Hvor alvorlig/farlig er hypomani?

[AnonymBruker]

Jeg sitter inne med noen spørsmål om dette med hypomani. Har surfet litt om det, og det beskrives veldig forskjellig. Noen steder står det at det er temmelig likt mani, mens andre steder står det at det kan være vanskelig å oppdage. Hva er riktig? Noe i midten? Skjønner mindre og mindre av dette jo mer jeg leser!

 

Er tilstanden farlig, i den forstand at man mister kontrollen over livet og gjør uopprettelig skade? Må man gjøre masse dumme ting, ha syke planer, starte masse prosjekter og være superblid hele tiden for å få diagnosen? Noen steder står det det, men andre steder står det ikke det. 

 

Så hvor "alvorlig" er det når det kalles hypomani? Tar det for gitt at det må være ulikt slik personen er ellers. Google ledet meg inn på en klinikk som heter Psykia. Her står det at Bipolar lidelse type 2 er like vanlig som diabetes og er en "folkesykdom". Men det er vel ikke en folkesykdom å gå av skaftet, starte haugevis med nye prosjekter, sove lite, feste 24/7, kanskje miste jobben, bruke opp alle pengene og ligge rundt?

 

Noen som kan oppklare? 

Anonymous poster hash: a4410...7d9

[ISW]

Det står jo mye informasjon på sidene til Psykia. 

 

Ved BP2 er det depresjonene som er fremtredende. Det står jo at overskuddsperiodene / hypomaniene av dager til ukers varighet som regel ikke oppdages.

 

Det er vel depresjonene som er farligst i form av selvmordsrisiko. Men hvis du " gå av skaftet, starte haugevis med nye prosjekter, sove lite, feste 24/7, kanskje miste jobben, bruke opp alle pengene og ligge rundt" (ditt sitat) så høres det i alle fall for meg mer ut som mani enn hypomani (jeg er jo ikke noen fagperson så jeg kan ikke si noe sikkert, men ut fra hva jeg forstår så tror jeg det). Hypomani fører ikke til tap av normal funksjon slik som mani gjør. Mani kan jo også i ekstreme tilfeller ha med seg psykotiske symptomer (f.eks at man tror at man er utvalgt av Gud, osv.) Det kan for øvrig også depresjoner gjøre (at man tror man er årsaken til alt galt som skjer i verden, osv.)

Endret 11. mai 2015 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Det står jo mye informasjon på sidene til Psykia.

Ved BP2 er det depresjonene som er fremtredende. Det står jo at overskuddsperiodene / hypomaniene av dager til ukers varighet som regel ikke oppdages.

Jeg tolker dette dit hen at man kan få BP2 selvom en hypomani ikke oppdages. Det står jo der at det vanligste er å ikke finne dem?

Anonymous poster hash: a4410...7d9

[missmas]

Hypomani er positivt, får gjort mye, er produktiv, jeg hadde det da jeg var 15, forbedret karakterene mine kraftig, skrev mye, ropte til biler på gata

Da jeg var manisk skrev jeg enormt mye, men kun til han jeg var forelska i, var helt besatt av å få han tilbake, skrev sms og brev hele tiden, ga han masse penger for sex, fikk tankene hans i hodet mitt og trodde vi førte en samtale det jeg svarte på sms, han truet med å skifte nummer, så slåss jeg med fremmede folk på gata, angrep pleiere, ble lagt i reimer på sykehuset og fikk medisin sprøytet inn i hofta , glemte 4 uker av livet mitt. En gang holdt jeg på å by på en leilighet uten å ha vært på visning

Hypomani bare kjøpte jeg masse klær og sminke

Og så kjøpte jeg amfetamin til folk hjemme hos meg så de skulle orke feste mer

[Janus30]

Har aldri lest et annet sted enn på Psykia at hypomaniene som regel aldri oppdages. Det stemte dårlig med mitt møte med psykiatrien. Enten var man ravende manisk eller ikke noe i det hele tatt.

[missmas]

Har aldri lest et annet sted enn på Psykia at hypomaniene som regel aldri oppdages. Det stemte dårlig med mitt møte med psykiatrien. Enten var man ravende manisk eller ikke noe i det hele tatt.

Jeg fikk diagnosen uten å være ravende manisk

Men jeg ble det 10 år etterpå

[motorPrøysen]

Det ligger i selve definisjonen av hypomani at det ikke er alvorlig/farlig i den forstand at det fører til tydelig nedsatt funksjonsevne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hypomani dekker området mellom normal og manisk. Dvs at den mildeste hypomani er like over normal, mens den alvorligste hypomani ligger i grenseland til mani. Da forstår du sikkert at enkeltpersoner med hypomani kan være meget ulike.

