Brast sammen i terapitime

[umakenverdt]

Jeg brast helt sammen i samtale med behandleren, oppførte meg som et barn. Jeg gråt, klarte ikke puste. Jeg skammer meg slik over måten jeg oppførte meg på, og lurer på hva som er akseptabel atferd. Jeg er redd jeg lot alt komme på en helt uakseptabel måte. Prøvde å fortelle at jeg ikke pleier å miste det på den måten. Jeg håper virkelig hun tror meg på det. 

 

Hva burde jeg gjøre? Jeg skammer meg slik. 

[stjernestøv]

Jeg brast helt sammen i samtale med behandleren, oppførte meg som et barn. Jeg gråt, klarte ikke puste. Jeg skammer meg slik over måten jeg oppførte meg på, og lurer på hva som er akseptabel atferd. Jeg er redd jeg lot alt komme på en helt uakseptabel måte. Prøvde å fortelle at jeg ikke pleier å miste det på den måten. Jeg håper virkelig hun tror meg på det. 

 

Hva burde jeg gjøre? Jeg skammer meg slik. 

Følelser er noe fint og er til for å vises. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ingen grunn til å skamme seg, I terapien er alt lov så lenge en ikke er fysisk eller truer med vold.

[umakenverdt]

Jeg ville aldri truet med vold eller vært fysisk. Men jeg har ikke lyst til å være en person som ikke får til det som kreves. Jeg vil jobbe godt, og ikke oppføre meg slik jeg gjorde i dag. 

 

Hun trøstet meg da, var veldig skremmende. Hun tok meg i hånden og holdt den og klemte den lenge. Det må ha vært så ubehagelig for henne. Jeg klarte ikke dra til meg hånden, visste ikke hva jeg burde gjøre. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er faktisk noe de fleste behandlere opplever ukentlig.

[umakenverdt]

Ok. Har bare ikke lyst til å være en for slitsom pasient. Vil ikke kaste bort hennes tid på uvesentligheter. Men da skal jeg prøve å skjerpe meg til neste gang, og ikke gjøre noe mer med det som skjedde denne gangen.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette var det det rette stedet å la det briste. Dessuten skal du ikke skamme deg, men heller tenke at det faktisk er en "prestasjon". Min erfaring er at det er svært vanskelig å komme dit i terapi, nettopp fordi man ønsker å "prestere" også der. Jeg kan ikke se at hensikten med terapi er å unngå å komme i kontakt med følelsene sine, mer tvertimot Jeg klapper for deg, bra jobba!

 

Ikke skam deg! Ikke tenk at du skal bortforklare! Skal du gjøre noe, så analysér hva som fikk det til å briste og evnt bruk dette i videre terapi. 

 

Jeg klapper for deg:*Klapp, klapp*

Anonymous poster hash: 19c62...f04

[Gjest]

Jeg tenker at dette var det det rette stedet å la det briste. Dessuten skal du ikke skamme deg, men heller tenke at det faktisk er en "prestasjon". Min erfaring er at det er svært vanskelig å komme dit i terapi, nettopp fordi man ønsker å "prestere" også der. Jeg kan ikke se at hensikten med terapi er å unngå å komme i kontakt med følelsene sine, mer tvertimot Jeg klapper for deg, bra jobba! Ikke skam deg! Ikke tenk at du skal bortforklare! Skal du gjøre noe, så analysér hva som fikk det til å briste og evnt bruk dette i videre terapi.  Jeg klapper for deg:*Klapp, klapp* Anonymous poster hash: 19c62...f04

Kjempefint svar takk til deg - jeg har også følt meg usikker på dette

[umakenverdt]

 

Jeg tenker at dette var det det rette stedet å la det briste. Dessuten skal du ikke skamme deg, men heller tenke at det faktisk er en "prestasjon". Min erfaring er at det er svært vanskelig å komme dit i terapi, nettopp fordi man ønsker å "prestere" også der. Jeg kan ikke se at hensikten med terapi er å unngå å komme i kontakt med følelsene sine, mer tvertimot Jeg klapper for deg, bra jobba!

 

Ikke skam deg! Ikke tenk at du skal bortforklare! Skal du gjøre noe, så analysér hva som fikk det til å briste og evnt bruk dette i videre terapi. 

 

Jeg klapper for deg:*Klapp, klapp*

 

 

Hm, her var det en del å tenke på.. Takk for gode innspill. Det er litt vanskelig å ikke skamme seg, men skal forsøke å tenke litt mer slik som du skisserer. Jeg vet litt hvorfor det ble så vanskelig, men skal se litt mer på det. Jeg kjenner veldig godt ønsket om å prestere også der, men jeg føler ikke jeg får det helt til. Er også veldig usikker på hva som forventes av meg. 

