Er det noe nytt at folk blir sykemeldt på grunn av depresjon?

[AnonymBruker]

 

Det finnes mange deprimerte mennesker som ikke ville styrte et fly i alpene. Det finnes mange deprimerte i arbeid. Du ser ut til å avskrive alle deprimerte som "uduglige" som ikke bør delta i arbeidsliv i det hele tatt?

Anonymous poster hash: 6bc01...771

 

 

Det kommer helt an på alvorlighetsgraden, tilleggslidelser og type arbeid.

Anonymous poster hash: dc7a1...191

[AnonymBruker]

Jeg gjorde alt for å holde meg på jobb. Og jeg hadde nok havnet i rennesteinen hvis jeg ikke fikk hjelp. Eller jeg hadde gjort slutt på alt.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

Som jeg skrev, det er umulig for oss å sette oss inn i hva vi ville gjort om det var si eller så, Det blir kun antagelser. Overlevelsesinstiktet er dog hos de fleste intakt når man tvinges til å ta det i bruk.

Anonymous poster hash: 6bc01...771

[AnonymBruker]

 

Som jeg skrev, det er umulig for oss å sette oss inn i hva vi ville gjort om det var si eller så, Det blir kun antagelser. Overlevelsesinstiktet er dog hos de fleste intakt når man tvinges til å ta det i bruk.

 

Ikke hvis man er dypt nok deprimert.

Anonymous poster hash: dc7a1...191

[AnonymBruker]

 

Ikke hvis man er dypt nok deprimert.

Anonymous poster hash: dc7a1...191

 

Det finnes alltid unntak fra alt.

Anonymous poster hash: 6bc01...771

[ISW]

Vi må jo definere velferdssamfunn.

Tror de fleste kunne jobbet hvis alternativet var at en selv og familien ble voldtatt og drept. Men det er jo ikke et slikt samfunn vi ønsker.

I noen jobber KAN man jo ikke jobbe hvis man ikke er 100%. F.eks pilot.

Jeg mener at det må være rom for å kunne være sykmeldt hvis det er nødvendig. Men det er synd at noen utnytter det.

Og hva angår Khalid Hagen, skjønner ikke hvorfor han ikke pensjonerer seg snart og kutter ut sine usympatiske utsagn.

[AnonymBruker]

 

Det kommer helt an på alvorlighetsgraden, tilleggslidelser og type arbeid.

Anonymous poster hash: dc7a1...191

 

 

 

 

Ikke hvis man er dypt nok deprimert.

Anonymous poster hash: dc7a1...191

 

Selv hos mange alvorlig deprimerte er det inntakt. Om ikke ville langt flere ta livet av seg.

Anonymous poster hash: 6bc01...771

[AnonymBruker]

 

Selv hos mange alvorlig deprimerte er det inntakt. Om ikke ville langt flere ta livet av seg.

 

 

Langt flere flere ville gjøre det viss de ble presset for mye. Du fungerer ikke i jobb hvis du ligger i sengen 24/7, ikke spiser og generelt sett er svært syk. 

Anonymous poster hash: ad2ee...00b

[AnonymBruker]

 

Langt flere flere ville gjøre det viss de ble presset for mye. Du fungerer ikke i jobb hvis du ligger i sengen 24/7, ikke spiser og generelt sett er svært syk. 

Anonymous poster hash: ad2ee...00b

 

Selvfølgelig fungerer du ikke i jobb om du ligger i sengen 24/7, ikke spiser og generelt er svært syk. Det er jo en selvfølge. Men betyr det at du tror at ingen kan strekke seg lengre? At ingen kan klare å være noe i arbeid ved sykdom/psykdom? Jeg tror flere kan klare mer enn de gjør om de ikke hadde "lønn" for å la være. Det betyr ikke at ALLE kan det!

Anonymous poster hash: 6bc01...771

[AnonymBruker]

 

Selvfølgelig fungerer du ikke i jobb om du ligger i sengen 24/7, ikke spiser og generelt er svært syk. Det er jo en selvfølge. Men betyr det at du tror at ingen kan strekke seg lengre? At ingen kan klare å være noe i arbeid ved sykdom/psykdom? Jeg tror flere kan klare mer enn de gjør om de ikke hadde "lønn" for å la være. Det betyr ikke at ALLE kan det!

Anonymous poster hash: 6bc01...771

 

 

Hvordan skal du skille da? Det beste hadde vært og ikke betale skatt, og la folk ordne med privat forsikring.

