Brast sammen i terapitime

[umakenverdt]

Jeg tror det er lurt å spise med ca 4 timers mellomrom. F.eks. frokost 8, lunch 12, middag 16 og kvelds 20. 

 

Ok, da skal jeg sette det opp som plan Takk for at du er så konstruktiv!

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du delte dette, det setter jeg veldig stor pris på! Er det lov å spørre hvor lenge du har holdt på med dette? Jeg ser jo også at det i mange tilfeller ikke er hensiktsmessig å tenke på hvor ekkel og udugelig jeg er, selv om det kjennes som det er objektivt sett helt sant.

 

Men hva hvis jeg faktisk reelt sett ikke har så mange positive egenskaper? Jeg ønsker jo å endre meg slik at jeg blir en bedre person også. Tror du dette er veien å gå også om man reelt har veldig mange dårlige egenskaper man ønsker å endre? 

Jeg startet, som skrevet, med dette etter oppvåkningen i terapi. Og jeg var ivrig! Jeg bestemte meg for at når jeg tross alt er gitt regien i denne filmen (livet), så kunne jeg sørge for at filmen ble best mulig Jeg bestemte meg for å gi hovedrollen til hun som kunne endre noe til det bedre. For at hun skulle våge ta den "rollen" måtte jeg backe henne, dytte henne og få henne til å tro på at hun var den rette på et vis. Det krevde hard jobbing, det krevde å gjøre noe jeg ikke hverken trodde på i utgangspunktet eller våget håpe på. Jeg var ikke der da at jeg så at jeg hadde styrken eller evnene til å gjøre denne jobben.. Men jeg bestemte meg for å gjøre det motsatte av noe jeg allerede gjorde, om det gir mening? Jeg tenkte at har jeg kreftene til å fortelle meg selv alt det negative, så har jeg også kreftene til å gjøre det motsatte. Og jeg hadde, slik jeg betraktet min egen sittasjon, ingenting å tape.

 

Vi har alle positive og negative egenskaper (jeg har hun på høyre og jeg har hun på venstre). Begge to er en del av meg. Jeg gir hun "dårlige" aksept, jeg vet hun er der og vil dukke opp fra tid til annen. Og så styrker jeg hun andre  med klapp på skuldra og ros. 

 

Ja jeg tror på at dette er verdt et forsøk selv om du, i dine øyne,  synes dine negative egenskaper nå er mest fremtredende. Du må bare starte jobben med å være mer snill med deg selv og med det  gjøre "omprogrammeringen". Gi deg selv aksept for at ting er vanskelig, at ting ikke går din vei, at du snubler litt. Det er slik livet er og du er i stand til å håndtere det. Men slutt å legge mer sten til byrden. Klapp heller på deg selv underveis istedet for å fortelle deg selv at du er udugelig. Endirng kommer når du velger en annen strategi enn den du har hatt til nå. 

Anonymous poster hash: 19c62...f04

[Trine]

Huff, du har helt sikkert rett, det er bare så vanskelig å akseptere at jeg brøt slik sammen. Jeg hadde ikke kontroll på meg selv, klarte ikke ta meg sammen. Jeg ønsker å bli bedre. Når jeg får oppgaver jeg skal gjøre hjemme, så er det jo på en måte noe jeg skal prestere? Når jeg ikke får til den oppgaven føler jeg meg veldig mislykket, og som jeg har kastet bort hennes tid. 

 

Jeg har tenkt en del på det, siden flere sier at hvis jeg hadde vært syk for noe annet hadde jeg ikke tenkt på samme måte. Men jeg tror jeg hadde gjort litt det. Jeg hadde tenkt jeg var en byrde selv om jeg lå på sykehus med kreft. Jeg får dårlig samvittighet når jeg må til tannlegen i arbeidstiden på grunn av tannverk. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke er effektiv på jobb på grunn av hodeverk eller magesmerter. Jeg har dårlig samvittighet av å gå til legen uansett hva det er for. Så jeg tror nok at jeg hadde syntes jeg var i veien uansett hvorfor jeg hadde vært syk. Og så gjør det det ikke lettere at jeg nå er usikker på om jeg reelt sett er syk eller ikke. Når det er jeg som skaper min egen "sykdom".

