Hva må jeg si for å få hjelp?

[Solemnity]

Diagnosert med høytfungerende autisme, har to barn. Studerer juss, har samboer som jobber (mer enn fulltid). Barna er fire og ni år gamle, ni-åringen er også autistisk mest sannsynlig (fremdeles under utredning). Vi bor i England.

 

Jeg er på tampen av universitetsåret og det er så mye som skal innleveres. Oppgavene er naturligvis kompliserte, men også formidlet på en slik måte at jeg blir forvirret angående hva de egentlig ønsker fra meg. Jeg skulle egentlig ha både akademisk og praktisk hjelp dette skoleåret, men de spurte om papirer som jeg ikke har fått tilbake fra studentfinansieringen, så da ga jeg opp. Det ble for komplisert og jeg måtte ta flere telefonsamtaler, så bestille time for en utredning angående hva jeg skulle ha hjelp til og jeg orket ikke mer.

 

Samtidig har ungene litt problemer på skolen og kunne virkelig ha trengt mer oppfølging. Minstejenta sliter med vennskap og vi må invitere hjem jenter fra klassen, men da kommer mødrene også og blir i mange timer. Huset må se presentabelt ut. Jeg blir utslitt i dagesvis etter et slikt besøk. De trenger bedre leksehjelp, men jeg har ingen krefter til det. Eldstegutten skal videre til en annen skole om ett år og må bestå prøver for å komme inn på en god skole, men jeg klarer ikke ta tak i det. Minstejenta har hatt infeksjoner i urinveiene hele året, men legen bare gir antibiotika.

 

Andre praktiske ting har jeg ikke lenger oversikt over. Samboer forsøker å hjelpe, men han strekker ikke til. Han følger ikke opp selv etter spesifikk oppgaveutdeling fra meg, som å ringe legen på fredag for å sjekke testene datteren tok noen dager senere. På grunn av at han ikke ringte vet vi ikke om hun har riktig antibiotika eller om hun skal fortsette på den over helgen, så har måtte gi henne i tilfelle. Slikt bare øker stresset mitt og jeg hadde heller ringt selv om jeg visste han skulle glemme det. Han skulle ha skrevet brev til barnas SFO for å avslutte, siden skoleåret snart er omme for meg, men han må ha meg til å påminne han for å få det gjort, gjenntatte ganger.

 

Beklager, dette blir langt, klarer ikke sammenfatte hva problemet er. Er bare sliten, ingen fokus, alle lyder er høye, har ikke ord for å snakke med noen. Jeg har blødende sår over hele kroppen, fordi jeg klør og plukker på huden uten å være det bevisst. Svimmel og besvimer også.

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal be om hjelp. Reglene for å få støtte her er så stive og jeg orker heller ikke alt det krever av meg å komme dit. All autisme-støtte er ironisk, da de krever at man snakker og forklarer og beviser hva man trenger og finner papirer og fyller ut skjemaer og ta telefoner.

 

Hva i all verden skal jeg gjøre? De kommende årene blir bare tøffere.

[slabbedask]

Diagnosert med høytfungerende autisme, har to barn. Studerer juss, har samboer som jobber (mer enn fulltid). Barna er fire og ni år gamle, ni-åringen er også autistisk mest sannsynlig (fremdeles under utredning). Vi bor i England.

 

Jeg er på tampen av universitetsåret og det er så mye som skal innleveres. Oppgavene er naturligvis kompliserte, men også formidlet på en slik måte at jeg blir forvirret angående hva de egentlig ønsker fra meg. Jeg skulle egentlig ha både akademisk og praktisk hjelp dette skoleåret, men de spurte om papirer som jeg ikke har fått tilbake fra studentfinansieringen, så da ga jeg opp. Det ble for komplisert og jeg måtte ta flere telefonsamtaler, så bestille time for en utredning angående hva jeg skulle ha hjelp til og jeg orket ikke mer.

 

Samtidig har ungene litt problemer på skolen og kunne virkelig ha trengt mer oppfølging. Minstejenta sliter med vennskap og vi må invitere hjem jenter fra klassen, men da kommer mødrene også og blir i mange timer. Huset må se presentabelt ut. Jeg blir utslitt i dagesvis etter et slikt besøk. De trenger bedre leksehjelp, men jeg har ingen krefter til det. Eldstegutten skal videre til en annen skole om ett år og må bestå prøver for å komme inn på en god skole, men jeg klarer ikke ta tak i det. Minstejenta har hatt infeksjoner i urinveiene hele året, men legen bare gir antibiotika.

