Jeg har slutta å leve

[AnonymBruker]

Håpet, drivet er borte. Føler meg flat og likegyldig til meg selv og mitt forfall. Jeg vil ikke noe lenger. Har vært gjennom så mye i mange år og føler meg som 40-åring, mettet på livet. Behandlingsapparatet mener jeg har hatt fremgang. Da vil jeg bare le. Jeg hadde gnist, håp og tro før. Nå orker jeg ingenting lenger. Ser ikke meningen med det mer.

Anonymous poster hash: a3665...e15

[AnonymBruker]

Håpet, drivet er borte. Føler meg flat og likegyldig til meg selv og mitt forfall. Jeg vil ikke noe lenger. Har vært gjennom så mye i mange år og føler meg som 40-åring, mettet på livet. Behandlingsapparatet mener jeg har hatt fremgang. Da vil jeg bare le. Jeg hadde gnist, håp og tro før. Nå orker jeg ingenting lenger. Ser ikke meningen med det mer.

Anonymous poster hash: a3665...e15

Leit å lese at du har det slik. Selv om du er nedfor nå kan gnisten, håpet og troen komme tilbake. Gi ikke opp, det kommer alltid lysere tider igjen! (Og 40-åringer er da ikke sååå ille! De kan ha masse tæl og pågangsmot i seg, de!) Uansett; håper denne fasen du er inne i nå blir kortvarig og at du snart vil se lysere på livet igjen. Stå på!

Anonymous poster hash: b69d9...d94

[AnonymBruker]

Leit å lese at du har det slik. Selv om du er nedfor nå kan gnisten, håpet og troen komme tilbake. Gi ikke opp, det kommer alltid lysere tider igjen! (Og 40-åringer er da ikke sååå ille! De kan ha masse tæl og pågangsmot i seg, de!) Uansett; håper denne fasen du er inne i nå blir kortvarig og at du snart vil se lysere på livet igjen. Stå på!

Anonymous poster hash: b69d9...d94

Takk for det. Men denne "perioden" har vart i tre år nå. Av ulike årsaker er det usikkert om det går over.

Anonymous poster hash: a3665...e15

[XbellaX]

Takk for det. Men denne "perioden" har vart i tre år nå. Av ulike årsaker er det usikkert om det går over.

Anonymous poster hash: a3665...e15

 

 

Hva er årsaken til du og behandlingsapparatet har så ulik oppfatning av hvordan det går med deg?

[AnonymBruker]

Hva er årsaken til du og behandlingsapparatet har så ulik oppfatning av hvordan det går med deg?

Jeg tror at jeg har blitt flinkere til å kontrollere meg selv. Jeg føler jeg må være "noe" for andre hele tiden for å være noe verdt/en det er håp for, mens jeg glemmer meg selv. Selvbildet er ødelagt og jeg føler meg redusert til en diagnose. Jeg får ikke sluppet ut sinnet mitt og sorgen over ting som har skjedd fordi terapeut da skifter samtaleemne i timene. Jeg må også ta meg sammen i gruppa fordi jeg har forstått at jeg overreagerer, siden ikke jeg føler terapeut tar de vonde følelsene mine på alvor. Jeg gråter nesten aldri lenger, men har masse innestengt. Men jeg vil ikke plage noen lenger, ei heller behandlingsapparatet. Jeg har forstått at disse følelsene er upassende. Etter individuelltimene sliter jeg mye, har også sinne og angst. Ikke fordi vi snakker om traumer, men fordi jeg ikke får snakket om det.

Ofte lurer jeg på om det er så lurt å gå til samme terapeut i mange år. Jeg føler meg ikke levende lenger fordi jeg ikke lenger kan ha og vil ha kontakt med følelsene.

Anonymous poster hash: a3665...e15

[Norknight]

Samme her.Jeg klarer ikke en gang å melde meg ut.Har 2 barn i 30 årene.Kanskje derfor?

[XbellaX]

Jeg tror at jeg har blitt flinkere til å kontrollere meg selv. Jeg føler jeg må være "noe" for andre hele tiden for å være noe verdt/en det er håp for, mens jeg glemmer meg selv. Selvbildet er ødelagt og jeg føler meg redusert til en diagnose. Jeg får ikke sluppet ut sinnet mitt og sorgen over ting som har skjedd fordi terapeut da skifter samtaleemne i timene. Jeg må også ta meg sammen i gruppa fordi jeg har forstått at jeg overreagerer, siden ikke jeg føler terapeut tar de vonde følelsene mine på alvor. Jeg gråter nesten aldri lenger, men har masse innestengt. Men jeg vil ikke plage noen lenger, ei heller behandlingsapparatet. Jeg har forstått at disse følelsene er upassende. Etter individuelltimene sliter jeg mye, har også sinne og angst. Ikke fordi vi snakker om traumer, men fordi jeg ikke får snakket om det.

Ofte lurer jeg på om det er så lurt å gå til samme terapeut i mange år. Jeg føler meg ikke levende lenger fordi jeg ikke lenger kan ha og vil ha kontakt med følelsene.