[AnonymBruker]

Husker den gangen jeg brøt sammen i gråt hos psykologen. Jeg skammet meg sånn etterpå. Så kom jeg på: det stod en stor boks med klinexpapir på bordet (den stod der alltid). Selvfølgelig fordi pasienter PLEIER å gråte når de er der. Det er i hvert fall ikke helt uvanlig.

Jeg gikk attpå til dit for depresjon, og ukontrollert/umotivert gråt var en av mine symptomer, som vi snakket om. Allikevel syntes jeg det var fælt å gråte der da det skjedde.

Men normalt, det er det. Både å gråte, og å synes det er litt kleint.

Anonymous poster hash: bd692...d15

[Gjest]

Dette er faktisk noe de fleste behandlere opplever ukentlig.

Synes dere behandlere det er ok og nyttig?

[AnonymBruker]

Kjempefint svar takk til deg - jeg har også følt meg usikker på dette

Takk for tilbakemelding

Anonymous poster hash: 19c62...f04

[AnonymBruker]

Hm, her var det en del å tenke på.. Takk for gode innspill. Det er litt vanskelig å ikke skamme seg, men skal forsøke å tenke litt mer slik som du skisserer. Jeg vet litt hvorfor det ble så vanskelig, men skal se litt mer på det. Jeg kjenner veldig godt ønsket om å prestere også der, men jeg føler ikke jeg får det helt til. Er også veldig usikker på hva som forventes av meg. 

Bare hyggelig om du fant noe "nyttig" i det jeg skrev. 

 

Jeg tror det er viktig å definere hva DU ønsker ut av terapi mer enn å være opptatt av hva som forventes av deg av behandler. Slik jeg ser det er ikke nyttig om vi også skal gjøre terapi til et område vi skal prestere noe. En terapitime er ikke en test i om du reagerer riktig eller feil på det som tas opp. Ikke et sted du "scorer" poeng ved å gjøre ting rett. Og trekkes ved å gjøre "feil".

At DU evnt forventer at noe skal komme ut av det for deg selv er en helt annen greie. Still deg gjerne spm som hva forventer/ønsker jeg? Og hvordan kan jeg aktivt bruke terapien for at mine ønsker/forventninger skal innfris? Ha minst mulig fokus på behandler og prestasjon. Det finnes rom for de fleste følelser og reaksjoner i terapi. Det er leit at vi der, som ellers i livet, kjenner på skam når vi føler/reagerer. Det er leit av vi også der, i tillegge til andre områder i livet, føler at vi skal prestere noe.  SLUTT med det! For din egen skyld  

Anonymous poster hash: 19c62...f04

[umakenverdt]

Husker den gangen jeg brøt sammen i gråt hos psykologen. Jeg skammet meg sånn etterpå. Så kom jeg på: det stod en stor boks med klinexpapir på bordet (den stod der alltid). Selvfølgelig fordi pasienter PLEIER å gråte når de er der. Det er i hvert fall ikke helt uvanlig.

Jeg gikk attpå til dit for depresjon, og ukontrollert/umotivert gråt var en av mine symptomer, som vi snakket om. Allikevel syntes jeg det var fælt å gråte der da det skjedde.

Men normalt, det er det. Både å gråte, og å synes det er litt kleint.

 

Takk! Det er greit å vite at det er andre også som har gjort det. Håper det er greit at jeg spør, men hvordan var neste time med han/henne. Var det veldig kleint? Ble utbruddet tatt opp? 

[umakenverdt]

 

Bare hyggelig om du fant noe "nyttig" i det jeg skrev. 

 

Jeg tror det er viktig å definere hva DU ønsker ut av terapi mer enn å være opptatt av hva som forventes av deg av behandler. Slik jeg ser det er ikke nyttig om vi også skal gjøre terapi til et område vi skal prestere noe. En terapitime er ikke en test i om du reagerer riktig eller feil på det som tas opp. Ikke et sted du "scorer" poeng ved å gjøre ting rett. Og trekkes ved å gjøre "feil".

