Mørke midt på dagen

[Gjest Ladytron]

Etter å ha følt meg frisk ganske lenge, der jeg stort sett levde med/mestret de utfordringene jeg fikk, synes jeg nå livet begynner å bli mørkere igjen. Det er noe som gradvis har utviklet seg over de senere månedene.

 

Det hoper seg opp med praktiske ting som bør løses, men jeg sliter med å få dem unna. Etterhvert som det nærmer seg slutten av studiene går det mer og mer trått med dem og jeg er ikke fornøyd med min egen innsats. Trener mindre, og mindre intensivt enn jeg gjorde før, vet ikke lenger hvor jeg skal finne tiden og energien fra (selv om jeg vet at jeg trenger å trene for å ha det bra). Har lett for å ta til tårene og synes det er vanskelig å tolke ting i beste mening. Har klart å bli uvenner med flere mennesker de siste månedene, selv om jeg vanligvis ikke pleier å ha noe drama i livet mitt. Jeg kunne/burde sikkert ha ordnet opp, men føler egentlig at det er like greit å slippe å ha kontakt.

 

Tenker på tiden som har gått, føler ikke at jeg har fått gjort nok med livet mitt. Føler ikke at jeg er der intellektuelt og mentalt som jeg kunne ønsket. Så mye tid som har vært kastet bort på mindre konstruktive aktiviteter (mange år med depresjon, grubling og isolasjon).

 

Jeg trekkes igjen mot isolasjon og stillstand. Det er noe veldig tiltalende med å være alene, men likevel så vanskelig og sårt. Jeg kunne sikkert lært mye nyttig og opplevd mye fint og vakkert i mitt eget selskap, men det blir vel ofte med tanken. I praksis sitter jeg her og grubler, sover 10-12 timer hver dag og føler ofte at livet bare passerer.