 

Jeg forstår godt tankegangen din. Jeg trodde lenge at det var mange andre som trengte hjelpen mer enn meg og at jeg ikke burde ta opp en plass. Jeg følte meg dum fordi jeg ikke klarte gjøre oppgavene jeg fikk av sykepleierene. Etter mange mange timer (syns jeg ihvertfall) så viser det seg at jeg trolig har ADD og dermed er født med problemene, og kanskje er de ikke så små, jeg bare vet ikke om annet siden jeg alltid har vært sånn. Du gjør nok lurt i å ikke måle deg med andre og ikke ha så strenge krav til deg selv. Du er den du er og du er mer enn bra nok for denne verdenen

[Madelenemie]

Jeg forstår godt tankegangen din. Jeg trodde lenge at det var mange andre som trengte hjelpen mer enn meg og at jeg ikke burde ta opp en plass. Jeg følte meg dum fordi jeg ikke klarte gjøre oppgavene jeg fikk av sykepleierene. Etter mange mange timer (syns jeg ihvertfall) så viser det seg at jeg trolig har ADD og dermed er født med problemene, og kanskje er de ikke så små, jeg bare vet ikke om annet siden jeg alltid har vært sånn. Du gjør nok lurt i å ikke måle deg med andre og ikke ha så strenge krav til deg selv. Du er den du er og du er mer enn bra nok for denne verdenen

Hei!

 

Jeg tenkte aldri sånn jeg. Nesten som om jeg ikke tenker på andre?

 

Jeg gjør det, men jeg bekymrer meg veldig lite, bare akkurat for noe bittelite som jeg er blitt oppmerksom på.

Og tingene jeg kan tenke på har jeg enten opplevd selv eller lest fordi noen beskriver det sånn at jeg skjønner det.

 

Og aldri/sjelden om hva andre mennesker måtte tenke og føle, dette fordi jeg ikke tenker på det,

 

Det er veldig bra sa min psykiater, men man kan lett oppfattes som arrogant, kald og ufølsom, enda man egentlig bryr seg så mye at andre bare skulle visst.

 

Jeg tror dette er autismen i et nøtteskall, håper jeg en dag klarer å beskrive det så godt at jeg selv forstår meg selv.

 

Umakenverdt, jeg har ikke lest hele tråden, men i terapi kan man si alt, man kan til og med snakke om sex og det uten at en psykiater syns det er rart. De er "trent" i å snakke om alle typer ubehageligheter, og det verste er vel intimitet, men hvis man greier snakke/ta opp sine spørsmål, vil rausheten og måten man stødig bli møtt, gi en en egen trygghet, den er viktig.

[umakenverdt]

 

Jeg startet, som skrevet, med dette etter oppvåkningen i terapi. Og jeg var ivrig! Jeg bestemte meg for at når jeg tross alt er gitt regien i denne filmen (livet), så kunne jeg sørge for at filmen ble best mulig Jeg bestemte meg for å gi hovedrollen til hun som kunne endre noe til det bedre. For at hun skulle våge ta den "rollen" måtte jeg backe henne, dytte henne og få henne til å tro på at hun var den rette på et vis. Det krevde hard jobbing, det krevde å gjøre noe jeg ikke hverken trodde på i utgangspunktet eller våget håpe på. Jeg var ikke der da at jeg så at jeg hadde styrken eller evnene til å gjøre denne jobben.. Men jeg bestemte meg for å gjøre det motsatte av noe jeg allerede gjorde, om det gir mening? Jeg tenkte at har jeg kreftene til å fortelle meg selv alt det negative, så har jeg også kreftene til å gjøre det motsatte. Og jeg hadde, slik jeg betraktet min egen sittasjon, ingenting å tape.

 

Vi har alle positive og negative egenskaper (jeg har hun på høyre og jeg har hun på venstre). Begge to er en del av meg. Jeg gir hun "dårlige" aksept, jeg vet hun er der og vil dukke opp fra tid til annen. Og så styrker jeg hun andre  med klapp på skuldra og ros. 

