Er det noe nytt at folk blir sykemeldt på grunn av depresjon?

[laban]

Mye har helt klart forandret seg til det bedre, vi har det mye tryggere og er godt beskyttet. Men noe av den enkelheten som var før kunne jeg gjerne hatt nå også.

Men det er da fremdeles mye vi velger og prioriterer selv? Jeg forstår ikke det med at samfunnet krever en bestemt fasade. Jeg er enig i at kravene til utdanning har økt veldig og at det mange steder trengs to inntekter for å finansiere en familiebolig. Men samfunnet legger da seg ikke opp i resten av fasaden, så lenge man passer på ungene sine og klarer seg selv?

Facebook o.l. er ikke virkeligheten, det er en bitte liten del av virkeligheten for en liten del av befolkningen. Fjortiser kan sikkert deppe over at de ikke når opp til den standarden, men voksne kan sette sine egne standarder og leve etter dem. Alle må prioritere, det er ingen grunn til å bli deprimert av det. Vil du ha det enkelt materielt, så velg det og stå for det. Du er ikke alene.

Samfunnet krever ikke at man skal gå i luksusfellen, det er "krav" man selv tror finnes. "Alle" her jeg har bodd fra før vi fikk barn, har to biler. Det har ikke vi, og ingen har noengang refset oss for det. "Samfunnet" bryr seg bare med om du kommer på jobb og barna på skolen, ikke hvordan.

Jeg har ikke noe liv som egner seg for en blogg eller et interiørmagasin. Men jeg blir ikke deprimert av det, jeg blåser i det

Endret 29. mars 2015 av laban

[AnonymBruker]

Men det er da fremdeles mye vi velger og prioriterer selv? Jeg forstår ikke det med at samfunnet krever en bestemt fasade. Jeg er enig i at kravene til utdanning har økt veldig og at det mange steder trengs to inntekter for å finansiere en familiebolig. Men samfunnet legger da seg ikke opp i resten av fasaden, så lenge man passer på ungene sine og klarer seg selv?

Facebook o.l. er ikke virkeligheten, det er en bitte liten del av virkeligheten for en liten del av befolkningen. Fjortiser kan sikkert deppe over at de ikke når opp til den standarden, men voksne kan sette sine egne standarder og leve etter dem. Alle må prioritere, det er ingen grunn til å bli deprimert av det. Vil du ha det enkelt materielt, så velg det og stå for det. Du er ikke alene.

Samfunnet krever ikke at man skal gå i luksusfellen, det er "krav" man selv tror finnes. "Alle" her jeg har bodd fra før vi fikk barn, har to biler. Det har ikke vi, og ingen har noengang refset oss for det. "Samfunnet" bryr seg bare med om du kommer på jobb og barna på skolen, ikke hvordan.

Jeg har ikke noe liv som egner seg for en blogg eller et interiørmagasin. Men jeg blir ikke deprimert av det, jeg blåser i det

Når det gjelder ytre krav så har det nok litt å si hvor du bor, hvilke venner du har, og din egen evne til å stå imot. Men det er ingen tvil om at det er helt andre krav i dag enn før. Det kan ikke være lett å være fattig hvis du er sammen med en gjeng som stadig skal samles på kafe. Når vi vokste opp så var det helt utenkelig å bruke penger på en kafe. Ikke engang for en kopp kaffe.Dette er bare et eksempel.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

[Trine]

Men det er da fremdeles mye vi velger og prioriterer selv? Jeg forstår ikke det med at samfunnet krever en bestemt fasade. Jeg er enig i at kravene til utdanning har økt veldig og at det mange steder trengs to inntekter for å finansiere en familiebolig. Men samfunnet legger da seg ikke opp i resten av fasaden, så lenge man passer på ungene sine og klarer seg selv?

Facebook o.l. er ikke virkeligheten, det er en bitte liten del av virkeligheten for en liten del av befolkningen. Fjortiser kan sikkert deppe over at de ikke når opp til den standarden, men voksne kan sette sine egne standarder og leve etter dem. Alle må prioritere, det er ingen grunn til å bli deprimert av det. Vil du ha det enkelt materielt, så velg det og stå for det. Du er ikke alene.

