Depresjon - ambivalens/usikkerhet rundt alt

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en 32 år gammel kvinner som sliter med depresjoner og angst. Mest ocd og gad.

Alle vennenne mine er etablert med mann og barn, mens jeg bare surrer rundt i min angst og depresjon tilstand.

Med økt depresjon kommer det jo en del spørsmål. Hvordan vil det gå i fremtida? Kommer jeg noengang til å finne en mann? Vil jeg egentlig utsette en mann for meg selv? Jeg klarer ikke svare på livets store spørsmål, feks angående om jeg vil ha barn og om jeg kan få barn. Er veldig ambivalent for alt, siden angsten/depresjonen overskygger alle tanker og jeg vet aldri hva som er meg, hva som er sykdommen og hva som er medisinen. Totalt forvirret. Når jeg er som dårligst klarer jeg ikke knapt fungere, i bedre perioder fungerer jeg tilsynelatende tilnærmet normalt (bortsett fra gad og stort søvnbehov ) Har dårlig samvittighet for foreldrene mine som ikke har fått noen barnebarn.

Andre som har det på samme måten? Hva gjør dere?

Anonymous poster hash: dbb33...0e6

[AnonymBruker]

Tja, er "uetablert" selv, og eldre enn deg og sliter mye med det du gjør.  Først av alt: Det er ingen "leveringsplikt på barnebarn". Barn skal man da få først når man har tenkt nøye over saken, og finner ut at man har lyst, anledning og egnethet i form av omsorgsevne, oppfølgingsevne og verdier.

 

Tror jeg først ville fokusert på behandling av angst og depresjon hos psykiatrien, og dessuten hatt en nøye gjennomgang av medisinering, og om noe kan endres her for det bedre.

 

Overdrevet ambvivalens ang forholdsvis uviktige avgjørelser, er noe som ofte følger depresjon og angst. Her tror jeg det er viktig å stoppe "grublingen" aktivt. Skjære igjennom og ta en avgjørelse innen rimelig tid. Akseptere at man tar og gjør feil. Så tar man en riktigere avgjørelse neste gang. I butikken benytter jeg alltid handleliste, og kjøper alltid det som står - intet mer, intet mindre. 

 

Ellers er det viktig for meg å "bruke huet", rett og slett. Jeg er pokka nødt til å bruke hjernen på noe som krever konsentrasjon i løpet av en dag, og helst også fòre den med ny kunnskap jevnt og trutt. Jeg gjør heldigvis dette ifht noe som er interessant for meg, og gir meg mulighet til å lære nye ting hele tiden. Merker at GAD blir verre i mentalt og fysisk inaktive perioder. Man skal ikke underdrive betydningen av daglig intensiv sammenhengende fysisk aktivitet i minst 30 minutter.

 

Når det gjelder forhold og barn, ville jeg tatt det først etter å ha kommet godt på riktig vei med økt mestring av GAD og depresjon og følte meg "klar for det".

 

Lykke til!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 05fc4...947

[Caylee]

Angående å bekymre seg om fremtiden så hjelper det å ikke tenke langt fram i tid. Ta en dag av gangen. En time av gangen. Begyner man å tenke på fremtiden langt fremover kan man fort ble bare enda mer trist. Det hjelper selvfølgelig ikke hele tiden, men kan hjelpe litt

[AnonymBruker]

Hadde du ønsket å ha deg til mor, sånnsom du har det nå? Vis ikke så kanskje best å ikke tenke på barn .Barn fortjener foreldre som er noenlunde friske.

Det er ikke lett å ha barn når en er syk. Barn krever deg hele døgnet og det er tøft nok for friske folk.

Barn skal heller ikke bli født til en jobb,som å tilfredsstille besteforeldres behov for barnebarn.

Anonymous poster hash: 6e12e...215

[AnonymBruker]

Trådstarter her: jeg har vært i relativt bra form i flere år nå, men i d siste har jeg blitt verre igjen. Og den trusselen om at depresjonen kommer tilbake selv i gode perioder vil jo alltid være der. Og vil jeg utsette en mann for dette?

Anonymous poster hash: dbb33...0e6