 

Ja jeg tror på at dette er verdt et forsøk selv om du, i dine øyne,  synes dine negative egenskaper nå er mest fremtredende. Du må bare starte jobben med å være mer snill med deg selv og med det  gjøre "omprogrammeringen". Gi deg selv aksept for at ting er vanskelig, at ting ikke går din vei, at du snubler litt. Det er slik livet er og du er i stand til å håndtere det. Men slutt å legge mer sten til byrden. Klapp heller på deg selv underveis istedet for å fortelle deg selv at du er udugelig. Endirng kommer når du velger en annen strategi enn den du har hatt til nå. 

 

Jeg er veldig takknemlig for at du deler dette med meg! 

Det ser ut som det er en del fornuft i det du skriver

 

Jeg har noe å tape føler jeg hvis jeg skal være helt ærlig, den siste rest av min fasade. Den har fått seg veldig mye medfart i det siste, og i forhold til enkelte mennesker er den nå ikke eksisterende. Likevel er jeg redd for å gjøre endringer som endrer den, jeg vet ikke om det gir mening, men det kjennes nå litt slik. 

 

Jeg skal ta vare på svarene dine og forsøke å jobbe med dem!

[umakenverdt]

Jeg forstår godt tankegangen din. Jeg trodde lenge at det var mange andre som trengte hjelpen mer enn meg og at jeg ikke burde ta opp en plass. Jeg følte meg dum fordi jeg ikke klarte gjøre oppgavene jeg fikk av sykepleierene. Etter mange mange timer (syns jeg ihvertfall) så viser det seg at jeg trolig har ADD og dermed er født med problemene, og kanskje er de ikke så små, jeg bare vet ikke om annet siden jeg alltid har vært sånn. Du gjør nok lurt i å ikke måle deg med andre og ikke ha så strenge krav til deg selv. Du er den du er og du er mer enn bra nok for denne verdenen

 

Hm, det er så lett å være enig med fornuften, jeg ser jo at det er fornuftig det du skriver. Likevel klarer jeg ikke helt å godta at det er slik, det er så vanskelig. Takk likevel for at du prøver og minner meg om det, kanskje det går inn en dag.

[umakenverdt]

Hei!

 

Umakenverdt, jeg har ikke lest hele tråden, men i terapi kan man si alt, man kan til og med snakke om sex og det uten at en psykiater syns det er rart. De er "trent" i å snakke om alle typer ubehageligheter, og det verste er vel intimitet, men hvis man greier snakke/ta opp sine spørsmål, vil rausheten og måten man stødig bli møtt, gi en en egen trygghet, den er viktig.

 

Jeg synes det er tydelig å se at du bryr deg på din egen måte, som jeg personlig synes er veldig behagelig å forholde meg til. 

 

Jeg synes det vanskeligste å snakke om er mat, og hva/hvordan jeg spiser. Det er så vondt å fortelle om. 

[Trine]

Hm, det er så lett å være enig med fornuften, jeg ser jo at det er fornuftig det du skriver. Likevel klarer jeg ikke helt å godta at det er slik, det er så vanskelig. Takk likevel for at du prøver og minner meg om det, kanskje det går inn en dag.

 

Det er ikke alt du trenger godta eller akseptere, men jeg håper du fortsetter å ta imot den hjelpen du får selv om du føler at du ikke fortjener det. Husk at det er muligheten du har for å bli frisk

[Madelenemie]

Jeg synes det er tydelig å se at du bryr deg på din egen måte, som jeg personlig synes er veldig behagelig å forholde meg til. 

 

Jeg synes det vanskeligste å snakke om er mat, og hva/hvordan jeg spiser. Det er så vondt å fortelle om. 

Hm.

 

Jeg syns sex er vanskeligst, jeg syns det er komplisert, men det har hjulpet meg en del å skrive om det.

 

Jeg har nå skrevet og delvis bearbeidet det jeg skal si til en lege, det hjelper, jeg skal bare skrive litt mer.

 

Men hvorfor er mat så vanskelig å snakke om, mat er jo ikke intimt?

 

Den siste psykiateren jeg var til sa at "Vi psykiatere tåler å høre pinlige ting", det syns jeg var en ok setning, den hjalp meg, og jeg sa derfor en pinlig ting, fordi jeg forstod det han sa og det er fornuftig. Min pensjonerte psykiater sa også at mennesker med asperger sjelden uten vansker klarte snakke om intime ting som fesk sin egen seksualitet eller sex.

