Livet er komplisert for oss som blir lett såret

[Gjest]

Det viktige spørsmålet her blir:

 

Hva kan en gjøre for å øke ens egen terskel for å bli såret?  Brukerne utfordres til å komme med gode forslag.

Hva synes du om forslagene vi har kommet med?

[AnonymBruker]

Det har ingenting med å være idiotisk å gjøre, det har å gjøre med at noen temaer kan ha en tendens til å bli gjentagende. Det er ikke ment som noen kritikk fra min side, jeg er bare oppriktig undrende til det paradokset jeg synes å se når det gjelder deg og kommunikasjon. Jeg synes jeg oppfatter et ganske stort udekket behov for å kommunisere gjennom det du skriver, og forundres over at du pleier å benekte at du kan ha noe å hente ved å jobbe med dine relasjoner.

At temaer går igjen er vel på grunn av at det er de samme ting jeg sliter med ennå. Jeg har forståelse for at andre er lei av det.

Jeg kommuniserer greit med andre. Men ikke om all dritten jeg sliter med på innsiden.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal jobbe. Jeg vet heller ikke om jeg er motivert til å jobbe lenger. Egentlig føler jeg meg vel mer eller mindre ferdig med livet. Det er for vanskelig. Det er for komplisert. Jeg er ofte i en berg og dalbane, og det er slitsomt i lengden.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[AnonymBruker]

Hvordan kan du skille de anonyme fra hverandre? Har du tilgang til brukernavn?

Godt spørsmål. Noen få er usedvanlig gode på å gjenkjenne brukere ut fra meget begrenset informasjon. Startinnlegget i denne tråden kunne vært skrevet av flere, men for noen er det åpenbart gitt hvem ts er - alltid. Dette har jeg sett flere ganger og over tid, og det er alltid de(n) samme som ser ut til å være svært treffsikker i gjettene sine.

Anonymous poster hash: 54a05...5f9

[AnonymBruker]

Det viktige spørsmålet her blir:

 

Hva kan en gjøre for å øke ens egen terskel for å bli såret?  Brukerne utfordres til å komme med gode forslag.

Jeg tror at enkelte av oss bare er slik. Jeg har ingen problemer med å se at det som oftest er overreaksjoner.

Jeg har ofte registrert på dol at flere som sliter gir gode fornuftige råd til andre. Jeg har lurt på hvorfor de ikke følger disse rådene selv. Er det følelsene som forstyrrer den fornuftige tankegangen? Det er ihvertfall slik jeg føler det ofte selv. Jeg har ingen problemer med å se fornuftig på ting, men når følelsene blander seg inn så skjer det noe.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[Gjest]

Jeg tror at enkelte av oss bare er slik. Jeg har ingen problemer med å se at det som oftest er overreaksjoner.

Jeg har ofte registrert på dol at flere som sliter gir gode fornuftige råd til andre. Jeg har lurt på hvorfor de ikke følger disse rådene selv. Er det følelsene som forstyrrer den fornuftige tankegangen? Det er ihvertfall slik jeg føler det ofte selv. Jeg har ingen problemer med å se fornuftig på ting, men når følelsene blander seg inn så skjer det noe.Anonymous poster hash: ffeb6...e66

Hvordan vet du at de som gir gode råd ikke følger dem selv?

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at de som gir gode råd ikke følger dem selv?

Det ser jeg ofte i senere innlegg. Det gjelder sikkert ikke alle. Det er heller ikke ment som kritikk. Men jeg lurer på hvorfor alt blir så mye vanskeligere når det gjelder oss selv. Fornuften er der. Vi kan gi gode råd til andre. Men så skjer det ofte noe når vi selv har det vanskelig. Jeg kan jo si at det bare er jeg som er slik. Men jeg har flere ganger registrert det hos enkelte andre også her på dol.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[Caylee]