At DU evnt forventer at noe skal komme ut av det for deg selv er en helt annen greie. Still deg gjerne spm som hva forventer/ønsker jeg? Og hvordan kan jeg aktivt bruke terapien for at mine ønsker/forventninger skal innfris? Ha minst mulig fokus på behandler og prestasjon. Det finnes rom for de fleste følelser og reaksjoner i terapi. Det er leit at vi der, som ellers i livet, kjenner på skam når vi føler/reagerer. Det er leit av vi også der, i tillegge til andre områder i livet, føler at vi skal prestere noe.  SLUTT med det! For din egen skyld

 

Jeg ønsker forandring på en del områder i livet mitt, det er det jeg ønsker å oppnå med å gå til henne. Hun hadde gitt meg noen oppgaver jeg skulle gjøre, som jeg ikke hadde klart å gjøre like bra som jeg skulle ha klart. Det var så veldig vanskelig å komme til henne og fortelle henne at jeg ikke hadde klart å gjøre alt hun hadde sagt. Jeg var redd for at jeg var en elendig pasient. Jeg synes generelt det er vanskelig å vise så enormt mye svakhet som jeg gjør  terapi, ønsker å vise henne at jeg duger til noe som helst. Men skal ta til meg det du skriver, selv om det ikke er lett.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker forandring på en del områder i livet mitt, det er det jeg ønsker å oppnå med å gå til henne. Hun hadde gitt meg noen oppgaver jeg skulle gjøre, som jeg ikke hadde klart å gjøre like bra som jeg skulle ha klart. Det var så veldig vanskelig å komme til henne og fortelle henne at jeg ikke hadde klart å gjøre alt hun hadde sagt. Jeg var redd for at jeg var en elendig pasient. Jeg synes generelt det er vanskelig å vise så enormt mye svakhet som jeg gjør  terapi, ønsker å vise henne at jeg duger til noe som helst. Men skal ta til meg det du skriver, selv om det ikke er lett.

Å "vise seg selv" i terapi er IKKE svakhet, det er STYRKE. Den vurdering du her gjør av deg selv er din og ikke hennes. Og der har du litt å jobbe med Og husk at ingen blir "verdensmester" over natta Jeg er helt sikker på at hun ikke vurderte deg til å være en elendig pasient, selv om du gav deg selv "stryk" i denne sammenhengen. Å briste er ikke det samme som ikke å duge!

Anonymous poster hash: 19c62...f04

[umakenverdt]

 

Å "vise seg selv" i terapi er IKKE svakhet, det er STYRKE. Den vurdering du her gjør av deg selv er din og ikke hennes. Og der har du litt å jobbe med Og husk at ingen blir "verdensmester" over natta Jeg er helt sikker på at hun ikke vurderte deg til å være en elendig pasient, selv om du gav deg selv "stryk" i denne sammenhengen. Å briste er ikke det samme som ikke å duge!

 

 

Hm, jeg ser hva du mener, men jeg synes det er veldig vanskelig å skulle tenke slik. Jeg både brast sammen og var udugelig kjentes det som, men skal prøve å se litt fremover. Det er vel min vurdering, du har nok rett i det. Men jeg vet ikke hvor ille hun syntes jeg er og var. Hva skal jeg gå etter da?

[AnonymBruker]

Hm, jeg ser hva du mener, men jeg synes det er veldig vanskelig å skulle tenke slik. Jeg både brast sammen og var udugelig kjentes det som, men skal prøve å se litt fremover. Det er vel min vurdering, du har nok rett i det. Men jeg vet ikke hvor ille hun syntes jeg er og var. Hva skal jeg gå etter da?

 

Den beste "treningen" er, i mine øyne. å starte "omprogrammeringen" med å alltid fortelle seg selv det motsatte av det man føler. Gjerne høyt. Sier du til deg selv at du er svak i tankene, si høyt at jeg er sterk!. Forteller du deg selv at jeg ikke duger, si høyt jeg duger. Sier tankene at du ikke er fin, se i speilet og fortell deg selv at du er det. 

 

I akkurat dette tilfellet synes jeg du kan spille ball med behandler. Fortell henne hva du har følt i ettertid og be henne om hennes vurdering/tanker. Jeg sier i dette tilfellet fordi du er i startfasen og trenger bekreftelsen på at det du føler er "feil" og "ditt". Slike bekreftelser vil, etterhvert som du styrker deg selv, bli overflødige. En dag vil du, om du trener aktivt på det, ikke behøve andres bekreftelser for å være deg! Du er ikke plassert her i livet for å måle deg, søke bekreftelse, ikke våge, holde igjen oe av deg selv. Du er plassert her akkurat som du er. Med dine følelser, din gråt, din latter, dine styrker, dine evner. din undring, din nysgjerrighet, det du tror på.  Du er, i den heldige situasjonen, at ingenting kan hindre deg i det du ønsker å oppnå i livet eller i terapi. Du har et hav av muligheter. Men du setter selv opp hindrene. Jeg skulle ønske du sluttet med akkurat det Skam er et hinder, slutt å skamme deg med mindre du gjør noe du har grunn til å skamme deg over. Gråt i terapi er ikke en slik grunn!

