Jeg er så redd for å bli forlatt

[Caylee]

Jeg har noen venner og nettvenner, det betyr veldig mye for meg. Men jeg er alltid så redd de ikke liker meg lenger.

Hvis en venn svarer i telefon og ikke høres så glad ut så får jeg en slags angst følelse og begyner tenke det verste. Det samme hvis en ikke svarer på en stund. Jeg er hele tiden redd det jeg skriver blir oppfattet feil, og er redd for å såre noen.

 

Det er veldig slitsomt. Og noen ganger hvis jeg er redd for at jeg kommer til å bli "dumpet" som venn så får jeg skikkelig selvmordstanker og i verste fall så kan jeg selvskade.

Jeg vet ikke.. jeg er bare så sliten.

Endret 30. mars 2015 av Caylee

[Caylee]

Og blir jeg veldig redd, får ubehag i hele kroppen, skikelig ekkel angstfølelse som i verste fall ikke går over før vennen har svar meg og alt er bra.

[frosken]

Det er en bra start at du innser hvor mye du frykter å bli forlatt. Jeg synes du skal diskutere med psykologen din hva du kan gjøre når du begynner å frykte at noen vil avvise deg. Utfordringen blir for deg å ikke utagere når du får slike følelser, men å tåle noe usikkerhet mht hva andre tenker og føler i forhold til deg.

[Caylee]

Det er en bra start at du innser hvor mye du frykter å bli forlatt. Jeg synes du skal diskutere med psykologen din hva du kan gjøre når du begynner å frykte at noen vil avvise deg. Utfordringen blir for deg å ikke utagere når du får slike følelser, men å tåle noe usikkerhet mht hva andre tenker og føler i forhold til deg.

Takk for svar <3

Ja, det er sant. er bare lei dette. Men hjelper jo best å få råd til å takle det uansett

[Kjøter'n]

Ja, du får prate litt med h*n som får betalt for å prate med deg. Det er kos.

[Caylee]

Ja, du får prate litt med h*n som får betalt for å prate med deg. Det er kos.

Ja... har tenkt på akuratt det samme selv

Bryr de seg egentlig

[Kjøter'n]

Ja... har tenkt på akuratt det samme selv

Bryr de seg egentlig

 

Jeg vet ikke, men ingen har brydd seg om meg. Bare et skuespill.

[slabbedask]

Ja... har tenkt på akuratt det samme selv

Bryr de seg egentlig

 

Nei, det er en jobb.

[Kjøter'n]

Nei, det er en jobb.

 

Ja, nettopp. Hvorfor later de som de bryr seg, da? Da minner det om prostitusjon...

[slabbedask]

Ja, nettopp. Hvorfor later de som de bryr seg, da? Da minner det om prostitusjon...

 

På en måte er det jo det.

[Caylee]

Enig med dere i det. Kan jo sammenlignes..på en måte ja

[Gjest Ladytron]

Klart de kan bry seg selv om de får betalt.

[Kjøter'n]

*

Endret 30. mars 2015 av Kjøter'n

[Solemnity]

Jeg vet ikke hvorfor mange på DOL er så opptatt av om psykiateren/psykologen "bryr seg". Det er svært variabelt hva man legger i det. Når jeg går til fastlegen sitter jeg ikke der og tenker på om han/hun har kjærlige tanker om meg, jeg vil at de skal hjelpe meg å bli frisk. Jeg har tro på at fastlegen ønsker meg frisk.

 

Det samme gjelder psykologer/psykiatere. De gjør en jobb som de har valgt frivillig, med tilhørende lang utdannelse og høyt studielån, og de er enten kompetente eller ikke kompetente. De er ikke en venn, de er ikke familie, de er profesjonelle som har langt bedre forutsetning til å hjelpe en å løse problemer av alvorlig grad når det kommer til psyke.

[Kjøter'n]

Jeg vet ikke hvorfor mange på DOL er så opptatt av om psykiateren/psykologen "bryr seg". Det er svært variabelt hva man legger i det. Når jeg går til fastlegen sitter jeg ikke der og tenker på om han/hun har kjærlige tanker om meg, jeg vil at de skal hjelpe meg å bli frisk. Jeg har tro på at fastlegen ønsker meg frisk.

 

Det samme gjelder psykologer/psykiatere. De gjør en jobb som de har valgt frivillig, med tilhørende lang utdannelse og høyt studielån, og de er enten kompetente eller ikke kompetente. De er ikke en venn, de er ikke familie, de er profesjonelle som har langt bedre forutsetning til å hjelpe en å løse problemer av alvorlig grad når det kommer til psyke.

 

Jeg mener ikke det er trist e.l. at psykiateren/psykologen ikke bryr seg, men jeg når de faktisk later som de gjør det, så leker de med følelsene mine, og det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Fordi det er vondt og skadelig. Det beste hadde selvsagt vært om de ikke hadde latet som, da kunne man jo gått dit for å få hjelp med helseproblemener i stedet for å føle at man kjøper vennskap.

[Solemnity]

Jeg mener ikke det er trist e.l. at psykiateren/psykologen ikke bryr seg, men jeg når de faktisk later som de gjør det, så leker de med følelsene mine, og det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Fordi det er vondt og skadelig. Det beste hadde selvsagt vært om de ikke hadde latet som, da kunne man jo gått dit for å få hjelp med helseproblemener i stedet for å føle at man kjøper vennskap.

