Da handler det bare om DE og ikke om DEG! Dette er selvsagt veldig vanskelig, det er derfor vi trenger å gå i terapi og sånt. Hadde det ikke funnes psykologer hadde i hvert fall jeg blitt aldeles sprø!

 

Hilsen

forgetmenot

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Husker dere fra barneoppdragelsen at vi var nøye med å skille mellom du er slem, og det du gjorde der var slemt?

 

Endring i en persons liv via psykoterapi, må skje hos pasienten selv og ikke hos omgivelsene. Derfor er det også terapeutens lodd å påpeke uheldige adferstrekk hos pasienten, uheldige tolkninger, svart/hvitt tolkinger, overgeneralisering osv osv.

 

Det er også behandlers plikt å minne om avtalene i terapi som punktilighet, det å gjøre hjemmeoppgaver, hyppighet av timer, avtaler rundt avbestilling etc.

 

Hvis en ikke tåler slike påpekninger og/eller oppfatter dette som at terapeuten er sint og/eller lei, har en dessverre en meget lang vei å gå.

[Gjest]

Husker dere fra barneoppdragelsen at vi var nøye med å skille mellom du er slem, og det du gjorde der var slemt?

 

Siden endring i en persons liv via psykoterapi, må skje hos pasienten selv og ikke hos omgivelsene. Derfor er det også terapeutens lodd å påpeke uheldige adferstrekk hos pasienten, uheldige tolkninger, svart/hvitt tolkinger, overgeneralisering osv osv.

 

Det er også behandlers plikt å minne om avtalene i terapi som punktilighet, det å gjøre hjemmeoppgaver, hyppighet av timer, avtaler rundt avbestilling etc.

 

Hvis en ikke tåler slike påpekninger og/eller oppfatter dette som at terapeuten er sint og/eller lei, har en dessverre en meget lang vei å gå.

Ja, jeg har kanskje en meget lang vei å gå. Så langt at det også er grunn god nok til å vurdere om terapi har noe mer for seg for min del

[Gjest]

Husker dere fra barneoppdragelsen at vi var nøye med å skille mellom du er slem, og det du gjorde der var slemt?

 

Siden endring i en persons liv via psykoterapi, må skje hos pasienten selv og ikke hos omgivelsene. Derfor er det også terapeutens lodd å påpeke uheldige adferstrekk hos pasienten, uheldige tolkninger, svart/hvitt tolkinger, overgeneralisering osv osv.

 

Det er også behandlers plikt å minne om avtalene i terapi som punktilighet, det å gjøre hjemmeoppgaver, hyppighet av timer, avtaler rundt avbestilling etc.

 

Hvis en ikke tåler slike påpekninger og/eller oppfatter dette som at terapeuten er sint og/eller lei, har en dessverre en meget lang vei å gå.

Har dere den faste harde linjen uansett hvilken situasjon pasienten er i? Jeg tror ikke jeg ville vært sterk nok til slik terapi.

[Gjest]

Har dere den faste harde linjen uansett hvilken situasjon pasienten er i? Jeg tror ikke jeg ville vært sterk nok til slik terapi.

Akkurat nå for tiden er ikke jeg heller sterk nok til det. Mye derfor vurderer jeg å avslutte. Det får meg også til å føle meg enda svakere.

[Nicklusheletida]

" Det får meg også til å føle meg enda svakere"

 

Nå er du tilbake der du var tidligere. Har sett det over flere innlegg den siste tiden. Andre påfører deg smerte og du legger skylda på dem og vil gi dem dårlig samvittighet. I hvert fall kan det se slik ut utenifra.

 

Egentlig bør du tolke svaret hans positivt. Terapeuten er ikke lei deg, men påpeker noen uheldige sider som du kan rette på. Det er helt enkle ting.

 

Så sier han at du fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder sort / hvitt tenkning. Det er det siste som skaper store problemer for deg er mitt inntrykk også.

[Inner self]

Jeg tenker er det ikke bedre å be om en pause? Slik att du kan se hvordan det går? Evnt veldig sjelden time? Jeg gjorde det siste på slutten av da jeg gikk på DPS.

 

 

Så kan du se an hvordan du blir uten.. Jeg fant ut att jeg ville slutte.

 

Men det varierer jo, det høres ut som du sliter litt mer enn jeg gjorde på slutten. Det er og drastisk å slutte brått, hvis du blir verre av det.

Endret 19. mars 2015 av Inner self

[Gjest]

" Det får meg også til å føle meg enda svakere"

 

Nå er du tilbake der du var tidligere. Har sett det over flere innlegg den siste tiden. Andre påfører deg smerte og du legger skylda på dem og vil gi dem dårlig samvittighet. I hvert fall kan det se slik ut utenifra.

 

Egentlig bør du tolke svaret hans positivt. Terapeuten er ikke lei deg, men påpeker noen uheldige sider som du kan rette på. Det er helt enkle ting.

 

Så sier han at du fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder sort / hvitt tenkning. Det er det siste som skaper store problemer for deg er mitt inntrykk også.

Leste du den siste setningen hans? Synes du den ga håp?

[laban]

Leste du den siste setningen hans? Synes du den ga håp?

Du - NHD vet ikke hvorfor du tror behandleren din er lei av deg, du skrev bare at du hadde grunn til å tro at h*n var det. Og så lister NHD opp noen typiske situasjoner der behandlere blir misforstått på den måten, altså slik at behandleren sier eller gjør ditt, men pasienten tror datt.  Han tar en hel rekke eksempler på slike misforståelser, fordi det ikke er uvanlig at de oppstår.  Ikke alle på en gang hos samme person, men noen av dem.

 

Hvis du tolker det som at NHD tror du misforstår alt dette, tror jeg du er altfor pessimistisk.  Det blir som hvis man leser lista over bivirkninger på et legemiddel og tror man vil få alle sammen. 

 

Spør deg selv om hva som er grunnen til at du tror behandleren din er lei av deg og om denne grunnen likner på én av de typiske misforståelsene NHD lister opp.  Så kan du spørre behandleren direkte hvis du vil det, eller du kan prøve å endre på akkurat den misforståelsen og se om det fører til noen endring.

 

Jeg ville ikke sluttet helt med terapi hvis jeg var deg.  Det kan lett bli et veldig ork å evt. begynne igjen, og du kan komme til å huske det som at du måtte slutte fordi du ikke gjorde det bra nok.  Jeg synes forslaget til Inner self var OK - spør behandleren om det kan være en idé at du kommer halvparten så ofte for en periode og hør på svaret du får uten å tolke det til noe annet enn det som sies.  Men du må også fortelle hvor sliten og oppgitt du føler deg. 

 

Du hadde det ikke bra tidligere, da du trakk deg inn i et skall og holdt alt for deg selv.  Ikke tenk på den situasjonen som mer positiv enn slik du har hatt det etter at du søkte hjelp.

 

Livet er ikke for amatører og det er ikke rettferdig.  Jeg ønsker deg bedre dager.

[Gjest]

Jeg mener ikke å legge skylden over på noen andre, og jeg beklager det. Jeg vet veldig godt at feilene ligger hos meg og ingen andre.

[Gjest]

Jeg mener ikke å legge skylden over på noen andre, og jeg beklager det. Jeg vet veldig godt at feilene ligger hos meg og ingen andre.

Takk for alle svar.

[mariaflyfly]

For meg synes det meningsløst å slutte i terapi når du trenger den som mest.

 

Håper ting går litt mer på skinner for deg om noen dager. Det har vel pleid å gjøre det de gangene du har sett ting veldig svart tidligere.