Anonymous poster hash: 438a1...190

[AnonymBruker]

 

Hvordan skal du skille da? Det beste hadde vært og ikke betale skatt, og la folk ordne med privat forsikring.

Anonymous poster hash: 438a1...190

 

Det er vel ikke jeg som skal gjøre den jobben? Men for å få flere i arbeid med psykdom/sykdom tror jeg på tilretteleggelse av arbeid er viktig, bedre behandlingstilbud er viktig, fjerne stigmatisering rundt psykisk sykdom er viktig, nærhet,, forståelse og inkluderende holdninger på arbeidsplasser er viktig osv osv. Jeg tror ikke på et samfunn som ikke ivaretar de som er  alvorlig syke og med det ikke i stand til å delta. Jeg ønsker derfor ikke et samfunn hvor vi ikke betaler skatt og deler "godene" ved det på alle. Jeg ønsker ikke et samfunn hvor allerede svakere stillte står i fare for stille enda svakere. 

Anonymous poster hash: 6bc01...771

[AnonymBruker]

Det er vel ikke jeg som skal gjøre den jobben? Men for å få flere i arbeid med psykdom/sykdom tror jeg på tilretteleggelse av arbeid er viktig, bedre behandlingstilbud er viktig, fjerne stigmatisering rundt psykisk sykdom er viktig, nærhet,, forståelse og inkluderende holdninger på arbeidsplasser er viktig osv osv. Jeg tror ikke på et samfunn som ikke ivaretar de som er  alvorlig syke og med det ikke i stand til å delta. Jeg ønsker derfor ikke et samfunn hvor vi ikke betaler skatt og deler "godene" ved det på alle. Jeg ønsker ikke et samfunn hvor allerede svakere stillte står i fare for stille enda svakere.  Anonymous poster hash: 6bc01...771

Jeg ønsker også et slikt samfunn. Men er det ikke det de har forsøkt å få til? Er det ikke det som fungerer dårlig i praksis. Jeg gikk på jobb uansett om jeg var syk før jeg ble psykisk syk. Jeg var så dårlig av en somatisk lidelse at jeg klarte ikke å gjøre jobben skikkelig. Jeg visste det var vanskelig å få inn andre folk den dagen, så jeg tenkte at jeg fikk gå på jobb og gjøre så godt som jeg kunne. Tror du jeg møtte forståelse for at jeg var redusert? Jeg ble kun møtt med irritasjon for jeg ikke gjorde jobben min godt nok. Jeg hadde sagt hvordan det var.

Det er forskjell på teori og praksis. Det er forskjell på alvorlighetsgrad av sykdom. Det er forskjell på yrker. Det er godt mulig at enkelte kunne presse seg lenger for å holde seg i arbeid. Jeg kan egentlig bare svare for meg selv der. Jeg kjenner bare meg og min situasjon godt nok. Men jeg tror også at enkelte kan presse seg for lenge på jobb, og derfor får enda større problemer med å komme seg ovenpå igjen.

Det stemmer som du skriver tidligere at vi har et overlevelses innstinkt selv om vi er så dypt deprimert at vi kun tenker på å gjøre slutt på alt. Likevel har vi høy forekomst av selvmord, samtidig er det nok også mange skjulte selvmord som de tror er ulykker.

Jeg er interressert i hvordan det egentlig gikk med mange alvorlig psykisk syke som ikke ble sykemeldt før i tiden.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Husk at sykemelding har to funksjoner i Norge i 2015.

Den legitimerer fravær dvs skiller sykefravær fra skulk.

Den utløser rett til sykepenger. Det siste forutsetter trygdeordninger. Disse er ikke like i alle land, og de har heller ikke eksistert i nåværende form i Norge til alle tider . Den siste store reformen kom i 1968.

[Trine]

Jeg tror folk var hardere på flaska før, det er vel ikke et tegn på at man er frisk og har det bra? Men det kan også være mangelen på kunnskap som gjorde at de drakk mer. Kanskje mangelen på kunnskap og informasjon generelt gjorde tilværelsen lettere. Man hadde seg og sitt og skulle holde liv i det, nå skal man engasjere seg i hele verden.