 

Andre praktiske ting har jeg ikke lenger oversikt over. Samboer forsøker å hjelpe, men han strekker ikke til. Han følger ikke opp selv etter spesifikk oppgaveutdeling fra meg, som å ringe legen på fredag for å sjekke testene datteren tok noen dager senere. På grunn av at han ikke ringte vet vi ikke om hun har riktig antibiotika eller om hun skal fortsette på den over helgen, så har måtte gi henne i tilfelle. Slikt bare øker stresset mitt og jeg hadde heller ringt selv om jeg visste han skulle glemme det. Han skulle ha skrevet brev til barnas SFO for å avslutte, siden skoleåret snart er omme for meg, men han må ha meg til å påminne han for å få det gjort, gjenntatte ganger.

 

Beklager, dette blir langt, klarer ikke sammenfatte hva problemet er. Er bare sliten, ingen fokus, alle lyder er høye, har ikke ord for å snakke med noen. Jeg har blødende sår over hele kroppen, fordi jeg klør og plukker på huden uten å være det bevisst. Svimmel og besvimer også.

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal be om hjelp. Reglene for å få støtte her er så stive og jeg orker heller ikke alt det krever av meg å komme dit. All autisme-støtte er ironisk, da de krever at man snakker og forklarer og beviser hva man trenger og finner papirer og fyller ut skjemaer og ta telefoner.

 

Hva i all verden skal jeg gjøre? De kommende årene blir bare tøffere.

 

Unnskyld at jeg spør, men hvorfor fikk du barn hvis du har så store problemer selv?

[Solemnity]

Unnskyld at jeg spør, men hvorfor fikk du barn hvis du har så store problemer selv?

 

Jeg glemte prevensjon. I tillegg visste jeg ikke hva som var galt med meg.

[frosken]

Diagnosert med høytfungerende autisme, har to barn. Studerer juss, har samboer som jobber (mer enn fulltid). Barna er fire og ni år gamle, ni-åringen er også autistisk mest sannsynlig (fremdeles under utredning). Vi bor i England.

 

Jeg er på tampen av universitetsåret og det er så mye som skal innleveres. Oppgavene er naturligvis kompliserte, men også formidlet på en slik måte at jeg blir forvirret angående hva de egentlig ønsker fra meg. Jeg skulle egentlig ha både akademisk og praktisk hjelp dette skoleåret, men de spurte om papirer som jeg ikke har fått tilbake fra studentfinansieringen, så da ga jeg opp. Det ble for komplisert og jeg måtte ta flere telefonsamtaler, så bestille time for en utredning angående hva jeg skulle ha hjelp til og jeg orket ikke mer.

 

Samtidig har ungene litt problemer på skolen og kunne virkelig ha trengt mer oppfølging. Minstejenta sliter med vennskap og vi må invitere hjem jenter fra klassen, men da kommer mødrene også og blir i mange timer. Huset må se presentabelt ut. Jeg blir utslitt i dagesvis etter et slikt besøk. De trenger bedre leksehjelp, men jeg har ingen krefter til det. Eldstegutten skal videre til en annen skole om ett år og må bestå prøver for å komme inn på en god skole, men jeg klarer ikke ta tak i det. Minstejenta har hatt infeksjoner i urinveiene hele året, men legen bare gir antibiotika.

 

Andre praktiske ting har jeg ikke lenger oversikt over. Samboer forsøker å hjelpe, men han strekker ikke til. Han følger ikke opp selv etter spesifikk oppgaveutdeling fra meg, som å ringe legen på fredag for å sjekke testene datteren tok noen dager senere. På grunn av at han ikke ringte vet vi ikke om hun har riktig antibiotika eller om hun skal fortsette på den over helgen, så har måtte gi henne i tilfelle. Slikt bare øker stresset mitt og jeg hadde heller ringt selv om jeg visste han skulle glemme det. Han skulle ha skrevet brev til barnas SFO for å avslutte, siden skoleåret snart er omme for meg, men han må ha meg til å påminne han for å få det gjort, gjenntatte ganger.

 

Beklager, dette blir langt, klarer ikke sammenfatte hva problemet er. Er bare sliten, ingen fokus, alle lyder er høye, har ikke ord for å snakke med noen. Jeg har blødende sår over hele kroppen, fordi jeg klør og plukker på huden uten å være det bevisst. Svimmel og besvimer også.

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal be om hjelp. Reglene for å få støtte her er så stive og jeg orker heller ikke alt det krever av meg å komme dit. All autisme-støtte er ironisk, da de krever at man snakker og forklarer og beviser hva man trenger og finner papirer og fyller ut skjemaer og ta telefoner.

 

Hva i all verden skal jeg gjøre? De kommende årene blir bare tøffere.

 

Jeg har to helt forskjellige typer tilbakemeldinger til deg:

 

1. De fleste studenter føler seg utrolig presset når semesteret går mot slutten, og da gjerne særlig de studentene som også har forpliktelser hjemme. Derfor handler kanskje litt av problemet at du tåler dårlig å bli presset langt utenfor din komfortsone, du liker kontroll, og det er det nesten ingen som opplever mot slutten av studieåret. Noe av utfordringen din er derfor sannsynligvis å tåle litt mindre kontroll. Også helt friske studenter vil finne oppgaveformuleringene vanskelig å forstå, noen ganger er de også dårlig formulert.

