Brast sammen i terapitime

[Madelenemie]

Jeg forsøker meg på å skrive ned litt detaljert. Det er ikke alltid det fungerer, men av og til gjør det det

 

Hm, jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om asperger, jeg kjenner ingen andre som har det så har ingenting å sammenligne med. Men når det er sagt så er det mye annet som kan feile de andre "smågale" enn asperger. Du er jo deg med dine vansker, uansett hva de kaller det, og andre er seg med sine vansker uansett hva man kaller dem. Du vet jo du har vansker med enkelte ting, så spiller det så stor rolle hva de kaller de? Det er vel min ukyndige mening

Tja

 

for meg er det fint å kjenne tilhørigheten, selv om jeg ikke treffer mange autister:-), har ikke så mye tid,

det blir litt som med døvesamfunnet og blindeforbundet:-)

 

Jeg har litt sms kontakt med noen autister, det er fint, vi har så lyst til å treffes, men det går mer på ønske og lyst, enn at vi virkelig gjør det:-) og vi er stille enige i det, det er enda bedre.

 

Men jeg treffer nå min barndomsvenn litt mer, hun som hjalp meg gjennom barndommen, hun er NT, og vi har felles interesser.

Men sånn utenom det syns jeg det er adskillig lettere å omgås, skrive med mennesker med autisme, vi har mer felles språk,

De blir ikke så lett fornærmet, og jeg vil jo ikke såre andre, så hvis det sosiale blir for energitappende og komplisert dropper jeg det fort.

 

For meg er et vennskap uavhengig av pleining, de snakker om at man må pleie vennskap, det gjør ikke jeg, jeg bruker venner for å hygge meg, jeg hjelper dem gjerne, men det gjør jeg også med andre mennesker, venn er man når man kjenner på ro og fred og ikke anstrengthet og stress, det er kun da jeg orker treffe noen for mer sosialt.

 

Hjelpe andre er noe annet, det er med plikt å gjøre, og er uavhengig av om man liker noen eller ikke.

[umakenverdt]

Tja

 

for meg er det fint å kjenne tilhørigheten, selv om jeg ikke treffer mange autister:-), har ikke så mye tid,

det blir litt som med døvesamfunnet og blindeforbundet:-)

 

Jeg har litt sms kontakt med noen autister, det er fint, vi har så lyst til å treffes, men det går mer på ønske og lyst, enn at vi virkelig gjør det:-) og vi er stille enige i det, det er enda bedre.

 

Men jeg treffer nå min barndomsvenn litt mer, hun som hjalp meg gjennom barndommen, hun er NT, og vi har felles interesser.

Men sånn utenom det syns jeg det er adskillig lettere å omgås, skrive med mennesker med autisme, vi har mer felles språk,

De blir ikke så lett fornærmet, og jeg vil jo ikke såre andre, så hvis det sosiale blir for energitappende og komplisert dropper jeg det fort.

 

For meg er et vennskap uavhengig av pleining, de snakker om at man må pleie vennskap, det gjør ikke jeg, jeg bruker venner for å hygge meg, jeg hjelper dem gjerne, men det gjør jeg også med andre mennesker, venn er man når man kjenner på ro og fred og ikke anstrengthet og stress, det er kun da jeg orker treffe noen for mer sosialt.

 

Hjelpe andre er noe annet, det er med plikt å gjøre, og er uavhengig av om man liker noen eller ikke.

 

Jeg kan si meg enig i masse av det du skrev her Jeg synes også pleining av vennskap er vanskelig kanskje av litt andre grunner enn deg, men likevel vanskelig.Enig i at å hjelpe andre er en plikt.. Men kanskje strekker jeg meg litt lenger for venner, men er ikke sikker egentlig.

 

Jeg har forståelse for dette fellesskapet/tilhørigheten. Det hadde ikke jeg tenkt på

[Madelenemie]

Jeg kan si meg enig i masse av det du skrev her Jeg synes også pleining av vennskap er vanskelig kanskje av litt andre grunner enn deg, men likevel vanskelig.Enig i at å hjelpe andre er en plikt.. Men kanskje strekker jeg meg litt lenger for venner, men er ikke sikker egentlig.

 

Jeg har forståelse for dette fellesskapet/tilhørigheten. Det hadde ikke jeg tenkt på

ok.

 

hvorfor strekker du deg kanskje lenger for en venn?

 

Jeg gjør ikke det fordi et menneske er et menneske, venn eller ikke.

[umakenverdt]

ok.

 

hvorfor strekker du deg kanskje lenger for en venn?

 

Jeg gjør ikke det fordi et menneske er et menneske, venn eller ikke.

 

Jeg er ikke helt sikker på om jeg gjør det. Likevel er det kanskje mer naturlig å spørre dem om de trenger hjelp. Jeg synes det er skummelt å spørre mennesker jeg ikke kjenner så godt om de trenger hjelp.

 

 Men hvis jeg blir spurt om hjelp så tror jeg at jeg hjelper like mye, venn eller ikke. 

[Madelenemie]

Jeg er ikke helt sikker på om jeg gjør det. Likevel er det kanskje mer naturlig å spørre dem om de trenger hjelp. Jeg synes det er skummelt å spørre mennesker jeg ikke kjenner så godt om de trenger hjelp.

 

 Men hvis jeg blir spurt om hjelp så tror jeg at jeg hjelper like mye, venn eller ikke. 

Ok.

 

Jeg blir spurt om hjelp, derfor vet jeg.

 

Naboene feks sender sms, de er ikke mine venner, men de mener at jeg er deres venn.

 

Jeg smiler av det, de får trekke sine konkilusjoner, jeg orker ikke gå inn på definisjonene av vennskap, sånt blir man aldri enige om, det har jeg forstått.

 

Det siste du skriver er viktig, Det er om man blir spurt om hjelp, ja så fraviker man ikke sine medmenneskelige prinsipper, men man hjelper uavhengig av hvilken kategori eller tilstand menneske befinner seg i.