Vi har gitt oss selv masse krav til levestandard, dyre og fine hus, bil, hytte, båt o.s.v. Før tok kona seg av hus og barn mens mannen jobbet. Nå skal begge jobbe, mens barna blir sendt i barnehage. Huset, hytta, bilen og båten skal til en hver tid være nyoppusset og skinne. Man skal skryte av det på facebook. Man skal vise hele verden den sunne og flotte middagen man spiser på en onsdag. Før kunne man bo i en liten koie om det var det man hadde råd til, nå er det ikke engang lov til å bo i en koie. For om man har råd eller ikke så SKAL man ha en viss levestandard. Før var det ingenting som het "cubus-barn", man kunne godt ha hull i buksa uten at barnevernet ble blandet inn, man kunne gå i klærne man hadde arvet selv om de var litt for store, man kunne spise grøt til middag. Nå skal man ha utdanning. Ikke bare fra videregående. Yrkesfag regnes jo knapt som utdanning. Man skal studere, selv om man ikke egner seg til det. Aller helst skal man gå på BI, selv om man kan få samme utdanning gratis på høyskole. Man skal starte etableringsfasen med allerede 300 000 i studielån. Man skal bo i byen. Ha en bitteliten leilighet til 2 mill. Økonomien går i 0 hver mnd. så når man bare må ut på byen med kompiser eller kjøpe en ny kjole fordi man ikke kan bruke samme klærne i to selskaper, så bruker man kredittkort, så får man enda mere gjeld. Var ingenting som het luksusfellen i gamledager, eller sinnasnekkeren. Jeg tror vi prøver å leve over evne og tenker at jo flere krav vi stiller til oss selv dess hardere slår depresjonen oss. Vi har ikke lenger bare jobben å tenke på, men fasaden. Jeg tror det var større aksept før for å være litt sur og grinete på jobb fordi man ikke hadde det bra. Nå skal man smile og late som man har det topp og at alt bare er fint.

Jeg hadde et vikariat et sted og fikk en dag beskjed om at om jeg skulle være så sur så kunne jeg ikke fortsette å jobbe der. Da jeg sa at det må være lov å være litt lei seg når man nettopp har mistet en venn så ble de plutselig overhyggelige. Jeg visste at de ikke likte meg for det var mange sure der, de var sure uten grunn og det var greit for de var en del av "gjengen". Jeg har aldri vært noen del av noen gjeng, har bare gjort jobben min etter beste evne. Denne overhyggeligheten gjorde meg kvalm. Jeg har også gått til en overordnet og sagt at nå er det så ille der jeg jobber at jeg gruer meg til å dra på jobben. Han kunne lett sendt meg til en annen plass. Jeg ble mobbet der jeg var. Men det skjedde ingenting, jeg måtte fortsette å være der jeg var.

Det jeg vil fram til er at arbeidsplassene nok kan gjøre mye mer for å beholde folk i arbeid selv om de er deprimerte, i stede blir de deprimerte utstøtt og får beskjed om å skjerpe seg. Ingen klarer være blide hele tiden, om det ikke er aksept for det på arbeidsplassen så ender det jo med at man blir sykemeldt. Enkle tiltak kan holde folk lenger i jobb. Ikke alle ønsker eller har energi til å leve opp til standarden samfunnet har satt heller. Jeg er en av dem. Man blir utstøtt og sett på som sær og rar fordi man ikke ønsker seg den dyre og flotte livsstilen. Eller ihvertfall opplever jeg å bli det. Om jeg sier til noen at jeg skulle ønske jeg bodde i en liten hytte i tregrensa et sted, så tror folk jeg tuller. En slik standard er altfor enkel mener de, det går ikke an å leve slik". Men for noen hadde det kanskje vært det beste, å få muligheten til å leve litt enkelt, i ro og fred. Kanskje man da hadde hatt mer overskudd til å stå i en jobb.

 

Jaja...dette var bare mine morgentanker

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@trine. Enig med deg i svært mye.

Men jeg har noen tanker om dette med "retten til å være sur" på jobb. Hvis du tenker på min bransje, helsevesenet, hvilke pasienter er det som skal akseptere å møte disse sure leger og sykepleiere?

[AnonymBruker]

@trine. Enig med deg i svært mye.

Men jeg har noen tanker om dette med "retten til å være sur" på jobb. Hvis du tenker på min bransje, helsevesenet, hvilke pasienter er det som skal akseptere å møte disse sure leger og sykepleiere?

Det er nok stor forskjell i hvilke yrke man har. Husker første gang jeg var hos legen og spurte om å få noe for depresjon. Jeg var i et yrke jeg skulle se blid ut og være vennlig. Jeg sa til legen at jeg skal smile til kundene, kan ikke stå der å gråte.

