Holdninger til tidligere selvskadere?

[AnonymBruker]

http://sterkereidag.blogg.no/1426542232_hvorfor_er_selvskadin.html

Jeg kom nettopp over denne bloggen og lurte på hva dere tenker om dette? Både fagpersoner og andre  Er en "dømt" til ett liv med lange ermer, løgn og hemmeligheter om en har hatt problemer som førte til selvskading, uansett hvor ferdig en er med det? Og når dere har tenkt litt på det, hvordan hadde dere reagert om dere fikk en ny kollega på jobb som gikk med synlige arr? Eller om en dere møtte i psykiatrien hadde det?

Jeg er også nysgjerrig på flere tanker om dette med likestilling mellom psykiske og somatiske sykdommer? 

Anonymous poster hash: 6b9a0...8ca

[AnonymBruker]

 

http://sterkereidag.blogg.no/1426542232_hvorfor_er_selvskadin.html

Jeg kom nettopp over denne bloggen og lurte på hva dere tenker om dette? Både fagpersoner og andre  Er en "dømt" til ett liv med lange ermer, løgn og hemmeligheter om en har hatt problemer som førte til selvskading, uansett hvor ferdig en er med det? Og når dere har tenkt litt på det, hvordan hadde dere reagert om dere fikk en ny kollega på jobb som gikk med synlige arr? Eller om en dere møtte i psykiatrien hadde det?

Jeg er også nysgjerrig på flere tanker om dette med likestilling mellom psykiske og somatiske sykdommer? 

Anonymous poster hash: 6b9a0...8ca

 

 

Jeg leste gjennom blogginnlegget, og synes det er forståelig at leder for praksisplassen ønsker at hun ikke skal eksponere arrene sine i hverdagen. Selvskadingsarr gjør noe også med de som ser dem, og så lenge det ikke er komplisert å dekke armene til, så synes jeg hun bør det når hun jobber som sykepleier.

 

Jeg tenker på selvskadingsarr som noe som tilhører privatlivet. Det trenger ikke være hemmelig, men jeg ser heller ingen grunn til å flashe arrene.

 

 

Anonymous poster hash: cdc97...950

[AnonymBruker]

 

Jeg leste gjennom blogginnlegget, og synes det er forståelig at leder for praksisplassen ønsker at hun ikke skal eksponere arrene sine i hverdagen. Selvskadingsarr gjør noe også med de som ser dem, og så lenge det ikke er komplisert å dekke armene til, så synes jeg hun bør det når hun jobber som sykepleier.

 

Jeg tenker på selvskadingsarr som noe som tilhører privatlivet. Det trenger ikke være hemmelig, men jeg ser heller ingen grunn til å flashe arrene.

 

 

Anonymous poster hash: cdc97...950

 

Arr gjør helt klart noe med de som ser dem, men forskjellige mennesker vil jo også reagere forskjellig på dette. Store tatoveringer er jo også noe som mange folk kan reagere på, men har ikke hørt om sykepleiere som blir bedt om å skjule tatoveringer? Og det står at eieren av denne blogger er 23 år, skal hun aldri få gå i kortermet sommerkjole i sola, eller bikini på stranda? 

Jeg er helt enig at det ikke er noen grunn til å presse det opp i trynet på folk, men om hun er ferdig med det, hvorfor skal andre ha ett problem med det? 

Anonymous poster hash: 6b9a0...8ca

[umakenverdt]

Jeg ønsker virkelig å tenke at det aldri vil være et problem, jeg ønsker på en måte å være enig med denne kvinnen i at hun skal kunne gå i kortermede overdeler når som helst.

 

Likevel kan jeg se for meg at det i noen tilfeller kanskje likevel vil bli et problem. Jeg er imponert over at hun selv klarte å la være å tenke på arrene etter en stund når hun gikk uten langermede klær. Jeg vet jo ikke hvordan andre reagerer på slike arr på armene. Man må kanskje se situasjonen an, og se på i hvilken grad det er vanskelig å ha langermet genser på seg. På jobben kan jeg på en måte forstå at det ikke koster så mye å ha på seg en langermet overdel. 

[AnonymBruker]

 

Anonymous poster hash: cdc97...950

 

Arr gjør helt klart noe med de som ser dem, men forskjellige mennesker vil jo også reagere forskjellig på dette. Store tatoveringer er jo også noe som mange folk kan reagere på, men har ikke hørt om sykepleiere som blir bedt om å skjule tatoveringer? Og det står at eieren av denne blogger er 23 år, skal hun aldri få gå i kortermet sommerkjole i sola, eller bikini på stranda? 