Det ser jeg ofte i senere innlegg. Det gjelder sikkert ikke alle. Det er heller ikke ment som kritikk. Men jeg lurer på hvorfor alt blir så mye vanskeligere når det gjelder oss selv. Fornuften er der. Vi kan gi gode råd til andre. Men så skjer det ofte noe når vi selv har det vanskelig. Jeg kan jo si at det bare er jeg som er slik. Men jeg har flere ganger registrert det hos enkelte andre også her på dol.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

Sånn er det uansett. For eksempel noen som er utdannet psykologer blir syke selv og velger gå til psykolog. Hvorfor kan de ikke bare følge sine egne råd? Eller leger. Hvorfor går de til andre leger, hvorfor ikke bare høre på seg selv?

Jeg har hørt om samlivsterapauter som har blitt skilt selvom de jobber med pasienter for å hindre at folk skiller seg.

Så er ikke bare dol

[AnonymBruker]

Det viktige spørsmålet her blir:

 

Hva kan en gjøre for å øke ens egen terskel for å bli såret?  Brukerne utfordres til å komme med gode forslag.

Man må lære seg å gi mer faen. Flytte fokus utover. Mate seg selv med positive affirmasjoner selv om man i starten rister på hue av og ikke tror på det man forteller seg selv av positive greier. Trene seg fysisk sterk. Man trenger noen som konfronterer én med følelsene sine. Sette ting i perspektiv. Gjøre mer istedet for å føle. Ikke legge stor vekt på andres meninger og oppførsel om meningene/oppførselen er negativ. Omgi seg med positive mennesker og utføre glade "oppgaver". Gjerne jobbe med andre mennesker i team, hvor hver og en har en betydelig rolle for kvaliteten på det som utføres og at felles mål nås. Bygge opp seg selv fysisk og psykisk. Være en erobrer i tankesettet. Kort sagt, la det meste prelle av som vann på gåsa, ha sterk tro på egen verdi og uovervinnelighet og gi seg selv mange "klapp"på skuldra. 

 

Selv gjør jeg følgende om dagen, jeg er i den alderen hvor det meste "synker". Jeg sier høyt til meg selv i speilet om morgenen: fy f´ du ser bra ut (positiv affirmasjon). Så setter jeg i linser og virkeligheten er et knyttneveslag i magen Jeg snur ryggen til speilet, velger å tro på det jeg så før jeg satte inn linser og tenker at hadde ikke verden hatt speil hadde jeg aldri blitt satt på tanken om noe som omhandler utseende i det hele tatt.  Så priser jeg meg lykkelig over at jeg har alle kroppsdeler intakt og at jeg med det med letthet kan begi meg ut i verden med en søken etter upløyd mark (dagen). Og sånn går nu dagan

 

 

Anonymous poster hash: 7a5b3...3dd

[AnonymBruker]

Sånn er det uansett. For eksempel noen som er utdannet psykologer blir syke selv og velger gå til psykolog. Hvorfor kan de ikke bare følge sine egne råd? Eller leger. Hvorfor går de til andre leger, hvorfor ikke bare høre på seg selv?

Jeg har hørt om samlivsterapauter som har blitt skilt selvom de jobber med pasienter for å hindre at folk skiller seg.

Så er ikke bare dol

Det er nok forskjell på teori og praksis. I praksis så kommer det inn så mange forstyrrende elementer. De forstyrrer teorien selv om den er aldri så fornuftig.

Jeg var i en bedre periode. Hadde begynt å glede meg over ting. Så falt jeg sammen igjen. Det er tungt å stå opp. Tungt å kommunisere med andre. Tungt å gå på jobb. Ser ikke lenger hensikten med livet. Den voksne siden av meg sier at jeg bare må skjerpe meg. Men jeg får det bare ikke til.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[Solemnity]

Jeg vet ikke om jeg burde svare i forhold til sårbarhet. Jeg har aldri slitt med det, heller det motsatte, men kanskje jeg kan bidra med å fortelle hvordan jeg tenker.

