AnonymBruker Skrevet 30. mars 2015 Skrevet 30. mars 2015 Hei! Jeg opplevde en veldig tøff skilsmisse som 14-åring. Mamma flyttet pga følelser for ny mann, og igjen satt pappa,, lillesøster og jeg. Det har gått et halvt liv siden dette, men foreldrene mine har ikke hatt kontakt siden og mitt forhold til mamma har vært "ødelagt." Det har vært mange opprivende episoder, blant annet med besteforeldre, krangel om økonomi og stygge beskyldninger mot pappa. Sistnevnte har gått begge veier, men jeg opplever likevel mamma så mye mer ondsinnet. Jeg blir opprørt av å ha kontakt med henne den dag i dag. Jeg opplever å ha en mamma som ikke er en mamma i ordets rette forstand. Hun vil gjerne gå på cafe osv, men setter alltid seg selv først og prøver gjerne å "ødelegge" det gode forholdet jeg har til pappa. Jeg begynner å se på henne som en fremmed og lurer på om det beste egentlig er å ikke ha henne i livet mitt - rett og slett for å unngå å bli såret. Hva tenker du? Det er selvfølgelig mange flere momenter til historien. Men er det nødvendig å ha kontakt når det oppleves unaturlig og resulterer i sorg for meg? Jeg er misunnelig på mine venninner, som har mødre som ikke er mest opptatt av å reise selv, se bra ut osv, men som er gode, varme mødre og ufravikelige støttespillere. Anonymous poster hash: abf90...351 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 31. mars 2015 Skrevet 31. mars 2015 Det finnes dessverre en del slike mødre, og vi i psykiatrien er redde for at det blir stadig flere av dem. Jeg tenker at en ikke trenger å ha kontakt med familien bare for at de er familie dersom det systematisk har negative konsekvenser for en. 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 1. april 2015 Skrevet 1. april 2015 Jeg kastet min mor ut av livet mitt for noen år siden og har i dag ingen kontakt. Har det i dag bedre med meg selv uten henne i livet da jeg slipper å forholde meg til alle de negative følelsene hun skapte. Men sårene og sorgen av å ha levd med en sånn mor er der fortsatt, de har bleknet litt med tiden ,men blir nok aldri borte.Og som du, ser jeg også hvor heldige venninner er med sine mødre og det er vondt. Den største overraskelsen etter bruddet med min mor ,var at jeg etter en stund begynte å se henne mye klarerer, vis du forstår hva jeg mener, når jeg tenkte på henne og snakket med andre, så kom hennes personlighet enda tydeligere frem,det er vel kanskje sånn som skjer når en får ting litt mer på avstand. Det kan jo være både positivt og negativt ,kanskje det kan hjelpe deg å få henne på avstand en stund.Ta en pausen og så avgjøre om det er det du egentlig ønsker. Og så bryte all kontakt vis det etter en stund fortsatt føles riktig. Anonymous poster hash: 285f1...4f4 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 1. april 2015 Skrevet 1. april 2015 Det finnes dessverre en del slike mødre, og vi i psykiatrien er redde for at det blir stadig flere av dem. Jeg tenker at en ikke trenger å ha kontakt med familien bare for at de er familie dersom det systematisk har negative konsekvenser for en. Takk for tilbakemelding. Hittil har det vært ekstra komplisert pga besteforeldre, som til syvende og sist alltid har støttet sitt eneste barn, og jeg har vel hatt et håp om at hun skal vise genuin omsorg og sette barna sine før samboeren og seg selv. Dette familiedramaet har vært en evig verkebyll, og jeg vil bare fjerne den for godt. Anonymous poster hash: abf90...351 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 1. april 2015 Skrevet 1. april 2015 Jeg kastet min mor ut av livet mitt for noen år siden og har i dag ingen kontakt. Har det i dag bedre med meg selv uten henne i livet da jeg slipper å forholde meg til alle de negative følelsene hun skapte. Men sårene og sorgen av å ha levd med en sånn mor er der fortsatt, de har bleknet litt med tiden ,men blir nok aldri borte.Og som du, ser jeg også hvor heldige venninner er med sine mødre og det er vondt. Den største overraskelsen etter bruddet med min mor ,var at jeg etter en stund begynte å se henne mye klarerer, vis du forstår hva jeg mener, når jeg tenkte på henne og snakket med andre, så kom hennes personlighet enda tydeligere frem,det er vel kanskje sånn som skjer når en får ting litt mer på avstand. Det kan jo være både positivt og negativt ,kanskje det kan hjelpe deg å få henne på avstand en stund.Ta en pausen og så avgjøre om det er det du egentlig ønsker. Og så bryte all kontakt vis det etter en stund fortsatt føles riktig. Anonymous poster hash: 285f1...4f4 Takk for at du deler din opplevelse. Alt er på hennes premisser, og jeg blir da sta som et esel, og vi kommer ingen vei. Anonymous poster hash: abf90...351 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.