Jeg er helt enig at det ikke er noen grunn til å presse det opp i trynet på folk, men om hun er ferdig med det, hvorfor skal andre ha ett problem med det? 

 

 

Dersom hun viser arrene, så kan jo ikke andre vite om hun fortsatt selvskader eller er ferdig med det. Jeg synes heller ikke det kan sammenlignes med tatoveringer, da tatoveringer ikke har noen klar sammenheng med psykisk smerte. (Det hender for øvrig at helsepersonell også blir bedt om å skjule tatoveringer på jobb.)

 

Slik jeg ser det, så kan hun selvfølgelig velge å gå i kortermet sommerkjole eller bikini på stranda. Det er på jobb som sykepleier jeg mener hun bør skjule arrene av hensyn til andre.

Anonymous poster hash: cdc97...950

[AnonymBruker]

 

Dersom hun viser arrene, så kan jo ikke andre vite om hun fortsatt selvskader eller er ferdig med det. 

Anonymous poster hash: cdc97...950

 

Er jo ganske lett å se om det er åpne sår eller gamle arr? Og hva gjør psykisk smerte værre enn en fysisk sykdom? 

Jeg skjønner godt hvorfor du mener hun burde skjule arrene på jobb, og jeg er egenltig helt enig, men jeg merker at jeg ikke liker det.

Anonymous poster hash: 6b9a0...8ca

[Kayia]

For meg er det et skille mellom tilbakelagte problem og pågående problem, og syns derfor ikke det bør vær problematisk om en sykepleier med (gamle) arr går med korte armer som sine kollegaer. Jeg uttaler meg som lekmann, og vet derfor lite om eventuelle psykologiske mekanisme (feks trigging) når en selvskader ser en aandre selvskaderes arr, men i mitt hode må det da være motiverende å se at man kan ha et atferdsmønster i en perode for så å greie å legge det bak seg?

 

Privat håper jeg stadig flere tidligere selvskadere tør å gå med bar hud når det er naturlig. Jeg personlig ville lagt merke til det uten å kommentere det, og kanskje tenkt at vedkommende har hatt noen tøffe år bak seg. Jeg ville ikke fordømt vedkommende på noen måte basert på dette, på samme måte som jeg ikke tenker nedsettende om en som har hatt en depresiv periode el.l.

[AnonymBruker]

Jeg synes det stod mye bra i artikkelen. Når jeg leser enkelte innlegg her ser jeg at det er mye folk ikke forstår. Jeg har selv lenge vært selvskader og klarer dessverre ikke å kutte helt ut. Likevel ønsker jeg at andre skal se den jeg er. Om andre skulle se arrene, så er det ikke arrene jeg er. De forteller bare om symtomer på en smerte. Hvis jeg ikke har nye arr så går jeg mye uten langermet på sommeren. Jeg tror ikke noen da legger så mye merke til arrene. Men på jobb og ellers noen anledninger gjør jeg det ikke. Jeg synes det er godt at noen våger å stå frem. Folk må fokusere på personen og ikke selvskadingen. Eneste stedet jeg er mer usikker på om det er fornuftig og være åpen er blandt barn og ungdom. Men hvis voksne folk ikke kan akseptere at enkelte ikke takler den psykiske smerten, så trenger de mer kunnskap. Alle mennesker har sine egne svakheter. Da må en kunne akseptere andres svakheter, og ikke dømme de for resten av livet.

Anonymous poster hash: 19df3...69a

[larimar]

Jeg tror det beste er å bruke skjønn. Selv har jeg desverre veldig masse arr over hele kroppen og det kommer helt an på situasjonen.

 

På fritiden så er det ikke noe problem å vise fram arrene. De er en del av meg og hva andre folk synes bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg har visse unntak, for eksempel i situasjoner hvor jeg ikke vil at fokuset skal være på meg (selvom jeg ikke vil ha oppmerksomhet i utgangspunktet), for eksempel i bryllup, begravelse, osv. Da dekker jeg meg til, av respekt for de andre involverte.

 

Nå er jeg ikke helt sikker på hva mitt framtidige yrke kommer til å bli, men har selv vurdert sykepleien. Jeg tror nok ikke jeg ville dekket til arrene mine (er det i det hele tatt lov å be noen om å dekke til arr på jobb?), fordi det tilhører fortiden og er ikke noe jeg kan gjøre noe med nå. Dessuten synes jeg at på et SYKEhus av alle steder, burde det respekteres at man har vært syk men har nå kommet seg videre i livet.