Samfunnet krever ikke at man skal gå i luksusfellen, det er "krav" man selv tror finnes. "Alle" her jeg har bodd fra før vi fikk barn, har to biler. Det har ikke vi, og ingen har noengang refset oss for det. "Samfunnet" bryr seg bare med om du kommer på jobb og barna på skolen, ikke hvordan.

Jeg har ikke noe liv som egner seg for en blogg eller et interiørmagasin. Men jeg blir ikke deprimert av det, jeg blåser i det

 

En så enkel standard som jeg godt kunne hatt er ikke lov i Norge I tillegg innebærer det at jeg måtte flyttet ut av sivilisasjonen og da får man ikke jobb. Men jeg vil tro jeg er et spesielt tilfelle og absolutt ikke noe man skal sette standarden etter

 

Selvfølgelig velger man selv, men at det ikke er et større press nå enn før tror jeg ikke noe på. Det er ikke alle som er like flinke som deg til å stå imot presset.

 

Samfunnet legger seg opp i det meste gjennom media. Hver gang jeg har gått inn på vg-nett så er det minst en artikkel (for voksne) som lyder "Denne MÅ du ha..." og siden da ikke alle mennesker er like sterke som deg eller sære som meg så lar de seg lure av denne "må ha" selv om de hverken må ha den eller har råd til den.

 

Syns forøvrig den anonyme brukeren over meg svarer bra på innlegget.

 

Og forresten, du er ikke alle laban, så selv om du blåser i hva andre mener så er det mange som ikke gjør det.

Endret 29. mars 2015 av Trine

[laban]

Når det gjelder ytre krav så har det nok litt å si hvor du bor, hvilke venner du har, og din egen evne til å stå imot. Men det er ingen tvil om at det er helt andre krav i dag enn før. Det kan ikke være lett å være fattig hvis du er sammen med en gjeng som stadig skal samles på kafe. Når vi vokste opp så var det helt utenkelig å bruke penger på en kafe. Ikke engang for en kopp kaffe.Dette er bare et eksempel.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

Det var forskjell på folk før også, den største forskjellen er at nå har de aller, aller fleste fått det myyye bedre. De aller rikeste har også blitt veldig mye rikere, men det er bortkastet energi å sammenlikne seg med dem.

Jeg vokste opp i Oslo i en blokk på 60-tallet, og det bodde mange i fine villastrøk da også, noen like i nærheten av oss, men det tenkte vi lite på. Jeg bor i Oslo ennå og tenker fortsatt lite på dem, selv om de nå flasher rikdommen sin i større grad enn før.

Det er maaange fler nå enn før som har råd til å gå på kafé iblant, selv om det fremdeles er svært mange som velger å la være å gjøre det ofte.

Jeg synes ikke det er nødvendig å deppe over at man ikke har penger til hyppige kafébesøk. Hvis det er en vennegjeng, bør den tåle forslag om billigere aktiviteter også, f.eks. møtes i en park eller en skog og ta med kaffen hjemmefra. Godtas ikke det, er det ingen vennegjeng, men en kaféklubb, og da får man vurdere å finne seg noen andre.

[laban]

En så enkel standard som jeg godt kunne hatt er ikke lov i Norge I tillegg innebærer det at jeg måtte flyttet ut av sivilisasjonen og da får man ikke jobb. Men jeg vil tro jeg er et spesielt tilfelle og absolutt ikke noe man skal sette standarden etter

Selvfølgelig velger man selv, men at det ikke er et større press nå enn før tror jeg ikke noe på. Det er ikke alle som er like flinke som deg til å stå imot presset.

Samfunnet legger seg opp i det meste gjennom media. Hver gang jeg har gått inn på vg-nett så er det minst en artikkel (for voksne) som lyder "Denne MÅ du ha..." og siden da ikke alle mennesker er like sterke som deg eller sære som meg så lar de seg lure av denne "må ha" selv om de hverken må ha den eller har råd til den.

Syns forøvrig den anonyme brukeren over meg svarer bra på innlegget.

Og forresten, du er ikke alle laban, så selv om du blåser i hva andre mener så er det mange som ikke gjør det.

Poenget mitt er at tabloidene, TV-reklamen og sosiale medier ikke er "samfunnet". Nesten ingen har så mye penger at de kan leve opp til alle "kravene" disse mediene stiller. De færreste ønsker seg alt dette, heller. Man velger ut noe og prioriterer det.