 

Jeg synes vel i utgangspunktet ikke at det er behandlerens problem om pasientene ikke skiller mellom profesjonell empati med et genuint ønske om å hjelpe, og et vennskap formet på likefot mellom to mennesker på privaten.

[Kjøter'n]

Jeg synes vel i utgangspunktet ikke at det er behandlerens problem om pasientene ikke skiller mellom profesjonell empati med et genuint ønske om å hjelpe, og et vennskap formet på likefot mellom to mennesker på privaten.

 

Tja, hvis det hindrer behandlngen bør de se på det som noe behandlingstrengende - da bør de i såfall forholde seg til det, sånn sett kan en si det er behandlers problem.

 

Jeg er enig i at det nok er et problem for meg (og ev. andre som opplever det lignende), i og med at det er til hinder for behandling, men jeg vil likevel si at det er sånn jeg føler det som er det mest høyverdige.

 

Jeg er sikker på at historien har favorisert horer og horekunder, om enn ikke i det tradisjonelle synet på det, med gateprostitusjon og menn som pådrar seg smertefulle sykdommer. Jeg snakker selvsagt om å selge (og kjøpe) følelser, med formål om å karre seg oppover på den sosiale rangstige og i makthierarkiet. Penger, makt og sex - dette er den hellige treenighet.

 

Så sitter vi bitre, ensomme misantroper igjen på sidelinjen, men vi har i alle fall moral og integritet i behold.

 

Og så spotter de oss for vår unnasluntring og kaller oss "jævla igle". Kort fortalt er cluet å le så mye som mulig, i forsøk på å overdøve det sirkuset enkelte hyklere våger å kalle et mirakel.

Endret 30. mars 2015 av Kjøter'n

[AnonymBruker]

Jeg har noen venner og nettvenner, det betyr veldig mye for meg. Men jeg er alltid så redd de ikke liker meg lenger.

Hvis en venn svarer i telefon og ikke høres så glad ut så får jeg en slags angst følelse og begyner tenke det verste. Det samme hvis en ikke svarer på en stund. Jeg er hele tiden redd det jeg skriver blir oppfattet feil, og er redd for å såre noen.

 

Det er veldig slitsomt. Og noen ganger hvis jeg er redd for at jeg kommer til å bli "dumpet" som venn så får jeg skikkelig selvmordstanker og i verste fall så kan jeg selvskade.

Jeg vet ikke.. jeg er bare så sliten.

Det er menneskelig å være redd og frykte. Ingen ønsker å bli hverken sviktet eller forlatt. Men livets harde realitet er at det vil skje oss mange, mange ganger i løpet av et liv. Venner/kjærester/familie vil svikte og forlate oss. Nye vennskap og bånd vil knyttes gjennom hele livet.  Du må "trene" deg på å akseptere det faktum uten at følelsene dine rundt det blir så sterke at du trekkes mot å avslutte livet eller skade deg selv. Du må som alle oss andre leve med uvisshet og usikkerhet. Du er bygd for å tåle/håndtere avvisning/tap. Du er langt sterkere enn du vurderer deg selv til å være. Vakre! Våg å tro litt mer på deg selv!

Anonymous poster hash: a0b52...e65

[Caylee]

 

Det er menneskelig å være redd og frykte. Ingen ønsker å bli hverken sviktet eller forlatt. Men livets harde realitet er at det vil skje oss mange, mange ganger i løpet av et liv. Venner/kjærester/familie vil svikte og forlate oss. Nye vennskap og bånd vil knyttes gjennom hele livet.  Du må "trene" deg på å akseptere det faktum uten at følelsene dine rundt det blir så sterke at du trekkes mot å avslutte livet eller skade deg selv. Du må som alle oss andre leve med uvisshet og usikkerhet. Du er bygd for å tåle/håndtere avvisning/tap. Du er langt sterkere enn du vurderer deg selv til å være. Vakre! Våg å tro litt mer på deg selv!

Anonymous poster hash: a0b52...e65

 

Takk for gode ord <3 Lurer på hvem denne snille anonymen er:)

Jeg er sikkert sterkere enn jeg tror. Har bare blitt dumpa av forskjellig folk så mange ganger gjennom livet. Sikkert derfor jeg har fått den sterke frykten tilslutt.

[AnonymBruker]

Takk for gode ord <3 Lurer på hvem denne snille anonymen er:)

Jeg er sikkert sterkere enn jeg tror. Har bare blitt dumpa av forskjellig folk så mange ganger gjennom livet. Sikkert derfor jeg har fått den sterke frykten tilslutt.

Bare hyggelig Vi har "kranglet" litt en gang du og jeg. Vi kom litt skeivt ut. Men du skal vite at jeg ser på deg som ei oppegående, generøs, flink og omsorgsfull ei Du har, som oss andre, litt motbør til tider. Men jeg vet at du er sterkere enn du av og til gir deg selv kred for. 

 

Alle frykter svik etter å ha kjent på smerten av å bli sveket. Ingen vil ha det vondt. Men det hindrer ikke "vondt" i å treffe oss igjen. Vi faller, børster av oss på knærne og reiser oss igjen. En erfaring rikere og med litt skrubbsår som blir til arr. Det viktige tror jeg blir å tillegge disse arrene tanker om at de gjør oss til de vi er og ikke hate/frykte nye. 

 

Jeg føler meg i det poetiske hjørnet i dag hehe, så om det hele føles svulstig å lese så skjønner jeg det Men du er ei fin ei!

Anonymous poster hash: a0b52...e65