Jeg angrer på alt jeg sa til psykiateren

[Gjest]

Det nærmer seg ny time og jeg gruer meg. Skulle aldri sagt alt jeg sa. Føler meg dum. Lurer på hva han tenker om meg. Dette er veldig ubehagelig.

Er det egentlig nødvendig å si alt? Jeg ser ingen hensikt med det. Eneste som er resultatet er at jeg nå føler meg enda mer hemmet når jeg skal dit.

[AnonymBruker]

Det nærmer seg ny time og jeg gruer meg. Skulle aldri sagt alt jeg sa. Føler meg dum. Lurer på hva han tenker om meg. 

 

Det er han nok vandt til.

Anonymous poster hash: e0097...455

[Gjest]

Det er han nok vandt til.

Anonymous poster hash: e0097...455

Han er kanskje det. Men det er ikke jeg. Hadde jeg gått i terapi som krevde det så måtte jeg kanskje si alt, men når det helst er medisinoppfølging så føler jeg ikke det hadde noen hensikt å si alt det jeg sa. Det gjør alt bare verre.

[DoleMari]

Han er kanskje det. Men det er ikke jeg. Hadde jeg gått i terapi som krevde det så måtte jeg kanskje si alt, men når det helst er medisinoppfølging så føler jeg ikke det hadde noen hensikt å si alt det jeg sa. Det gjør alt bare verre.

Skjønner følelsen, Noen ganger har jeg ikke lyst til å gå til psykologen fordi jeg har vært altfor åpen og føler meg nesten dårlig bare jeg går inn døra der... Har egentlig sagt for mye, føler jeg også.

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg tror det er viktig at vi blir enig med oss selv hvor grensen for hvor mye vi vil fortelle skal gå, og at vi ikke tråkker over denne grensen før vi evt er klar for det.

På den måten har vi mer kontroll og slipper problemer som de du beskriver. Det er ikke meningen at vi skal få større problemer av å gå til psykiater.

Ps. Det er ikke meningen å si alt. Du skal ta opp det som er relevant, ikke vrenge sjela di helt. Jeg trodde også før at man skulle fortelle alt, blottlegge seg totalt - men det er ikke slik.

Endret 3. mai 2015 av hww

[XbellaX]

Det nærmer seg ny time og jeg gruer meg. Skulle aldri sagt alt jeg sa. Føler meg dum. Lurer på hva han tenker om meg. Dette er veldig ubehagelig.

Er det egentlig nødvendig å si alt? Jeg ser ingen hensikt med det. Eneste som er resultatet er at jeg nå føler meg enda mer hemmet når jeg skal dit.

 

Nå har du angret i 2, kanskje 3 måneder. Er det ikke på tide å bruke tiden på noe annet?

[Gjest]

Nå har du angret i 2, kanskje 3 måneder. Er det ikke på tide å bruke tiden på noe annet?

Jeg angret etter timen og jeg angrer nå når jeg skal til ny time. I mellomtiden har jeg brukt tiden på mye annet. Jeg angrer for jeg føler dette gjør det mye vanskeligere, og hadde liten hensikt.

[XbellaX]

Jeg angret etter timen og jeg angrer nå når jeg skal til ny time. I mellomtiden har jeg brukt tiden på mye annet. Jeg angrer for jeg føler dette gjør det mye vanskeligere, og hadde liten hensikt.

 

Det var godt å høre :-) 

 

Hva er du redd for? 

[Gjest]

Det var godt å høre :-) 

 

Hva er du redd for?

Det er vanskelig å si hva jeg er redd for. Men å fortelle om sine dummeste og svakeste sider gjør det vanskelig å forholde seg til ham igjen. Er ikke vi mennesker litt stolte av oss og ønsker helst og vise frem de positive og sterke sidene våre? Jeg vet at i terapi kan det være nødvendig. Men i mitt tilfelle tror jeg ikke det var nødvendig.

[stjernestøv]

Det nærmer seg ny time og jeg gruer meg. Skulle aldri sagt alt jeg sa. Føler meg dum. Lurer på hva han tenker om meg. Dette er veldig ubehagelig.

