prøve styre bilen feil retning

[AnonymBruker]

Hvor vanlig er det å være passasjer i en bil forsetet og så bli så trist at man tar på rattet og prøve å styre bilen så den kan i verste fall kræsje?

Anonymous poster hash: 29fbf...826

[missmas]

Ikke vanlig i det hele tatt!

[laban]

Det er forhåpentligvis svært uvanlig. 

 

Jeg merker at jeg reagerer på formuleringen "bli så trist at.."  Jeg skjønner at man må være i sterk ubalanse for å gjøre noe sånt, men det er drøyt å forsøke å ta noen med seg i en unødvendig ulykke på den måten.  Hvis det går riktig galt og begge blir drept, vil jo passasjerens etterlatte bebreide sjåføren for hendelsen, og alle vil tro forløpet var helt motsatt av det som er tilfellet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er heldigvis ekstremt sjelden. I tillegg er det ekstremt egosentrisk.

[Zyprexus]

Enkelte med tourettes syndrom kan gjøre dette, men det blir stortsett oppdaget sånn at de må sitte i baksetet når de skal sitte på. Men spesielt vanlig tror jeg det ikke er.

[påskelilje]

Jeg må innrømme at jeg mange ganger har tenkt tanken "Tenk om jeg hadde klikket på en eller annen måte og tatt tak i rattet og vridd bilen ut av kjørebanen". En skremmende tanke, og jeg skjemmes nesten over at den av og til farer gjennom hodet mitt.

 

Jeg ville jo imidlertid aldri ha gjort noe sånt, så sant jeg var ved mine fulle fem. At noe slikt kan skje dersom en person er i psykisk ubalanse, er imidlertid forståelig. Det er fryktelig egoistisk, og vil jo kunne skade mange flere enn bare den som tar tak i rattet.

 

Jeg prøvde faktisk å gjøre det motsatte en gang vi kjørte av veien. I det jeg så at dette kom til å gå galt, heiv jeg venstre armen på rattet (jeg var passasjer) og prøvde å vri bilen inn på veibanen igjen. Det gikk ikke, så vi krasjet. Heldigvis hadde vi ikke så stor fart, så vi kom oss ganske greit fra det med små skrammer - men bilen ble ødelagt.

[ISW]

Jeg må innrømme at jeg mange ganger har tenkt tanken "Tenk om jeg hadde klikket på en eller annen måte og tatt tak i rattet og vridd bilen ut av kjørebanen". En skremmende tanke, og jeg skjemmes nesten over at den av og til farer gjennom hodet mitt.

 

Jeg ville jo imidlertid aldri ha gjort noe sånt, så sant jeg var ved mine fulle fem. At noe slikt kan skje dersom en person er i psykisk ubalanse, er imidlertid forståelig. Det er fryktelig egoistisk, og vil jo kunne skade mange flere enn bare den som tar tak i rattet.

 

Jeg prøvde faktisk å gjøre det motsatte en gang vi kjørte av veien. I det jeg så at dette kom til å gå galt, heiv jeg venstre armen på rattet (jeg var passasjer) og prøvde å vri bilen inn på veibanen igjen. Det gikk ikke, så vi krasjet. Heldigvis hadde vi ikke så stor fart, så vi kom oss ganske greit fra det med små skrammer - men bilen ble ødelagt.

 

Jeg tror det er litt viktig å skille snørr og bart her.

 

Det du beskriver er jo normale "intrusive thoughts" - som i ekstreme tilfeller kan bli til regelrette tvangstanker. Jeg har hatt sånne hele livet mitt (det har de fleste mennesker) - være seg banne i kirka, fise høylytt i et møte, velte en barnevogn, hoppe ut av et vindu, osv. Hvis man blir redd for slike tanker, så kan man utvikle en tvangslidelse, som kan være fryktelig ubehagelig. Men det har aldri skjedd at noen har handlet etter slike tanker, tvangslidelse eller ikke, i alle fall ikke i alvorlig grad (det er helt sikkert noen som har latt seg friste til å slippe en skikkelig braker i et møte). Sånne tanker er altså helt ufarlige.

 

Det TS snakker om, er "å bli så trist at man tar tak i rattet" - det oppfatter jeg mer som et reelt ønske om å dø eller skade seg selv, altså selvmordstanker. Forskjellen er, selv om tankene kan være like, at den ene typen kommer ut fra en frykt for hendelsen, og den andre ut fra et ønske. Derfor er den ene typen "farlig" (spesielt ved mangel på impulskontroll) og den andre ikke

[AnonymBruker]

Jeg tror det er litt viktig å skille snørr og bart her.

 

Det du beskriver er jo normale "intrusive thoughts" - som i ekstreme tilfeller kan bli til regelrette tvangstanker. Jeg har hatt sånne hele livet mitt (det har de fleste mennesker) - være seg banne i kirka, fise høylytt i et møte, velte en barnevogn, hoppe ut av et vindu, osv. Hvis man blir redd for slike tanker, så kan man utvikle en tvangslidelse, som kan være fryktelig ubehagelig. Men det har aldri skjedd at noen har handlet etter slike tanker, tvangslidelse eller ikke, i alle fall ikke i alvorlig grad (det er helt sikkert noen som har latt seg friste til å slippe en skikkelig braker i et møte). Sånne tanker er altså helt ufarlige.

 

Det TS snakker om, er "å bli så trist at man tar tak i rattet" - det oppfatter jeg mer som et reelt ønske om å dø eller skade seg selv, altså selvmordstanker. Forskjellen er, selv om tankene kan være like, at den ene typen kommer ut fra en frykt for hendelsen, og den andre ut fra et ønske. Derfor er den ene typen "farlig" (spesielt ved mangel på impulskontroll) og den andre ikke

 

I praksis kan det være flytende overganger også. Min første selvskadingsepisode kom nærmest fra "ingensteds". Hadde ikke hatt spesifikke tanker om det, før jeg plutselig en dag knuste noen vinduer med hendene. Kort tid etter bare tok jeg et barberblad og begynte å kutte meg selv. Kjente ikke til fenomenet før jeg selv hadde påbegynt denne typen impulsive handlinger.

Anonymous poster hash: 8fd7b...0ad

[ISW]

I praksis kan det være flytende overganger også. Min første selvskadingsepisode kom nærmest fra "ingensteds". Hadde ikke hatt spesifikke tanker om det, før jeg plutselig en dag knuste noen vinduer med hendene. Kort tid etter bare tok jeg et barberblad og begynte å kutte meg selv. Kjente ikke til fenomenet før jeg selv hadde påbegynt denne typen impulsive handlinger. Anonymous poster hash: 8fd7b...0ad

Ja, men jeg regner med at du hadde dine grunner for å gjøre det? (f.eks dempe psykisk smerte?)

Når det gjelder de andre tankene, så dukker de jo bare opp helt ut av det blå. F.eks "tenk om jeg ble gal og spenner bein på den gamle damen" og man får en følelse av at ingenting hindrer deg i å gjøre det

[AnonymBruker]

Ja, men jeg regner med at du hadde dine grunner for å gjøre det? (f.eks dempe psykisk smerte?)

Når det gjelder de andre tankene, så dukker de jo bare opp helt ut av det blå. F.eks "tenk om jeg ble gal og spenner bein på den gamle damen" og man får en følelse av at ingenting hindrer deg i å gjøre det

 

Ikke noen større grunner enn jeg hadde hatt mesteparten av livet.

Anonymous poster hash: 8fd7b...0ad