Anonymous poster hash: a3665...e15

 

 

Hva sier din behandler når du legger dette frem for vedkommende like tydelig som du gjør her?

Endret 27. mars 2015 av XbellaX

[AnonymBruker]

Hva sier din behandler når du legger dette frem for vedkommende like tydelig som du gjør her?

Har ikke vært like tydelig som jeg har vært her. Føler tilliten til han er skrantende etter noen hendelser siste månedene. Jeg kan jo prøve å si det, men har ikke tro på at jeg blir hørt. Hver gang jwg

Anonymous poster hash: a3665...e15

[AnonymBruker]

Har ikke vært like tydelig som jeg har vært her. Føler tilliten til han er skrantende etter noen hendelser siste månedene. Jeg kan jo prøve å si det, men har ikke tro på at jeg blir hørt. Hver gang jwg

Anonymous poster hash: a3665...e15

Den ble sendt for tidlig. Mye rot her. Men hver gang jeg prøver å si noe jeg mener, blir jeg ugnorert

Anonymous poster hash: a3665...e15

[XbellaX]

Den ble sendt for tidlig. Mye rot her. Men hver gang jeg prøver å si noe jeg mener, blir jeg ugnorert

Anonymous poster hash: a3665...e15

 

 

Det høres fortvilende ut. Gi det et forsøk, prøv å være like tydelig som her. Det du skriver gir ingen rom for misforståelser. Er det like vanskelig i både gruppe og individualterapien? 

[AnonymBruker]

Det høres fortvilende ut. Gi det et forsøk, prøv å være like tydelig som her. Det du skriver gir ingen rom for misforståelser. Er det like vanskelig i både gruppe og individualterapien?

Jeg kan prøve sende hn er mail før neste time. Vet ikkr hva jeg skal si. Hn mener nærmest alt jeg snakker med hn om skal trekkes inn i gruppa, men hn er av en eller annen grunn veldig forbeholden til å trekke inn det som plager meg mest, det virker ikke som jeg skal snakke om akkurat det. Det blir ikke fulgt opp og emne skiftes hvis jeg kommer inn på det. Jeg føler vel på en måte at all fortvilelsen forblir inni meg...har så mye som jeg ikke kan ta ut på sambo og andre...så..vet ikke jeg....

Anonymous poster hash: a3665...e15

[Caylee]

Jeg tror at jeg har blitt flinkere til å kontrollere meg selv. Jeg føler jeg må være "noe" for andre hele tiden for å være noe verdt/en det er håp for, mens jeg glemmer meg selv. Selvbildet er ødelagt og jeg føler meg redusert til en diagnose. Jeg får ikke sluppet ut sinnet mitt og sorgen over ting som har skjedd fordi terapeut da skifter samtaleemne i timene. Jeg må også ta meg sammen i gruppa fordi jeg har forstått at jeg overreagerer, siden ikke jeg føler terapeut tar de vonde følelsene mine på alvor. Jeg gråter nesten aldri lenger, men har masse innestengt. Men jeg vil ikke plage noen lenger, ei heller behandlingsapparatet. Jeg har forstått at disse følelsene er upassende. Etter individuelltimene sliter jeg mye, har også sinne og angst. Ikke fordi vi snakker om traumer, men fordi jeg ikke får snakket om det.

Ofte lurer jeg på om det er så lurt å gå til samme terapeut i mange år. Jeg føler meg ikke levende lenger fordi jeg ikke lenger kan ha og vil ha kontakt med følelsene.

Anonymous poster hash: a3665...e15

Veldig dumt at behandlerne dine ikke vil høre på deg. Syns det er veldig dårlg at de skifter samtaleemne når du vil prate om vanskelige ting. Dessverre så tror ofte psykologer/psykiatere at man har blitt mye bedre hvis man har blitt flinklere til å kontrollere seg selv. Men sannheten er at man kan ha blitt flinkere til akuratt kontrollen, men at man inni seg har det like jævlig.

 

Jeg syns du burde fortelle akuratt det du har skrevet her. Fortelle hvordan du egentlig føler det. Hvis de ikke tar deg seriøst eller bryr seg da burde de skifte jobb

[Caylee]

Jeg kan prøve sende hn er mail før neste time. Vet ikkr hva jeg skal si. Hn mener nærmest alt jeg snakker med hn om skal trekkes inn i gruppa, men hn er av en eller annen grunn veldig forbeholden til å trekke inn det som plager meg mest, det virker ikke som jeg skal snakke om akkurat det. Det blir ikke fulgt opp og emne skiftes hvis jeg kommer inn på det. Jeg føler vel på en måte at all fortvilelsen forblir inni meg...har så mye som jeg ikke kan ta ut på sambo og andre...så..vet ikke jeg....

Anonymous poster hash: a3665...e15

Er veldig trist når de som skal hjelpe ikke vil prate dypt om ting. Bra du sender mail, men om det ikke kommer fram er det lurt si rett ut at du føler du har begynt å holde alt inni deg