Føles som jeg er på vei mot stupet

[proppell1]

Etter en meget vanskelig situasjon i ekteskapet i 2011 så har jeg slitt voldsomt med psyken. Vi har to små jenter på 6 og 9 og nå har det gått så langt at jeg har flere daglige gråtetokter både hjemme og på jobb. Jeg spiser ikke mat, hadde jeg ikke visst om næringsdrikker så hadde jeg nok ikke stått på bena. Min normalvekt når jeg er slank er 52 kg, nå er jeg nede på 44 og raser videre. På den værste tiden var jeg helg nede i 39kg før jeg klarte å snu det. Jeg har oppsøkt psykolog 2 ganger men like skuffet hver gang og føler meg faktisk dårligere etter hver gang. De er null interessert i å finne årsaken og gjøre noe med det. Jeg er fryktelig dårlig på å ordlegge meg i en sånn setting så jeg er avhengig av at noen stiller meg spørsmål og klarer å se det jeg ikke ser. Den ene gangen hos psykolog fikk jeg beskjed om at det var bedre jeg fortsatte med næringsdrikk og sendte mannen min til psykolog pga det som hadde skjedd.... Hva kan jeg gjøre??? Jeg orker ikke tanken på å møte en sånn"fagperson" til, det tror jeg vil knekke meg helt. Hvor kan jeg henvende meg? Har gått via både via fastlege/DPS og psykolog på familievernkontoret. Jeg orker snart ikke mer og jeg har 2 jenter som er dønn avhengig av meg. Barnevakt har vi dessverre ikke tilgjengelig pga svstand, alder og manglende lyst til å hjelpe i familien.

[frosken]

Hadde du flerre samtaler med psykologene og hva var deres forslag til deg (bortsett fra å drikke næringsdrikker)? Og har du jevnlig kontakt med fastlegen din?

[proppell1]

Har første snudde jeg på hælen og gikk når det var løsningen hans... sende mannen min til psykolog... Han andre fikk noen sjanser men han forsto ikke problemet selv om jeg startet med å si at dette er kjempevanskelig for meg og jeg klarer ikke sette ord på problemene uten god hjelp. Begge var via fastlege men orker ikke den runden en gang til. Kunne selvfølgelig bytte fastlege men helt ærlig i min situasjon nå så er det komplett uoverkommelig. Kjenner jeg får klump i halsen av bare tanken. Det er så mange detaljer og omstendigheter rundt som gjør hele situasjonen helt uholdbar. Det som skremmer meg nest er at tanken på å "forsvinne" lyder mer og mer forlokkende. Det er kun jentene mine som er bremsen der nå. Jeg orker rett og slett ikke ta mer kontakt med legene av redsel for å bli enda verre...

[Caylee]

Har første snudde jeg på hælen og gikk når det var løsningen hans... sende mannen min til psykolog... Han andre fikk noen sjanser men han forsto ikke problemet selv om jeg startet med å si at dette er kjempevanskelig for meg og jeg klarer ikke sette ord på problemene uten god hjelp. Begge var via fastlege men orker ikke den runden en gang til. Kunne selvfølgelig bytte fastlege men helt ærlig i min situasjon nå så er det komplett uoverkommelig. Kjenner jeg får klump i halsen av bare tanken. Det er så mange detaljer og omstendigheter rundt som gjør hele situasjonen helt uholdbar. Det som skremmer meg nest er at tanken på å "forsvinne" lyder mer og mer forlokkende. Det er kun jentene mine som er bremsen der nå. Jeg orker rett og slett ikke ta mer kontakt med legene av redsel for å bli enda verre...

Det er rett og slett utrolig at psykiatrien ikke pøver hjelpe deg bedre. Vekten din er jo kjempelav, og når du går enda mer ned er det farlig. og det at du har det så ille er nok ikke godt gå rundt med alene. Hva med å dra på legevakta og fortelle situasjonen din, vekten din og også om de andre psykologene? Hvis du ikke klarer å fortelle, så skriv det på et ark.

[frosken]

Har første snudde jeg på hælen og gikk når det var løsningen hans... sende mannen min til psykolog... Han andre fikk noen sjanser men han forsto ikke problemet selv om jeg startet med å si at dette er kjempevanskelig for meg og jeg klarer ikke sette ord på problemene uten god hjelp. Begge var via fastlege men orker ikke den runden en gang til. Kunne selvfølgelig bytte fastlege men helt ærlig i min situasjon nå så er det komplett uoverkommelig. Kjenner jeg får klump i halsen av bare tanken. Det er så mange detaljer og omstendigheter rundt som gjør hele situasjonen helt uholdbar. Det som skremmer meg nest er at tanken på å "forsvinne" lyder mer og mer forlokkende. Det er kun jentene mine som er bremsen der nå. Jeg orker rett og slett ikke ta mer kontakt med legene av redsel for å bli enda verre...

 

Var du henvist til dps eller til privatpraktiserende avtalespesialist? Det høres ut som om du trenger behandling, og du må vel enten forholde deg til fastlegen fremover eller få hjelp fra spesialisthelsetjenesten.

 

Kanskje kan det være nyttig for deg å forsøke at behandlingen i begynnelsen vil oppleves som lite behagelig/positiv.