Derfor går jeg ut i fra at det vil være forskjell på hvor lenge folk kan presse seg i jobb før de får problemer. Jeg kan tenke meg at det ikke trenger å være så alvorlig depresjon før en komiker får problemer med å utføre jobben sin. Det er ikke bare å si til en deprimert komiker at ta deg sammen og gå på jobb. Kan kanskje klare det til en viss grad, men vil fort miste puplikum.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

[Gjest]

Personlig mener jeg at folk bør, i samråd med sin lege, ta en grundig vurdering av positive og negative aspekter med å dra på jobb når man er psykisk syk. Jeg synes ikke at man "automatisk" skal sykmeldes hvis man er psykisk syk, men heller ikke at sykmelding automatisk skal utelukkes.

Sykmelding er som en medisin. Det passer ikke for alle, ikke alle blir bedre av det (noen blir verre) og bivirkningene kan være mange. Men for noen er det riktig og nødvendig.

Ok. Jeg prøver i det lengste å unngå det fordi jeg bla opplever at det til en viss grad gjør meg godt å være på jobb (selv om jeg gruer meg i forkant).

[Trine]

@trine. Enig med deg i svært mye.

Men jeg har noen tanker om dette med "retten til å være sur" på jobb. Hvis du tenker på min bransje, helsevesenet, hvilke pasienter er det som skal akseptere å møte disse sure leger og sykepleiere?

 

Det kom ikke fram i det jeg skrev, noen ting forblir i hodet mitt I mitt tilfelle var jeg hyggelig ovenfor kunder, det må man være i jobben sin syns jeg. Men det må være lov å sitte i lunsjen og ikke si noe og være lei seg uten at folk skal true med at du ikke får fortsette der fordi du er sur, spesielt når man ikke er sur, men deprimert, eller i mitt tilfelle trist p.g.a døsdfall. Om man er så ille at man ikke klarer ta seg sammen ovenfor kunder/pasienter så bør man bli hjemme.

 

Kanskje det burde være et bedre opplegg for de med mild/moderat depresjon slik at de får raskt hjelp. I kommunen jeg bor i har vi noe som heter "rask psykisk helsehjelp". Der får man time fort. For mange virker det som at det er nok for å få de ut av depresjonen. For meg førte det bare til videre utredning, men da blir det ihvertfall tatt tak i problemene. Man trenger heller ikke henvisning fra lege for å få time der. Jeg har hatt endel fastleger og ingen av dem har hjulpet meg noe når jeg har sagt at jeg har vært deprimert. Jeg tror det i mange tilfeller er lurt å ta tak i det så fort som mulig.

[AnonymBruker]

@trine. Jeg tror du er inne på noe her. Jeg tror ikke at folk alltid taklet alt så mye bedre før. Det er mye historier om folk som drakk seg fra hus og hjem.

Det var heller ikke så mange som var i lønnet arbeid. Kvinnene var hjemme, og da skulle det vel bli ca halve norges voksnes befolkning som var i lønnet arbeid.

Jeg er glad for velferdsordningene vi har. Vi har selv vært med på å betale de. Jeg betalerer skatten med glede så lenge pengene blir brukt fornuftig. Selvsagt vil det finnes noen som misbruker systemene, men dette skal ikke gå ut over de som trenger de. De kan heller se på andre steder pengene fyker ut til terrorister og alt mulig.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

[AnonymBruker]

@trine. Jeg svarte på innlegget fra 8:35. Så at du hadde lagt inn et nytt innlegg mens jeg skrev. Tar det bare med så det ikke blir misforståelser.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

[Trine]

@trine. Jeg svarte på innlegget fra 8:35. Så at du hadde lagt inn et nytt innlegg mens jeg skrev. Tar det bare med så det ikke blir misforståelser.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

 

Regnet med det var første innlegget du svarte på Det du skrev passet ikke så godt til innlegg nr 2

Jeg vet ikke hvordan de hadde det i gamledager, jeg levde jo ikke da. Men jeg vet at vi ikke hadde mye penger da jeg var liten, jeg arvet klær og spiste blillig mat, men tok ikke noe skade av det. Eller, jeg tror ihvertfall ikke det var grøt og hull i buksa som gjorde at jeg er som jeg er, det er nok heller ganske medfødt. Men det jeg merker er at jeg lettere setter pris på små ting enn det mange andre jeg kjenner gjør. Jeg tar ikke ting som en selvfølge.

Men det var kanskje mer det med at folk ikke hadde det bedre før, at de drakk seg fra hus og hjem du tenkte på. Jeg så på en serie som gikk på NRK, husker ikke hva den het, men den viste norges historie. Mye har helt klart forandret seg til det bedre, vi har det mye tryggere og er godt beskyttet. Men noe av den enkelheten som var før kunne jeg gjerne hatt nå også.