Å grue seg for noe som ikke er nødvendig

[DoleMari]

Jeg skal ut og spise med far, hans kone, stebarn, og min samboer.

Jeg har følt at det har blitt hans nye familie, og jeg er utenfor. Men nå ønsker jeg som voksen å prøve å ha et greit forhold uten å grue meg hver gang jeg skal møte dem og føle på alt som "ligger mellom oss".

Jeg har skrevet mye stygt om han her. Egentlig fortjener han det kanskje ikke. Uansett er fortid fortid!

 

Jeg synes så fryktelig synd på ham fordi han aldri har møtt barnebarna sine. Kona fortalte at han har egn vegg på kontoret sitt med tegninger som dem har sendt som takk for bursdagsgaver. Jeg tar alltid med gaver fra ham til dem. Jeg synes det er så fryktelig vondt:( Jeg viser han bilder, men er redd han skal bli lei seg. Kanskje det burde være et ikke-tema, men jeg gjør det fordet.

 

Det har vært vanskelig fordi noen i familien kaller ham psykopat, og jeg synes synd på ham. Jeg ser han på en annen måte nå enn jeg gjorde før. Jeg føler at jeg ikke kan like ham på en måte, fordi da tenker andre i

familien at han har jo gjort så mye "slemt" mot oss.

 

Han er oppegående og klok på mange måter og har hatt en høy stilling,  og jeg liker at han ikke dømmer noen menneske.r Jeg trenger noe av det også, uten å måtte føle meg "dum" ovenfor de andre, og at jeg er nesten litt naiv... Jeg ser det bare på en annen måte. Er ikke det greit, eller er jeg bare altfor naiv???

 

Så, jeg har lyst å prøve å glede meg til i kveld, og ha det hyggelig, være meg, ikke bare ha angst og redd for hva jeg sier..... Ta meg et glass vin eller to og være meg!!!!

 

Er ikke det greit da?

[Trine]

Jo, det er greit. Kos deg med faren din i kveld

[DoleMari]

Jo, det er greit. Kos deg med faren din i kveld

Takk! Jeg er så drittlei av å være trist og gruble hele tiden. Vi har da bare ett liv!

[Trine]

Takk! Jeg er så drittlei av å være trist og gruble hele tiden. Vi har da bare ett liv!

 

Ja, det har vi, og bare en far. Jeg vet ikke hvordan han er og hva han har gjort. Men om han er snill mot deg nå så er jo det det viktigste. Andre har ingen ting med å henge seg opp i ditt forhold til faren din.

[DoleMari]

Ja, det har vi, og bare en far. Jeg vet ikke hvordan han er og hva han har gjort. Men om han er snill mot deg nå så er jo det det viktigste. Andre har ingen ting med å henge seg opp i ditt forhold til faren din.

Jeg tenker at så lenge jeg har en god følelse etter å ha møtt ham, som jeg har hatt de siste par gangene, FORDI jeg har vært meg selv, slik jeg er når jeg er utadvendt og ikke tenker så mye slik at angsten og "låser" meg, da er det verdt deg.

Fortid er fortid.

[Trine]

Jeg tenker at så lenge jeg har en god følelse etter å ha møtt ham, som jeg har hatt de siste par gangene, FORDI jeg har vært meg selv, slik jeg er når jeg er utadvendt og ikke tenker så mye slik at angsten og "låser" meg, da er det verdt deg.

Fortid er fortid.

 

Ja, har du en god følelse etter å ha møtt han så er det jo ingen grunn til å slutte å møte han Å kunne tilgi og legge fortiden bak seg er jo en veldig god egenskap

[laban]

I svigerfamilien til søsteren min var det i en tidligere generasjon en svært opprivende skilsmisse.  Mor kom aldri over å bli forlatt mens to barn var i småskolealder.  Far (eksen hennes) gikk videre i livet og fikk etter hvert ny familie.

 

Mor brukte svært mye tid og energi på hat og bitterhet, hun fikk også med seg datteren på "sitt lag" og berøvet dermed fire barnebarn muligheten for å bli kjent med sin morfar.

 

Far kunne helt sikkert håndtert tingene bedre i sin tid, men han brukte ikke resten av livet på å ruge over det.  Sønnen nektet å oppfylle sin mors krav om å bryte all kontakt med sin far, moren svarte med å distansere seg demonstrativt fra sin egen sønn.  Da han selv fikk to barn, fikk de bli kjent med sin livsglade farfar.  Etter en god del år klarte mor å forsone seg litt med at sønnen ikke hatet sin far, så de kunne ha kontakt med farmor også.  Det var riktignok en øvelse i balansekunst, siden farfar aldri kunne nevnes og kontakten med ham måtte skjules   

 

Mors bitterhet gikk aldri over, hun brukte nesten hele livet sitt på hat og mistenksomhet. 

 

Observert utenfra i ettertid, slik søsteren min og jeg gjorde, var det tydelig hvem som tapte mest.  For meg som bare så etterspillet fra sidelinja, var det en leksjon i hva man ikke bør la dominere tilværelsen og i hvert fall ikke overføre til neste generasjon.

 

Du er voksen, DoleMari - gjør dine egne valg!

[DoleMari]

I svigerfamilien til søsteren min var det i en tidligere generasjon en svært opprivende skilsmisse.  Mor kom aldri over å bli forlatt mens to barn var i småskolealder.  Far (eksen hennes) gikk videre i livet og fikk etter hvert ny familie.

 

Mor brukte svært mye tid og energi på hat og bitterhet, hun fikk også med seg datteren på "sitt lag" og berøvet dermed fire barnebarn muligheten for å bli kjent med sin morfar.

 

Far kunne helt sikkert håndtert tingene bedre i sin tid, men han brukte ikke resten av livet på å ruge over det.  Sønnen nektet å oppfylle sin mors krav om å bryte all kontakt med sin far, moren svarte med å distansere seg demonstrativt fra sin egen sønn.  Da han selv fikk to barn, fikk de bli kjent med sin livsglade farfar.  Etter en god del år klarte mor å forsone seg litt med at sønnen ikke hatet sin far, så de kunne ha kontakt med farmor også.  Det var riktignok en øvelse i balansekunst, siden farfar aldri kunne nevnes og kontakten med ham måtte skjules   

 

Mors bitterhet gikk aldri over, hun brukte nesten hele livet sitt på hat og mistenksomhet. 

 

Observert utenfra i ettertid, slik søsteren min og jeg gjorde, var det tydelig hvem som tapte mest.  For meg som bare så etterspillet fra sidelinja, var det en leksjon i hva man ikke bør la dominere tilværelsen og i hvert fall ikke overføre til neste generasjon.

 

Du er voksen, DoleMari - gjør dine egne valg!

Bra skrevet, og takk for at du skrev det. Det er helt tydelig hvem som tapte mest ja!

Er nå på farta... kanskje jeg skriver mer senere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@laban: Den omtalte kvinnens personlighetstrekk startet sikkert ikke ved skilsmissen. Har dere tenkt på at det sannsynligvis var årsaken til bruddet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@DoleMari: Det er helt greit. Kos deg :-)

[laban]

@laban: Den omtalte kvinnens personlighetstrekk startet sikkert ikke ved skilsmissen. Har dere tenkt på at det sannsynligvis var årsaken til bruddet?

Ja, det har vært helt naturlig å tenke i de baner, i hvert fall på at det var medvirkende.  Søsteren min har nok observert ting som oppleves ganske så psykt.  Men vi (eller egentlig hun) kom inn i familien såpass sent at tingene var nokså - eh - etablerte.