 

Om noen kritiserer meg, sier noe sårende eller lignende, så går jeg gjennom en sjekkliste i hodet mitt:

 

1. Er det sannhet i hva som blir sagt?

2. Hvordan føler personen som sier dette seg? Er de sinte, lei seg, frustrert?

3. Er følelsen, ikke utsagnet, relatert til meg?

4. Hva kan jeg gjøre med det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her var det mange gode forslag. Jeg kan legg til et par:

 

1. Måten vi fortolker andre på. Dette er oftest automatisert, og måte å fortolke på repeteres. Neste gang kan en prøve å stoppe opp og sette et spørsmålstegn ved fortolkningen før en reagerer med å bli såret. Var den andres budskap virkelig slik? Finne det noen annen måte å forstå det på? Kan jeg lage 2-3 fortolkninger og deretter vurdere hvem av dem som mest sannsynlig er riktig?

 

I en rettsstat er en uskyldig inntil det er bevist at en er skyldig. Hvordan tenker du om andres utsagn/handlinger? Er andres utsagn krenkende/kritisk/negativt inntil det motsatte er bevist? Eller legger du godviljen til og fortolker andre som positive inntil det er åpenbart sikkert at deres handlinger/utsagn er negative?

 

2. Emotional reasoning. Er det sant fordi jeg føler at det er slik?  Har du vurdert dine egne følelser? Er de til å stole på? I alle situasjoner? Noen har følelser som ikke er til å stole på i mange situasjoner. De som lett blir såret har en overhyppighet til å føle at andre ikke liker dem selv om dette ikke har rot i virkeligheten. Hvis en vet at en har en tendens til slik "feilføling", bør en trene på å ta opp kampen med følelsene. "Ja, nå føler jeg dette igjen, men det er mest sannsynlig ikke korrekt. Nå må jeg prøve å korrigere følelsene mine med fornuften før jeg handler".

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at mine følelser ikke er til å stole på. I dette tilfellet var det snakk om en som viste irritasjon over meg. Om et menneske har grunnlag for å bli irritert kan jo diskuteres. Men med eller uten grunn så setter det igang et sett med negative tanker og følelser hos meg som forsetter selv om grunnen til reaksjonene kommer på avstand. Dette er ikke et nytt reaksjonsmønster for meg. Grunnen tror jeg kommer fra den tiden jeg gikk på skolen. Ble alltid siste mann valgt inn i laget på sportsleker. Gikk alene i friminuttene. Fikk høre kommentarer om at andre ikke ville ha meg med osv. Vi skal jo ikke lenger snakke om ting som er skjedd før. Heller ikke i terapi. Det er for så vidt greit. Vi trenger ikke grave oss ned i gammel elendighet. Likevel er det ikke tvil om at 9 årig skolegang med å ha det slik har vært med å forme meg til den jeg er. At de har påvirket reaksjonsmønster, selvfølelsen osv. Jeg har også hatt et ustabilt arbeidsliv som ringevikar i veldig mange år som jeg vet har påvirket selvfølelsen. Hvorfor vil jeg ikke gå inn på her.

Men med det siste du skriver nhd. Jeg handler ikke først og fremst. Jeg får bare reaksjoner. Og disse reaksjonene har aldri hørt på fornuften.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[AnonymBruker]

For folk som har vært her inne gjennom lang tid, så skal det mye til å ikke gjenkjenne denne trådstarteren. Tilsvarende innlegg har jo blitt postet gjennom flere år.