Mennesker med autisme har nemlig en normal sexdrift, viser studier, men sex er jo ikke nærhet og masing, slik enkelte misforstår og tror, sex er kun oregasme.

 

Takk for at du forstår at jeg bryr meg, det gjør jeg, ellers hadde jeg ikke hjulpet alle naboene mine feks.

Nå har jeg kjøpt meg kjempestor boggiehenger:-) og den gleder jeg meg til å hente, :-)

Den har kassemål 40x170x250. 250 er lengden:-) Dette blir gøy, for nå kan jeg hente det meste uten besvær.:-)

Endret 10. mai 2015 av Madelenemie

[umakenverdt]

Hm.

 

Jeg syns sex er vanskeligst, jeg syns det er komplisert, men det har hjulpet meg en del å skrive om det.

 

Jeg har nå skrevet og delvis bearbeidet det jeg skal si til en lege, det hjelper, jeg skal bare skrive litt mer.

 

Men hvorfor er mat så vanskelig å snakke om, mat er jo ikke intimt?

 

Den siste psykiateren jeg var til sa at "Vi psykiatere tåler å høre pinlige ting", det syns jeg var en ok setning, den hjalp meg, og jeg sa derfor en pinlig ting, fordi jeg forstod det han sa og det er fornuftig. Min pensjonerte psykiater sa også at mennesker med asperger sjelden uten vansker klarte snakke om intime ting som fesk sin egen seksualitet eller sex.

Mennesker med autisme har nemlig en normal sexdrift, viser studier, men sex er jo ikke nærhet og masing, slik enkelte misforstår og tror, sex er kun oregasme.

Jeg synes også det er vanskelig å snakke om forhold og sex, og har ikke gjort det med min behandler (jeg vet heller ikke om jeg skal snakke om det).  Det er også et område av min liv jeg skammer meg over.

 

Men synes det er minst like vanskelig og intimt å snakke om mat. Jeg skammer meg veldig over hva jeg spiser, spiser mest alene og gjemmer det mye for andre. Det er noe jeg aldri har snakket med noen andre om, og noe jeg synes det er vanskelig å akseptere selv også..

[umakenverdt]

Det er ikke alt du trenger godta eller akseptere, men jeg håper du fortsetter å ta imot den hjelpen du får selv om du føler at du ikke fortjener det. Husk at det er muligheten du har for å bli frisk

 

Jeg skal prøve å huske på det, uansett hvor vanskelig det enn er

[Madelenemie]

Jeg synes også det er vanskelig å snakke om forhold og sex, og har ikke gjort det med min behandler (jeg vet heller ikke om jeg skal snakke om det).  Det er også et område av min liv jeg skammer meg over.

 

Men synes det er minst like vanskelig og intimt å snakke om mat. Jeg skammer meg veldig over hva jeg spiser, spiser mest alene og gjemmer det mye for andre. Det er noe jeg aldri har snakket med noen andre om, og noe jeg synes det er vanskelig å akseptere selv også..

Ok,

 

Jeg skammer meg ikke, jeg er bare ikke vant til å dele sånne private ting,

 

kanksje er det lettere når man ikke skammer seg?

 

Men prøv og tenke på at psykiatere er utdannet og trente til å forholde seg til det vanskeligste av tema,

det syns jeg er en hjelp å minne meg selv om. Men dette vet jeg fordi de har sagt det eksplisitt.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er tydelig å se at du bryr deg på din egen måte, som jeg personlig synes er veldig behagelig å forholde meg til. 

 

Jeg synes det vanskeligste å snakke om er mat, og hva/hvordan jeg spiser. Det er så vondt å fortelle om. 

 

Hvorfor det?

Anonymous poster hash: 246aa...4b5

[umakenverdt]

Ok,

 

Jeg skammer meg ikke, jeg er bare ikke vant til å dele sånne private ting,

 

kanksje er det lettere når man ikke skammer seg?

 

Men prøv og tenke på at psykiatere er utdannet og trente til å forholde seg til det vanskeligste av tema,

det syns jeg er en hjelp å minne meg selv om. Men dette vet jeg fordi de har sagt det eksplisitt.