Er det egentlig nødvendig å si alt? Jeg ser ingen hensikt med det. Eneste som er resultatet er at jeg nå føler meg enda mer hemmet når jeg skal dit.

Enig, det er ikke vits i å fortelle alt. Jeg angret på at jeg fortalte om fortiden min til sykepleieren, men det var han som spurte. Jeg er ferdig med fortiden og lever i nuet. 

[XbellaX]

Det er vanskelig å si hva jeg er redd for. Men å fortelle om sine dummeste og svakeste sider gjør det vanskelig å forholde seg til ham igjen. Er ikke vi mennesker litt stolte av oss og ønsker helst og vise frem de positive og sterke sidene våre? Jeg vet at i terapi kan det være nødvendig. Men i mitt tilfelle tror jeg ikke det var nødvendig.

 

 

Hva er det som gjør det vanskelig å forholde seg til ham igjen? På hvilken måte?

[Gjest]

Hva er det som gjør det vanskelig å forholde seg til ham igjen? På hvilken måte?

Du spør så vanskelig. Jeg vet ikke helt selv. Blir hemmet. Det føles ubehagelig. Vil gjemme meg bort. Vil ikke si noe mer. Vil helst ikke møte opp, samtidig som jeg er redd for å miste kontakten på grunn av medisineringen.

[XbellaX]

Du spør så vanskelig. Jeg vet ikke helt selv. Blir hemmet. Det føles ubehagelig. Vil gjemme meg bort. Vil ikke si noe mer. Vil helst ikke møte opp, samtidig som jeg er redd for å miste kontakten på grunn av medisineringen.

 

Det kommer ikke til å skje noe, den ubehagelige følelsen er kun din. Hvorfor skal du skjemmes over å streve med livet i perioder?

Jeg synes i hvertfall det er positivt at du går tross ubehag. 

[Gjest]

Det kommer ikke til å skje noe, den ubehagelige følelsen er kun din. Hvorfor skal du skjemmes over å streve med livet i perioder?

Jeg synes i hvertfall det er positivt at du går tross ubehag.

Jeg vet godt at den ubehagelige følelsen er kun min. Det gjør det ikke enklere, men jeg skal fortsette å gå. Kommer til å vurdere mer hva som har noe hensikt å si. Det som er sagt kan dessverre ikke trekkes tilbake.

[XbellaX]

Jeg vet godt at den ubehagelige følelsen er kun min. Det gjør det ikke enklere, men jeg skal fortsette å gå. Kommer til å vurdere mer hva som har noe hensikt å si. Det som er sagt kan dessverre ikke trekkes tilbake.

 

 

Jeg tror heller ikke den blir enklere kun av å være din, men det kan kanskje hjelpe å utfordre sin egen skyhet og skamfølelse en gang i blant. 

Du spør om det var hensiktsmessig, men var det uhensiktsmessig? Gjorde det noen skade? 

[Gjest]

Jeg tror heller ikke den blir enklere kun av å være din, men det kan kanskje hjelpe å utfordre sin egen skyhet og skamfølelse en gang i blant. 

Du spør om det var hensiktsmessig, men var det uhensiktsmessig? Gjorde det noen skade?

Jeg føler det var uhensiktsmessig. Hva det har gjort vil vise seg. Men jeg føler meg mer utrygg.

Jeg tror ikke vi nødvendigvis får bedre hjelp med å brette ut alt i livet.

[XbellaX]

Jeg føler det var uhensiktsmessig. Hva det har gjort vil vise seg. Men jeg føler meg mer utrygg.

Jeg tror ikke vi nødvendigvis får bedre hjelp med å brette ut alt i livet.

 

Det tror ikke jeg heller, det er vel heller ikke det det er snakk om akkurat her. Målet med å åpne opp litt, slik jeg husker, var i et forsøk på å vurdere om det kan være nyttig for deg med mer hjelp for en periode. Jeg vet ikke om han ikke forsto dine hint eller om han er fullbooket. Jeg erindrer noe med at han ikke synes det var hensiktsmessig(?), med tanke på hva du har skrevet på dol får det meg igjen til å undre hva han har hørt. 

