Fått tilbake spiseforstyrrelsesmønster, hjelp! :(

[lille_myyy]

Min største fiende er tilbake. Den jeg har kjempet mot i mange år, og som jeg trodde jeg var blitt kvitt. Men nå har jeg begynt å kaste opp mat nesten hver dag.. Og jeg vet ikke hvorfor? Jeg vet hva det kommer til å føre til, og jeg vet at jeg ikke burde, men det føles likevel så godt.

 

Jeg forstår det ikke, fordi jeg har aldri vært så bra psykisk sett. Jeg går på Venlaflaxin som har hatt god effekt (?), jeg går til behandling, og jeg er i full vigør. Så for min del er det helt uforståelig at jeg har slik trang til å kaste opp, foruten at jeg har lagt på meg litt av Venlaflaxin, og blir litt stresset av det. Samt at jeg blir obstipert av medisinen, og går med kvamle og ubehag. Men likevel, har jeg igjen synket så lavt at jeg har gått tilbake til teite gamle vaner Jeg er så svak!!

[neella]

Om du går med kvalme og ubehag, og i tillegg har lagt på deg (noe jeg regner med er negativt for deg som har spiseforstyrrelse) så synes jeg det ikke er så rart at du har fått tilbakefall. Kanskje prøve en medisin som ikke gir de bivirkningene du beskriver?

[lille_myyy]

Men det forklarer ikke hvorfor jeg faktisk spiser MER for å så og kaste opp, når jeg egentlig er mett og kvalm fra før, om du skjønner. Jeg synes bare det er utrolig kjipt at jeg har fått tilbakefall.... Og dette er noe jeg ikke tør fortelle til NOEN, ikke en gang min samboer. Holder kortene så tett som mulig til brystet, og har aldri fått hjelp for spiseforstyrrelsen, fordi jeg aldri har innrømmet at jeg har det. Sist jeg ble "bra" av spiseforstyrrelsen, var det rett og slett selvhjelpsbøker og selvhjelp som gjorde at jeg sagte men sikkert kom meg ut av det. Det er bare så skummelt at jeg så lett faller tilbake til gamle mønster

[frosken]

Men det forklarer ikke hvorfor jeg faktisk spiser MER for å så og kaste opp, når jeg egentlig er mett og kvalm fra før, om du skjønner. Jeg synes bare det er utrolig kjipt at jeg har fått tilbakefall.... Og dette er noe jeg ikke tør fortelle til NOEN, ikke en gang min samboer. Holder kortene så tett som mulig til brystet, og har aldri fått hjelp for spiseforstyrrelsen, fordi jeg aldri har innrømmet at jeg har det. Sist jeg ble "bra" av spiseforstyrrelsen, var det rett og slett selvhjelpsbøker og selvhjelp som gjorde at jeg sagte men sikkert kom meg ut av det. Det er bare så skummelt at jeg så lett faller tilbake til gamle mønster

 

Snakker du ikke om det i behandling? Hvorfor ikke?

[lille_myyy]

Snakker du ikke om det i behandling? Hvorfor ikke?

 

Fordi jeg ikke klarer å utlevere meg selv på akkurat det området, vet det er rart. Men jeg er for flau, og klarer ikke innrømmet det omtrent for meg selv en gang at jeg fortsatt sliter.

 

Men, siden jeg skrev innlegget i går, har jeg ikke gjort noen ting. Og det har ikke kommet så langt enda at mat er min eneste fokus, så det er iallefall positivt

 

Kan prøve å legge det frem neste gang jeg møter psykiatrikeren, men jeg sliter sånn med å faktisk få sagt det..

[frosken]

Fordi jeg ikke klarer å utlevere meg selv på akkurat det området, vet det er rart. Men jeg er for flau, og klarer ikke innrømmet det omtrent for meg selv en gang at jeg fortsatt sliter.

 

Men, siden jeg skrev innlegget i går, har jeg ikke gjort noen ting. Og det har ikke kommet så langt enda at mat er min eneste fokus, så det er iallefall positivt

 

Kan prøve å legge det frem neste gang jeg møter psykiatrikeren, men jeg sliter sånn med å faktisk få sagt det..

 

Jeg synes du skal utfordre deg selv og sørge for å få snakket om dette i neste terapitime. i mellomtiden kan det kanskje være lurt av deg å fortsette å skrive om det her på dol. Når man har mye skamfølelse (eller andre vanskelige følelser ) knyttet til noe, så kan det være en start å skrive om det her.