 

2. Jeg er litt usikker på hva slags hjelp du tenker at du trenger akkurat nå? Prøv å finne ut hva som du tror vil hjelpe deg mest. Du får ikke ordnet alt nå på slutten av studieåret, noe får du heller ta tak i når du har ferie slik at neste studieår kan bli litt bedre. Jeg synes det er vanskelig å vite om du kan få mer hjelp på studiestedet akkurat nå, eller om de vil oppfatte det som å gi deg hjelp som favoriserer deg i forhold til andre studenter. Hvis de har en form for studierådgiver, så synes jeg du skal gå og snakke med vedkommende for å finne ut om det er muligheter du ikke benytter deg av. Jeg skjønner at du synes det er vanskelig å snakke om dette, men kan ikke helt se at du kommer utenom - bortsett fra at du godt kan begynne med å beskrive din situasjon i en mail til studiekonsulenten først.

 

Når det gjelder ting som skulle vært bedre rundt barna, så får det vente til etter at ditt semester er slutt. Legg det til side akkurat nå (muligens med unntak av datters UVI), og fokuser på å få avsluttet semesteret.

[Solemnity]

Jeg har to helt forskjellige typer tilbakemeldinger til deg:

 

1. De fleste studenter føler seg utrolig presset når semesteret går mot slutten, og da gjerne særlig de studentene som også har forpliktelser hjemme. Derfor handler kanskje litt av problemet at du tåler dårlig å bli presset langt utenfor din komfortsone, du liker kontroll, og det er det nesten ingen som opplever mot slutten av studieåret. Noe av utfordringen din er derfor sannsynligvis å tåle litt mindre kontroll. Også helt friske studenter vil finne oppgaveformuleringene vanskelig å forstå, noen ganger er de også dårlig formulert.

 

2. Jeg er litt usikker på hva slags hjelp du tenker at du trenger akkurat nå? Prøv å finne ut hva som du tror vil hjelpe deg mest. Du får ikke ordnet alt nå på slutten av studieåret, noe får du heller ta tak i når du har ferie slik at neste studieår kan bli litt bedre. Jeg synes det er vanskelig å vite om du kan få mer hjelp på studiestedet akkurat nå, eller om de vil oppfatte det som å gi deg hjelp som favoriserer deg i forhold til andre studenter. Hvis de har en form for studierådgiver, så synes jeg du skal gå og snakke med vedkommende for å finne ut om det er muligheter du ikke benytter deg av. Jeg skjønner at du synes det er vanskelig å snakke om dette, men kan ikke helt se at du kommer utenom - bortsett fra at du godt kan begynne med å beskrive din situasjon i en mail til studiekonsulenten først.

 

Når det gjelder ting som skulle vært bedre rundt barna, så får det vente til etter at ditt semester er slutt. Legg det til side akkurat nå (muligens med unntak av datters UVI), og fokuser på å få avsluttet semesteret.

 

Takk for svar.

 

Det er ingenting jeg kan si eller gjøre nå som gir hjelp dette skoleåret. Jeg har godt forhold til flere forelesere og kan kontakte de for individuell veiledning om jeg står fast, men det er det overveldende ved hele situasjonen og at jeg ikke klarer å prioritere hva som må gjøres når som sliter på akkurat nå. Det kjennes ut som kaos, men ingen ser på det som kaos når jeg forklarer.

 

Jeg trenger hjelp til neste år, men stegene for å komme dit er alt for kompliserte. Samboer sa han skulle hjelpe meg, men det ble ingenting av og jeg vet ikke hvor jeg skal starte selv. Kanskje jeg må bruke sommeren på det, som du sier, selv om jeg ikke ser for meg hvordan jeg skal greie å komme noen vei. Jeg fikk utdelt en ko-ordinator som ikke var til noen som helst hjelp, dette var like før jeg begynte dette studieåret. Hun skulle hjelpe meg med timebestilling til ungene, tannlege og lege, hjelpe med diagnose-greiene til guttungen - men hun gjorde aldri noe. Bare sendte gjentatte e-mailer hvor hun spurte hvordan det går?

[frosken]

Noe av problemet er sannsynligvis at du oppleves som svært velfungerende for omverdenen, slik at folk rundt deg ikke ser at du trenger noe bistand før det har toppet seg for deg og allerede blitt for mye. Du er god på hver enkelt oppgave som skal utføres, men til sammen blir belastningen for sto.

 

Akkurat nå må du sannsynligvis bare ta en dag av gangen inntil semesteret er over, og så må neste studieår planlegges bedre.