 

Unntaket her er vel visst jeg skulle jobbet på f eks en ungdomspsykiatrisk avd, nettopp pga smittefare og trigging. Det tror jeg kunne vært svært skadelig for en del sårbare, lett påvirkelig ungdommer.

 

Det beste er vel å vurdere fra situasjon til situasjon. Det kommer jo an på yrke ditt, er du megler er det kanskje ikke det beste førsteinntryket man kan gi, med masse selvskadingsarr. Sitter man på et kontor burde det vel ikke være noe problem, men jobber man med sårbare ungdommer burde man være svært forsiktig.

 

På fritiden så må man rett og slett bare ta mot til seg og gi litt faen!

[AnonymBruker]

Når du er jobber som sykepleier er det en del av jobben din å få pasienten til å føle seg trygg i den ofte sårbare situasjonen han eller hun er i ,derfor må sykepleien vise seg som en trygg person ,en profesjonell som er i god mental balanse .Arr etter selvskading fremhever ikke dette inntrykket og kan i verste fall være med på å gjøre pasienten mer utrygg.

På jobb er det heller ikkke riktig å begynne å fortelle eller forklare pasientene om sine egne private problemer verken i fortid eller nå tid.

Arr etter selvskading er ofte ganske spesielle i sitt utseende, ofte mange like arr ved siden/etter hverandre og av lik størrelse, derfor lett bli lagt merke til ,og spørsmål kan bli stilt fra pasienter.

Så det er sånn med arr etter selvskading som med andre ting her i livet vi påfører oss selv så må vi ta konsekvensene av det.

Kan jo legge til at helsepersonell hellet ikke skal ha lange negler ,neilelakk eller percing på grunn av hygene.Ei heller parfyme.Så velger man et slik yrke så må en bare finne seg i at det er visse begrensninger.

Anonymous poster hash: e0346...61c

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg må bare støtte forrige innlegg. Privat kan hun kle seg som hun vil.

I arbeidet som sykepleier kommer hensynet til pasientene først. Det innebærer som nevnt i forrige innlegg noen begrensninger i valg av påkledning - ikke bare for tidligere selvskadere.

[AnonymBruker]

Jeg har kun ett stort arr etter én tidligere selvskading der jeg desverre kuttet mye dypere enn jeg hadde tenkt, og og måtte sy (gjorde det aldri igjen, for den opplevelsen med legevakt var grusom).  Det kunne aldri falle meg inn å vise fram dette på jobb, så jeg bruker langermet. Har også tattovering på armen, og den viser jeg heller ikke frem på jobb, synes ikke det ser profesjonelt ut. Privat går jeg med kortarmet noen ganger, men det hører til sjeldenhetene. Skammer meg over det jeg gjorde og vil ikke at noen skal vite om det.

Anonymous poster hash: 435b1...3d7

[AnonymBruker]

Hvordan ser dere egentlig på de som skader seg? Noen takler smerten med en røyk, og noen med å drikke, og enkelte med å skade seg. Ingen av metodene er bra å takle psykisk smerte med. Men vi er alle vanlige mennesker. Noen av oss har bare noe mer utfordringer å kjempe med. Men jeg ønsker respekt for den jeg er, og ikke for mine feil.

Anonymous poster hash: 19df3...69a

[Gjest]

Hvordan ser dere egentlig på de som skader seg? Noen takler smerten med en røyk, og noen med å drikke, og enkelte med å skade seg. Ingen av metodene er bra å takle psykisk smerte med. Men vi er alle vanlige mennesker. Noen av oss har bare noe mer utfordringer å kjempe med. Men jeg ønsker respekt for den jeg er, og ikke for mine feil. Anonymous poster hash: 19df3...69a

Jeg for min del har full forståelse for det, fordi jeg vet hvilken uutholdelig smerte det er snakk om.

Men samtidig håper jeg de gjør sitt aller beste for å få behandling for det.

[stiften]

"Men jeg ønsker respekt for den jeg er, og ikke for mine feil. "

 

Dette er meget rimelig krav. Selvsagt skal mennesker respektere deg for den du er.

 

Ingen mennesker er perfekt- og det skal også respekteres.

 

Mennesker som ikke respekterer sine medmennesker, bør man egentlig ikke bruke for mye energi på. 