 

Hm, det er jo vanskelig å si om det er lettere å snakke om hvis man ikke skammer seg. Jeg er heller ikke vant til å dele slike private ting. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få bort skammen uansett.

 

Jeg ser jo det at de er trente til å forholde seg til slike tema, likevel er det vanskelig å få ord ut. Av og til finner jeg ingen ord og av og til sitter de fast på tungen og jeg tør ikke si dem. Men jeg jobber med saken

[umakenverdt]

 

Hvorfor det?

 

Fordi jeg skammer meg slik, og det er ikke noe jeg snakker med andre om.

[Madelenemie]

Hm, det er jo vanskelig å si om det er lettere å snakke om hvis man ikke skammer seg. Jeg er heller ikke vant til å dele slike private ting. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få bort skammen uansett.

 

Jeg ser jo det at de er trente til å forholde seg til slike tema, likevel er det vanskelig å få ord ut. Av og til finner jeg ingen ord og av og til sitter de fast på tungen og jeg tør ikke si dem. Men jeg jobber med saken

Bra:-)

 

Kanskje det hjelper deg å skrive detaljert?

 

Jeg syns det hjelper meg mye. Skrur da på, hjelper meg bryter,

 

Fordi jeg har skrevet det jeg skal si sjokkerer jeg meg selv med det jeg sier   heldigvis glemmer jeg det ganske fort.

 

Men får alltid en ok tilbakemelding og sist var psykiateren veldig konkret han sa " Kom igjen nå"

og da tok jeg han på ordet og det gikk fint.

 

Det eneste som ikke gikk fint er at han ikke sa "men du kan da ikke ha asperger syndrom"

Jeg vil så gjerne høre den setningen:-( men ingen sier den:-(

 

Ikke en gang når jeg er såå velformulert, korrekt på alle måter, høflig og detaljert:-(

 

Jeg syns det er en sorg, men med meg har de bestemt seg for at måten jeg har asperger på, er opplagt asperger, mens en del av de som virkelig er hemmet, burde hatt diagnosen uten å få spørsmål. Det er jeg som burde få spørsmålene, da jeg er korrekt, og de fleste andre slurver, med alt fra klær, til ord til fremtreden.

 

Psykiaterne har bestemt at fordi jeg hadde innvendinger så hadde de motforestillinger.

Når de mener jeg har asperger, så ser de ikke ulogikken i at de mener andre ikke har det!

 

De later som om de vet, men vet de burde de vite at jeg har mindre typsik asperger, enn alle de "særingene" som er sære og ikke legger skjul på sin særhet! Jeg innretter meg, og svaret på det er: asperger syndrom.

 

Beklager, skulle ikke skrive dette, men syns det er ganske merkverdig.

Jeg VET, ikke bare føler at en del tilfeller er "smågale", skulle noen ha asperger er det de og ikke jeg!

 

Men når psykiatere har bestemt seg gjelder den kollegiale støtten, dvs at psykiateren jeg var til nå, ikke tørr si at han ikke tror jeg har asperger, og det bare fordi min psykiater tror det.

[AnonymBruker]

Bra:-)

 

Kanskje det hjelper deg å skrive detaljert?

 

Jeg syns det hjelper meg mye. Skrur da på, hjelper meg bryter,

 

Fordi jeg har skrevet det jeg skal si sjokkerer jeg meg selv med det jeg sier   heldigvis glemmer jeg det ganske fort.

 

Men får alltid en ok tilbakemelding og sist var psykiateren veldig konkret han sa " Kom igjen nå"

og da tok jeg han på ordet og det gikk fint.

 

Det eneste som ikke gikk fint er at han ikke sa "men du kan da ikke ha asperger syndrom"

Jeg vil så gjerne høre den setningen:-( men ingen sier den:-(

 

Ikke en gang når jeg er såå velformulert, korrekt på alle måter, høflig og detaljert:-(

 

Jeg syns det er en sorg, men med meg har de bestemt seg for at måten jeg har asperger på, er opplagt asperger, mens en del av de som virkelig er hemmet, burde hatt diagnosen uten å få spørsmål. Det er jeg som burde få spørsmålene, da jeg er korrekt, og de fleste andre slurver, med alt fra klær, til ord til fremtreden.