Jeg vet at alle ikke følger min gammel kjerring-tankegang, men jeg synes mange voksne er for mye tenåringer i hodet. Man får ikke alle lekene i julekatalogen, men man ka spare til de man ønsker seg mest. Media vil stort sett selge oss ting - alt fra flatskjermer til hele livsstilpakker. Man må gjøre sine egne valg. Det er fullt lovlig å velge annerledes enn naboen.

[Trine]

Poenget mitt er at tabloidene, TV-reklamen og sosiale medier ikke er "samfunnet". Nesten ingen har så mye penger at de kan leve opp til alle "kravene" disse mediene stiller. De færreste ønsker seg alt dette, heller. Man velger ut noe og prioriterer det.

Jeg vet at alle ikke følger min gammel kjerring-tankegang, men jeg synes mange voksne er for mye tenåringer i hodet. Man får ikke alle lekene i julekatalogen, men man ka spare til de man ønsker seg mest. Media vil stort sett selge oss ting - alt fra flatskjermer til hele livsstilpakker. Man må gjøre sine egne valg. Det er fullt lovlig å velge annerledes enn naboen.

 

Media har jo en veldig stor innvirkning på samfunnet og hvordan vi ønsker å være, eller tror vi ønsker å være. Om det ikke hadde påvirket oss og fått oss til å kjøpe mer, også endel langt over evne, så hadde de ikke kommet med alle disse "kravene". Enig med deg at mange voksne er tenåringer i hodet. Syns de to avsnittene dine er litt motstridende. De færreste ønsker seg alt, men mange er tenåringer i hodet og ønsker seg alle lekene i julekatalogen.

 

Jeg har ikke prøvd å få fram hva man bør gjøre, der er jeg enig med deg. Men altfor mange klarer ikke se at de ikke kan få alt de ønsker seg. De tror de må ha mange ting for å være lykkelige. De lar seg lure av media, reklame og sosiale medier. Altfor mange er opptatt av fasaden.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker også et slikt samfunn. Men er det ikke det de har forsøkt å få til? Er det ikke det som fungerer dårlig i praksis. Jeg gikk på jobb uansett om jeg var syk før jeg ble psykisk syk. Jeg var så dårlig av en somatisk lidelse at jeg klarte ikke å gjøre jobben skikkelig. Jeg visste det var vanskelig å få inn andre folk den dagen, så jeg tenkte at jeg fikk gå på jobb og gjøre så godt som jeg kunne. Tror du jeg møtte forståelse for at jeg var redusert? Jeg ble kun møtt med irritasjon for jeg ikke gjorde jobben min godt nok. Jeg hadde sagt hvordan det var.

Det er forskjell på teori og praksis. Det er forskjell på alvorlighetsgrad av sykdom. Det er forskjell på yrker. Det er godt mulig at enkelte kunne presse seg lenger for å holde seg i arbeid. Jeg kan egentlig bare svare for meg selv der. Jeg kjenner bare meg og min situasjon godt nok. Men jeg tror også at enkelte kan presse seg for lenge på jobb, og derfor får enda større problemer med å komme seg ovenpå igjen.

Det stemmer som du skriver tidligere at vi har et overlevelses innstinkt selv om vi er så dypt deprimert at vi kun tenker på å gjøre slutt på alt. Likevel har vi høy forekomst av selvmord, samtidig er det nok også mange skjulte selvmord som de tror er ulykker.

Jeg er interressert i hvordan det egentlig gikk med mange alvorlig psykisk syke som ikke ble sykemeldt før i tiden.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

I det store "bildet" har vi fått det til. Men vi har mistet mye på veien som jeg tror er svært viktig for oss mennesker. Familiesamhold , fellesskap, dugnadsånd, følelse av tilhørighet/være deltagende, skaperevnen (forsvinner når altfor mye tilrettelegges og ødelegges også av "janteloven"). Vi har mistet tiden til hverandre. Og, som Trine er inne på, er fasade nå langt viktigere enn før. Og vi vet alle hva det krever av oss å opprettholde den. Her er det nok mange som blir syke/psyke av å ikke strekke til, stresset vi påfører oss i forsøket fører til dårlig helse. Og vi vet hva det betyr om vi ramler utenfor. Det er ikke stort "rom" for akkurat det. 