 

Hypomani i seg selv er ikke særlig farlig, men i grupper med pasienter i vår "Bipolarskole" er pasientene enige om at en hypoman episode ikke er verdt det pga den utslittheten evt også depresjon som kommer etterpå.

[AnonymBruker]

Hypomani dekker området mellom normal og manisk. Dvs at den mildeste hypomani er like over normal, mens den alvorligste hypomani ligger i grenseland til mani. Da forstår du sikkert at enkeltpersoner med hypomani kan være meget ulike.

Hypomani i seg selv er ikke særlig farlig, men i grupper med pasienter i vår "Bipolarskole" er pasientene enige om at en hypoman episode ikke er verdt det pga den utslittheten evt også depresjon som kommer etterpå.

Stiller du deg bak utsagnet om at hypomaniene som regel ikke oppdages?

Anonymous poster hash: a4410...7d9

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Stiller du deg bak utsagnet om at hypomaniene som regel ikke oppdages?

Anonymous poster hash: a4410...7d9

Det er sjelden at pasientene forteller om det spontant. Men med dyktig utspørring får en tak i dem.

[AnonymBruker]

Det er sjelden at pasientene forteller om det spontant. Men med dyktig utspørring får en tak i dem.

Da ligger kanskje sannheten i dette utspillet mer i retning av at pasienten selv ikke finner de hypomane periodene? For hvis hverken pasienten eller legene finner de på Psykia går vel BP2 ut som hypotese?

Anonymous poster hash: a4410...7d9

[FjellOgDalar]

Før jeg fikk bp2 diagnosen, tenkte jeg på hypomani fordi jeg hadde hatt noen runder med et par-tre ukers blaff av masse energi, lite søvnbehov, kreativitet, men også veldig irritabilitet. Til slutt stjal jeg Nozinan av min farfar, som brukte det for å få sove - fordi jeg rett og slett var desperat etter søvn etter hvert. Imidlertid forsto jeg ikke at dette virkelig var hypomanier inntil jeg fikk en som var så uttalt at det holdt på å bikke over i en full mani uten bakkekontatk. Medisiner måtte dyttes på meg, men jeg hadde bakkekontakt nok til å føye meg når alternativet var tvangsinnleggelse. Nå vet jeg som regel om symptomene begynner å utvikle seg. Første bud for meg er rett og slett søvn. Det tar faktisk knekken på hele greia før det blir ille. Den hypomanien som ledet til diagnosen skilte seg fra de andre ved at jeg ble vanvittig euforisk, og mye mer ukritisk med hva jeg foretok meg. F.eks. klatret jeg over en bro - på utsiden av rekkverket.

 

Ergo - hypomanier er en veldig individuell sak, og kan derfor være vanskelig å oppdage.

[AnonymBruker]

Før jeg fikk bp2 diagnosen, tenkte jeg på hypomani fordi jeg hadde hatt noen runder med et par-tre ukers blaff av masse energi, lite søvnbehov, kreativitet, men også veldig irritabilitet. Til slutt stjal jeg Nozinan av min farfar, som brukte det for å få sove - fordi jeg rett og slett var desperat etter søvn etter hvert. Imidlertid forsto jeg ikke at dette virkelig var hypomanier inntil jeg fikk en som var så uttalt at det holdt på å bikke over i en full mani uten bakkekontatk. Medisiner måtte dyttes på meg, men jeg hadde bakkekontakt nok til å føye meg når alternativet var tvangsinnleggelse. Nå vet jeg som regel om symptomene begynner å utvikle seg. Første bud for meg er rett og slett søvn. Det tar faktisk knekken på hele greia før det blir ille. Den hypomanien som ledet til diagnosen skilte seg fra de andre ved at jeg ble vanvittig euforisk, og mye mer ukritisk med hva jeg foretok meg. F.eks. klatret jeg over en bro - på utsiden av rekkverket.

 

Ergo - hypomanier er en veldig individuell sak, og kan derfor være vanskelig å oppdage.

Mange takk for svaret. Så de par-tre ukene med masse energi, lite søvn, kreativitet og irritabilitet kvalifiserte til BP2 i seg selv? Du kunne fått diagnosen uten de andre episodene/handlingene du beskriver?

Anonymous poster hash: a4410...7d9