 

Psykiaterne har bestemt at fordi jeg hadde innvendinger så hadde de motforestillinger.

Når de mener jeg har asperger, så ser de ikke ulogikken i at de mener andre ikke har det!

 

De later som om de vet, men vet de burde de vite at jeg har mindre typsik asperger, enn alle de "særingene" som er sære og ikke legger skjul på sin særhet! Jeg innretter meg, og svaret på det er: asperger syndrom.

 

Hele diagnosen er bare en teori. Det er bare antagelser. Det kan ikke bevises. 

Anonymous poster hash: 246aa...4b5

[Lillemus]

Takk for at du forstår at jeg bryr meg, det gjør jeg, ellers hadde jeg ikke hjulpet alle naboene mine feks.

Nå har jeg kjøpt meg kjempestor boggiehenger:-) og den gleder jeg meg til å hente, :-)

Den har kassemål 40x170x250. 250 er lengden:-) Dette blir gøy, for nå kan jeg hente det meste uten besvær.:-)

Du har førerkort for denne? Når jeg tenker meg om så har du vel langt utover det vanlige klasse B-førerkortet.

[Madelenemie]

Du har førerkort for denne? Når jeg tenker meg om så har du vel langt utover det vanlige klasse B-førerkortet.

Ja

 

Syns utrolig snilt av mannen min å gå med på dette, men han ser at jeg liker hjelpe andre, samt har behov for det selv.

Og når man ikke har jobb, er det godt man har en boggiehenger

[umakenverdt]

Bra:-)

 

Kanskje det hjelper deg å skrive detaljert?

 

Jeg syns det hjelper meg mye. Skrur da på, hjelper meg bryter,

 

Fordi jeg har skrevet det jeg skal si sjokkerer jeg meg selv med det jeg sier   heldigvis glemmer jeg det ganske fort.

 

Men får alltid en ok tilbakemelding og sist var psykiateren veldig konkret han sa " Kom igjen nå"

og da tok jeg han på ordet og det gikk fint.

 

Det eneste som ikke gikk fint er at han ikke sa "men du kan da ikke ha asperger syndrom"

Jeg vil så gjerne høre den setningen:-( men ingen sier den:-(

 

Ikke en gang når jeg er såå velformulert, korrekt på alle måter, høflig og detaljert:-(

 

Jeg syns det er en sorg, men med meg har de bestemt seg for at måten jeg har asperger på, er opplagt asperger, mens en del av de som virkelig er hemmet, burde hatt diagnosen uten å få spørsmål. Det er jeg som burde få spørsmålene, da jeg er korrekt, og de fleste andre slurver, med alt fra klær, til ord til fremtreden.

 

Psykiaterne har bestemt at fordi jeg hadde innvendinger så hadde de motforestillinger.

Når de mener jeg har asperger, så ser de ikke ulogikken i at de mener andre ikke har det!

 

De later som om de vet, men vet de burde de vite at jeg har mindre typsik asperger, enn alle de "særingene" som er sære og ikke legger skjul på sin særhet! Jeg innretter meg, og svaret på det er: asperger syndrom.

 

Beklager, skulle ikke skrive dette, men syns det er ganske merkverdig.

Jeg VET, ikke bare føler at en del tilfeller er "smågale", skulle noen ha asperger er det de og ikke jeg!

 

Men når psykiatere har bestemt seg gjelder den kollegiale støtten, dvs at psykiateren jeg var til nå, ikke tørr si at han ikke tror jeg har asperger, og det bare fordi min psykiater tror det.

 

Jeg forsøker meg på å skrive ned litt detaljert. Det er ikke alltid det fungerer, men av og til gjør det det  

 

Hm, jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om asperger, jeg kjenner ingen andre som har det så har ingenting å sammenligne med. Men når det er sagt så er det mye annet som kan feile de andre "smågale" enn asperger. Du er jo deg med dine vansker, uansett hva de kaller det, og andre er seg med sine vansker uansett hva man kaller dem. Du vet jo du har vansker med enkelte ting, så spiller det så stor rolle hva de kaller de? Det er vel min ukyndige mening