[Madelenemie]

Det nærmer seg ny time og jeg gruer meg. Skulle aldri sagt alt jeg sa. Føler meg dum. Lurer på hva han tenker om meg. Dette er veldig ubehagelig.

Er det egentlig nødvendig å si alt? Jeg ser ingen hensikt med det. Eneste som er resultatet er at jeg nå føler meg enda mer hemmet når jeg skal dit.

Hei!

 

Jeg tror i motsetning til de andre her at man i lengden tjener på å ikke holde noe som plager en tilbake, så det betyr jo i prinsippet fortelle også ting som er ubehagelig, og fremstiller en på en måte man selv ikke ønsker.

Og siden du sa det du sa, så er det nok noe som er litt strevsomt, også selv om du ikke tenker på det konstant.

 

At man sier noe, trenger jo ikke medføre at man går mer inn på det. Det som kan være bra, er at man sier det vanskelige feks flaue, og likevel kjenner at man blir møtt med respekt og at det ikke endret forholdet til terapauten.

 

Jeg var i en litt sånn situasjon, tenkte stadig på hvor ekkelt jeg var fremstilt i min barnejournal, det var virkelig ikke ok lesning.

Etter mange år fikk min psykiater innsyn i alt, reaksjonen hennes var en legedom i seg selv, fordi ordene, rommet gode forklaringer som satte min atferd og mitt handlingsmønster i et forståelig perspektiv,

 

Og for meg er det fint at det fins ett menneske i denne verden som vet alt, og likevel liker meg.

Da er jeg fornøyd, og roen kan senke seg inni meg. Så ja jeg tror man gjør lurest i å fortelle alt, selv om man tviler, kanskje kjenner skam, kanskje kjenner sterkt ubehag, og sorg.

[Gjest]

Det tror ikke jeg heller, det er vel heller ikke det det er snakk om akkurat her. Målet med å åpne opp litt, slik jeg husker, var i et forsøk på å vurdere om det kan være nyttig for deg med mer hjelp for en periode. Jeg vet ikke om han ikke forsto dine hint eller om han er fullbooket. Jeg erindrer noe med at han ikke synes det var hensiktsmessig(?), med tanke på hva du har skrevet på dol får det meg igjen til å undre hva han har hørt.

Målet var jo å få mer hjelp ja. Jeg så vel for meg litt tøffere terapi enn jeg har fått før. Men nå har jeg fått angst for terapi. Slik jeg nå har forstått terapi fungerer, så ville det vært for tøft for meg. Jeg er redd det bare ville gjort meg dårligere.

[Gjest]

Hei!

 

Jeg tror i motsetning til de andre her at man i lengden tjener på å ikke holde noe som plager en tilbake, så det betyr jo i prinsippet fortelle også ting som er ubehagelig, og fremstiller en på en måte man selv ikke ønsker.

Og siden du sa det du sa, så er det nok noe som er litt strevsomt, også selv om du ikke tenker på det konstant.

 

At man sier noe, trenger jo ikke medføre at man går mer inn på det. Det som kan være bra, er at man sier det vanskelige feks flaue, og likevel kjenner at man blir møtt med respekt og at det ikke endret forholdet til terapauten.

 

Jeg var i en litt sånn situasjon, tenkte stadig på hvor ekkelt jeg var fremstilt i min barnejournal, det var virkelig ikke ok lesning.

Etter mange år fikk min psykiater innsyn i alt, reaksjonen hennes var en legedom i seg selv, fordi ordene, rommet gode forklaringer som satte min atferd og mitt handlingsmønster i et forståelig perspektiv,

 

Og for meg er det fint at det fins ett menneske i denne verden som vet alt, og likevel liker meg.

Da er jeg fornøyd, og roen kan senke seg inni meg. Så ja jeg tror man gjør lurest i å fortelle alt, selv om man tviler, kanskje kjenner skam, kanskje kjenner sterkt ubehag, og sorg.

I mange former for terapi er det nok nødvendig. Men i mitt tilfelle er jeg redd det bare vil virke forrstyrrende/hemmende.