[umakenverdt]

Jeg synes det ikke nødvendigvis er slik at dette handler om respekt, fordømmelse eller lignende. Det må vel gå an å akseptere personen for den han/hun er, være forståelsesfull for at noen mennesker har/har hatt det svært vanskelig, men likevel mene at i noen situasjoner er det greit å dekke dem til. I noen roller man som mennesker står i, må man jo i stor grad gjøre tilpasninger, dette gjelder uansett hvem man er. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det ikke nødvendigvis er slik at dette handler om respekt, fordømmelse eller lignende. Det må vel gå an å akseptere personen for den han/hun er, være forståelsesfull for at noen mennesker har/har hatt det svært vanskelig, men likevel mene at i noen situasjoner er det greit å dekke dem til. I noen roller man som mennesker står i, må man jo i stor grad gjøre tilpasninger, dette gjelder uansett hvem man er.

Selv synes jeg det er vanskelig å forholde meg til alkoholpåvirket folk. Jeg hørte engang ar fastlegen jeg gikk til hadde vært påvirket under en fest. Fikk høre om litt om hvordan han hadde oppført seg. Jeg fikk store problemer med å forholde meg til han etterpå. Det var som om jeg mistet litt av tillitten til han. Jeg forventer likevel ikke at de setter opp forbud for at helsepersonell skal være påvirket i helgene.

Anonymous poster hash: 19df3...69a

[umakenverdt]

Selv synes jeg det er vanskelig å forholde meg til alkoholpåvirket folk. Jeg hørte engang ar fastlegen jeg gikk til hadde vært påvirket under en fest. Fikk høre om litt om hvordan han hadde oppført seg. Jeg fikk store problemer med å forholde meg til han etterpå. Det var som om jeg mistet litt av tillitten til han. Jeg forventer likevel ikke at de setter opp forbud for at helsepersonell skal være påvirket i helgene.

 

Her må jeg bare konstatere at vi er uenige. Jeg mener at dette er en rolle man har der pasientene er i fokus. Jeg personlig tror det hadde gått fint for meg å fått hjelp av en sykepleier med selvskadingsarr, jeg kunne til og med, som noen var inne på tidligere, synes det hadde vært positivt å se at det er mulig å komme videre etter å ha hatt det veldig vanskelig. Likevel kan jeg ha forståelse for at noen i enkelte tilfeller kan synes det er vanskelig. Kanskje blir de forlegne, ikke vet hva de skal si, hvor de skal se. Det kan bli et fokus for pasienten som ikke nødvendigvis burde være der. 

 

Jeg mener at det for de aller fleste ikke er så problematisk å dekke arrene til når de er på jobb, ikke fordi det ikke aksepteres, ikke fordi man ikke ville blitt respektert, men fordi det ikke skal ta fokus.

 

Jeg mener dette er annerledes enn ditt alkoholeksempel, fordi jeg ikke mener at det er selvskadingen i seg selv som er problemet, men at det ikke skal ta pasientens fokus. 

Endret 12. april 2015 av umakenverdt

[stiften]

Jeg synes det ikke nødvendigvis er slik at dette handler om respekt, fordømmelse eller lignende. Det må vel gå an å akseptere personen for den han/hun er, være forståelsesfull for at noen mennesker har/har hatt det svært vanskelig, men likevel mene at i noen situasjoner er det greit å dekke dem til. I noen roller man som mennesker står i, må man jo i stor grad gjøre tilpasninger, dette gjelder uansett hvem man er. 

 

Nei, ikke det å skulle dekke seg til eller ikke. 

Men personen sa h*n burde bli respektert også med sine feil, hvilket jeg bekreftet. 

 

Alle må tilpasse seg jobben de skal gjøre. Man stiller ikke i bikini på jobb, men kler seg passende. Arr på armer, uansett hva arrene skyldes, kan ta fokus fra pasientene og over på den profesjonelle. Den profesjonelle bør forhindre dette, ved å dekke seg til.  

[umakenverdt]

Nei, ikke det å skulle dekke seg til eller ikke. 

Men personen sa h*n burde bli respektert også med sine feil, hvilket jeg bekreftet. 

 

Alle må tilpasse seg jobben de skal gjøre. Man stiller ikke i bikini på jobb, men kler seg passende. Arr på armer, uansett hva arrene skyldes, kan ta fokus fra pasientene og over på den profesjonelle. Den profesjonelle bør forhindre dette, ved å dekke seg til.  

 

Jeg er helt fullstendig enig med deg Jeg synes det burde være en selvfølge at man skal bli respektert også med sine feil.