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det egentlig gikk med alvorlig psykisk syke som ikke ble sykemeldt før i tiden. Jeg tror ikke det var noe enklere å være psykisk syk på 50-60-70 tallet enn det er i dag, tvert i mot kanskje. Men færre valgte å ta livet av seg. 

Anonymous poster hash: 6bc01...771

[AnonymBruker]

Det var forskjell på folk før også, den største forskjellen er at nå har de aller, aller fleste fått det myyye bedre. De aller rikeste har også blitt veldig mye rikere, men det er bortkastet energi å sammenlikne seg med dem.

Jeg vokste opp i Oslo i en blokk på 60-tallet, og det bodde mange i fine villastrøk da også, noen like i nærheten av oss, men det tenkte vi lite på. Jeg bor i Oslo ennå og tenker fortsatt lite på dem, selv om de nå flasher rikdommen sin i større grad enn før.

Det er maaange fler nå enn før som har råd til å gå på kafé iblant, selv om det fremdeles er svært mange som velger å la være å gjøre det ofte.

Jeg synes ikke det er nødvendig å deppe over at man ikke har penger til hyppige kafébesøk. Hvis det er en vennegjeng, bør den tåle forslag om billigere aktiviteter også, f.eks. møtes i en park eller en skog og ta med kaffen hjemmefra. Godtas ikke det, er det ingen vennegjeng, men en kaféklubb, og da får man vurdere å finne seg noen andre.

Jeg er enig med mye av det du skriver, men har likevel noen spørsmål.

Er det så enkelt i oslo at det bare er å finne seg en ny vennegjeng hvis du ikke har råd til å følge de du har?

Har vi det så mye bedre nå enn før? Vi har mer materialistiske goder. Vi har gode velferdsordninger for de som er så heldig å ha rett på de når de trenger de. Vi har det lettvintere. Men betyr det nødvendigvis at vi har det bedre? Det har vel også litt å si hvilke tidsalder vi sammenligner oss med. Når ungdommen var ferdig på skolen var det ofte jobb til dem. Noen hadde bruk for deres arbeidskraft. I dag er det ofte vanskeligere å få jobb etter skolen. Kanskje flere opplever at ingen har bruk for de.

Alle ting i livet har flere sider.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

[laban]

Jeg er enig med mye av det du skriver, men har likevel noen spørsmål.

Er det så enkelt i oslo at det bare er å finne seg en ny vennegjeng hvis du ikke har råd til å følge de du har?

Har vi det så mye bedre nå enn før? Vi har mer materialistiske goder. Vi har gode velferdsordninger for de som er så heldig å ha rett på de når de trenger de. Vi har det lettvintere. Men betyr det nødvendigvis at vi har det bedre? Det har vel også litt å si hvilke tidsalder vi sammenligner oss med. Når ungdommen var ferdig på skolen var det ofte jobb til dem. Noen hadde bruk for deres arbeidskraft. I dag er det ofte vanskeligere å få jobb etter skolen. Kanskje flere opplever at ingen har bruk for de.

Alle ting i livet har flere sider.

Anonymous poster hash: b57f4...17e

Jeg er helt enig i at alt har flere sider, og jeg tror slett ikke noe på at stadig høyere forbruk gjør oss lykkeligere. Men det var ikke bare idyll tidligere heller, da svært mange kvinner og barn var helt avhengige av at mannen i huset holdt seg stabil og arbeidsfør.

Det er selvfølgelig ikke alltid så lett å få seg en ny omgangskrets, men hvis man blir deprimert og gjeldstynget av forsøket på å holde en fasade man ikke har råd til, så mener jeg faktisk at det er en altfor passiv løsning for voksne folk, ja.

[AnonymBruker]

@laban. Nå var det helst ungdom og unge voksne jeg tenkte på. Mange blir tryggere på seg selv og klarer lettere å stå imot presset når de blir eldre. Men ikke alle.

Når ene sønnen min var liten kjøpte jeg en populær drakt av en marknadsselger. Når han kom på skolen var det en i klassen som sa at den ikke var ekte. At en så liten gutt kunne skille mellom hva som var ekte overasket meg. Og at han i tillegg var så opptatt av at det min sønn hadde fått som så likt ut, ikke var godt nok overasket meg enda mer. Men jeg har hørt at han har en mor som er akkurat lik.

Det er ikke like enkelt for alle å skille seg ut.

Anonymous poster hash: b57f4...17e