Anonymous poster hash: 19c62...f04

[umakenverdt]

 

Den beste "treningen" er, i mine øyne. å starte "omprogrammeringen" med å alltid fortelle seg selv det motsatte av det man føler. Gjerne høyt. Sier du til deg selv at du er svak i tankene, si høyt at jeg er sterk!. Forteller du deg selv at jeg ikke duger, si høyt jeg duger. Sier tankene at du ikke er fin, se i speilet og fortell deg selv at du er det. 

 

I akkurat dette tilfellet synes jeg du kan spille ball med behandler. Fortell henne hva du har følt i ettertid og be henne om hennes vurdering/tanker. Jeg sier i dette tilfellet fordi du er i startfasen og trenger bekreftelsen på at det du føler er "feil" og "ditt". Slike bekreftelser vil, etterhvert som du styrker deg selv, bli overflødige. En dag vil du, om du trener aktivt på det, ikke behøve andres bekreftelser for å være deg! Du er ikke plassert her i livet for å måle deg, søke bekreftelse, ikke våge, holde igjen oe av deg selv. Du er plassert her akkurat som du er. Med dine følelser, din gråt, din latter, dine styrker, dine evner. din undring, din nysgjerrighet, det du tror på.  Du er, i den heldige situasjonen, at ingenting kan hindre deg i det du ønsker å oppnå i livet eller i terapi. Du har et hav av muligheter. Men du setter selv opp hindrene. Jeg skulle ønske du sluttet med akkurat det Skam er et hinder, slutt å skamme deg med mindre du gjør noe du har grunn til å skamme deg over. Gråt i terapi er ikke en slik grunn!

 

Takk, fine menneske. Jeg blir rent rørt av den poetiske måten du uttrykker deg på. Dette er så langt fra hvordan jeg er vant til å tenke, det kjennes veldig unaturlig.. 

 

Men det er vel det jeg er redd for da. Jeg har et hav av muligheter, ingenting kan hindre meg i å nå det jeg ønsker å oppnå. Hva hvis jeg på tross av dette mislykkes i alt. Jeg har hatt så mange muligheter, og så har jeg ikke klart å utvikle meg likevel. 

 

Jeg skjønner ikke at det kan hjelpe, når jeg ikke tror på det. Jeg er jo verken sterk eller fin. Det at jeg sier det høyt vil ikke forandre på det faktum?

[AnonymBruker]

Takk, fine menneske. Jeg blir rent rørt av den poetiske måten du uttrykker deg på. Dette er så langt fra hvordan jeg er vant til å tenke, det kjennes veldig unaturlig.. 

 

Men det er vel det jeg er redd for da. Jeg har et hav av muligheter, ingenting kan hindre meg i å nå det jeg ønsker å oppnå. Hva hvis jeg på tross av dette mislykkes i alt. Jeg har hatt så mange muligheter, og så har jeg ikke klart å utvikle meg likevel. 

 

Jeg skjønner ikke at det kan hjelpe, når jeg ikke tror på det. Jeg er jo verken sterk eller fin. Det at jeg sier det høyt vil ikke forandre på det faktum?

Jeg forstår at dette kjennes unaturlig når det er en fremmed og ny måte å velge å tenke om seg selv på. Tro meg når jeg sier at jeg har vært der. Derfor vet jeg også at det er mulig å gjøre en "omprogrammering". Å være menneske innebærer å snuble litt i livet (mislykkes velger du å kalle det). Men vi kan, når vi snubler, velge å hvordan vi reagerer/responderer på fallet. Du ser ut til å velge å tenke at et slikt fall er en mislykkethet, mens jeg velger å se på det som et fall jeg kan reise meg fra og at jeg ble gitt muligheten til å stoppe opp litt for så å starte på nytt eller gjøre noe annet. 

 

Du behøver faktisk ikke skjønne hvordan det skal hjelpe å fortelle deg selv at du er sterk og fin når du ikke tror på det. Bare gjør det aktive valget å fortelle deg selv det på tross av at du føler/tror det motsatte. Gjør det gang på gang på gang på gang. Det eneste du behøver er å være seig. Gi det en sjanse! Vær raus/god med deg selv, klapp deg selv på skuldra ofte. Selv når du føler at du mislykkes. Da gir du deg selv et klapp og sier this too shall pass- jeg tåler og jeg er i stand til å reise meg fra dette fallet. Jeg er sterk! Jeg er utrustet til å tåle mye. 

 

At du skriver at du ikke er hverken sterk eller fin er noe du forteller deg selv og har fortalt deg selv altfor mye. Dette er det motsatte av å være snill mot deg selv. Hva har du gjort som gjør at du fortjener denne behandlingen av deg selv? Still deg spørsmål om du er tjent med å gjøre dette mot deg selv kontra å gjøre det motsatte? Hva tjener du på å holde på slik? Sette opp disse hindrene? 

Anonymous poster hash: 19c62...f04