Jeg har blitt forvekslet med andre brukere på dol før.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[frosken]

Jeg har blitt forvekslet med andre brukere på dol før.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

Jada, det skjer også:-)

[Gjest]

Jeg er klar over at mine følelser ikke er til å stole på. I dette tilfellet var det snakk om en som viste irritasjon over meg. Om et menneske har grunnlag for å bli irritert kan jo diskuteres. Men med eller uten grunn så setter det igang et sett med negative tanker og følelser hos meg som forsetter selv om grunnen til reaksjonene kommer på avstand. Dette er ikke et nytt reaksjonsmønster for meg. Grunnen tror jeg kommer fra den tiden jeg gikk på skolen. Ble alltid siste mann valgt inn i laget på sportsleker. Gikk alene i friminuttene. Fikk høre kommentarer om at andre ikke ville ha meg med osv. Vi skal jo ikke lenger snakke om ting som er skjedd før. Heller ikke i terapi. Det er for så vidt greit. Vi trenger ikke grave oss ned i gammel elendighet. Likevel er det ikke tvil om at 9 årig skolegang med å ha det slik har vært med å forme meg til den jeg er. At de har påvirket reaksjonsmønster, selvfølelsen osv. Jeg har også hatt et ustabilt arbeidsliv som ringevikar i veldig mange år som jeg vet har påvirket selvfølelsen. Hvorfor vil jeg ikke gå inn på her.

Men med det siste du skriver nhd. Jeg handler ikke først og fremst. Jeg får bare reaksjoner. Og disse reaksjonene har aldri hørt på fornuften.Anonymous poster hash: ffeb6...e66

Har opplevd akkurat det samme. Det er svært vondt. Ikke rart vi reagerer slik vi gjør idag.

[AnonymBruker]

Har opplevd akkurat det samme. Det er svært vondt. Ikke rart vi reagerer slik vi gjør idag.

Det var vondt å være en ensom liten skolejente som alltid følte seg i vegen. Men det er lenge siden og jeg føler meg ferdig med det. Men det jeg nok ikke er ferdig med er hvordan det har vært med på å påvirke selvfølelsen og reaksjonsmønsteret mitt i dag.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[AnonymBruker]

Det er jeg enig med deg i. Men når dette blir et vedvarende mønster gjennom flere år, så lurer jeg på om dol da blir noe som vedlikeholder problemer mer enn det fremmer konstruktive endringer.

Tror du virkelig at det er dol som vedlikeholder problemene? Kan det ikke likegodt være sykdommen, at alt er blitt så inngrodd at det er umulig for meg å bli annerledes. At det derfor blir et gjentagende problem som har gitt et vedvarende mønster over flere år.

Jeg kan slutte å bruke dol med det resultatet at jeg blir alene om tanker og følelser. Det var jo slik det var før jeg begynte å bruke dol.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke DOL per se som vedlikeholder problemene. Det samme skjer ofte i terapi eller ellers i livet hvis en bare snakker og snakker om de samme problemene og ikke etter hvert kommer over på en endret handling.

[frosken]

Tror du virkelig at det er dol som vedlikeholder problemene? Kan det ikke likegodt være sykdommen, at alt er blitt så inngrodd at det er umulig for meg å bli annerledes. At det derfor blir et gjentagende problem som har gitt et vedvarende mønster over flere år.

Jeg kan slutte å bruke dol med det resultatet at jeg blir alene om tanker og følelser. Det var jo slik det var før jeg begynte å bruke dol.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66

 

Det finnes et alternativ til det å bli alene om tanker og følelser om du skriver mindre av denne typen innlegg på dol. Jeg tror du trenger å gjøre noe annerledes i livet ditt, i dine nære relasjoner.

[AnonymBruker]

Det er ikke DOL per se som vedlikeholder problemene. Det samme skjer ofte i terapi eller ellers i livet hvis en bare snakker og snakker om de samme problemene og ikke etter hvert kommer over på en endret handling.

Hvilken endret handling?  Jeg har ennå ikke funnet noe som fungerer.  Jeg var ganske bra nå.  Begynte å håpe.  Men det er og blir et gjentagende problem.  Jeg forstår du mener at jeg skal slutte å snakke/skrive om problemene.  Men de forsvinner ikke likevel. At jeg startet tråden på søndag fikk lettet litt på trykket så jeg klarte å holde meg fra SS den kvelden.  Jeg er sliten av livet. Sliten av mine egne følelser og reaksjoner.

Anonymous poster hash: ffeb6...e66