Mer psykdom enn før?

[Gjest]

Jeg mener ikke at andre skal velge for oss. Jeg mener bare at det vil bli en økning i antall psykisk syke så lenge psykisk syke får barn. Jeg mener det er egoistisk å få barn dersom man selv strever mye i livet, men slike ting må jo hver enkelt velge selv. Syns også det skal være en plass til alle i samfunnet, vi blir aldri et samfunn fritt for arvelig belastede sykdommer. Men jeg mener også det blir litt feil å sette barn til verden når det er en stor mulighet for at barnet får store problemer i livet.

Jeg har forstått det slik at livet er tøft for alle. Det blir da uansett en risiko å sette barn til verden.

[Trine]

Jeg har forstått det slik at livet er tøft for alle. Det blir da uansett en risiko å sette barn til verden.

 

Er vel forskjell på tidvis tøft og konstant tøft. Det er ikke normalt at livet er tøft hele tiden. Det er ihvertfall ikke slik jeg har forstått andre.

[AnonymBruker]

Er vel forskjell på tidvis tøft og konstant tøft. Det er ikke normalt at livet er tøft hele tiden. Det er ihvertfall ikke slik jeg har forstått andre.

Hvordan klarer du å være så blid og energisk når livet er så konstant tøfft?

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

[frosken]

Er vel forskjell på tidvis tøft og konstant tøft. Det er ikke normalt at livet er tøft hele tiden. Det er ihvertfall ikke slik jeg har forstått andre.

Hva mener du med "normalt" i denne sammenhengen?

[Trine]

Hvordan klarer du å være så blid og energisk når livet er så konstant tøfft?

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

 

Blid, tja, god til å spille kanskje. Men hyggelig at du mener jeg er blid da, jeg prøver jo å være blid for det er hyggeligere for de rundt meg. Energisk, vel, legene kaller det uro. Jeg må gjøre ting for å holde hodet litt i sjakk. Men føler meg ikke veldig energisk, føler meg egentlig konstant sliten.

 

 

Hva mener du med "normalt" i denne sammenhengen?

 

Normale mennesker, de som ikke har noen spesielle problemer som følger dem gjennom hele livet.

[AnonymBruker]

Normale mennesker, de som ikke har noen spesielle problemer som følger dem gjennom hele livet.

 

Tror livet er et slit og en lidelse for de fleste.

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

[Trine]

 

Tror livet er et slit og en lidelse for de fleste.

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

 

 

Lyver de bare da når de sier at livet er fantastisk?

[AnonymBruker]

Lyver de bare da når de sier at livet er fantastisk?

 

Tror ikke det er fantisk for de flere hele tiden, kanskje i korte øyeblikk.

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

[Trine]

 

Tror ikke det er fantisk for de flere hele tiden, kanskje i korte øyeblikk.

Anonymous poster hash: d4d87...ae5

 

 

Ingen har vel sagt at livet er fantastisk for noen hele tiden. Men jeg kjenner flere som mener de er fornøyde med livet. Jeg kjenner ingen som har det bra hele tiden, men de har det mer bra enn vondt.

[Madelenemie]

 

Er det sånn å forstå at du selv inn innså du hadde problemer før du fikk en diagnose? Det høres veldig rart ut isåfall.

Anonymous poster hash: 4f7f6...10d

 

Hei!

 

Om jeg skjønte deg riktig? Litt usikker.

 

Jeg skjønte ikke at jeg hadde problemer, jeg jobbet og var aktiv med mitt.

Jeg begynte ikke å skjønne at det var noe arvelig og annerledes, før barna viste oppførsel jeg syns var forståelig, men som ikke passet like godt inn i en barnegruppe på 30 barn. De var som meg glad i ro og fred og sine egne ting, og mislikte bråk og for mange mennesker på en gang.

[Madelenemie]

Lyver de bare da når de sier at livet er fantastisk?

Hei!

 

Nei de lyver ikke, for de fleste også meg er livet fantastisk.

 

Det strevet man tidvis må igjennom glemmer man i det store og det hele, sånn tror jeg det er for de fleste.

 

At jeg er lei meg for min autisme, er feks noe jeg må "komme på", i dag har jeg laget en vakker fuglevoiler, og luket og ikke vært lei meg for autisme, den har jeg ikke husket på, jeg har rett og slett hatt en ganske vanlig og fantastisk dag.

 

Noe annet er det selvsagt å måtte være med mange mennesker, det krever mer, er mer utmattende, men også det går langt bedre med de lure knepene jeg har lært av min pensjonerte psykiater:-)

Hvis du vil ha et knep, bare spør

[Trine]

Hei!

 

Nei de lyver ikke, for de fleste også meg er livet fantastisk.

 

Det strevet man tidvis må igjennom glemmer man i det store og det hele, sånn tror jeg det er for de fleste.

 

At jeg er lei meg for min autisme, er feks noe jeg må "komme på", i dag har jeg laget en vakker fuglevoiler, og luket og ikke vært lei meg for autisme, den har jeg ikke husket på, jeg har rett og slett hatt en ganske vanlig og fantastisk dag.

 

Noe annet er det selvsagt å måtte være med mange mennesker, det krever mer, er mer utmattende, men også det går langt bedre med de lure knepene jeg har lært av min pensjonerte psykiater:-)

Hvis du vil ha et knep, bare spør

 

Var det jeg trodde. De fleste er fornøyd med livet.

 

Klart jeg vil ha et knep om det kan gjøre det lettere for meg å være med mange mennesker.

[Madelenemie]

Ingen har vel sagt at livet er fantastisk for noen hele tiden. Men jeg kjenner flere som mener de er fornøyde med livet. Jeg kjenner ingen som har det bra hele tiden, men de har det mer bra enn vondt.

Hei!

 

Jeg er fornøyd med livet, jeg er nesten konstant lykkelig, og den lykken, over rett og slett å forstå mekanismene,

er der selv når det strevsomme kommer.

 

Jeg tenker da at det er snart over, eller setter ting i en større helhet, da er det bare noe jeg må løse, overkomme osv...

 

Min psykiater forklarte at en slik sterk og bevisst og konstant lykkefølelse kunne komme for mennesker som har strevd og funnet en løsning

De blir da mye mer bevisste enn de fleste på den lykken, freden, roen, man han inni seg, fordi den er liksom "nyere".

(håper du skjønner?)

 

Før var det sånn at jeg hadde det kjempebra, bare andre lot meg være i fred, men så krevde livet at jeg samarbeidet, kommuniserte m.m., og det var vrient,, utmattende, og frustrerende.

Men straks jeg ikke var med andre, hadde jeg det bra igjen, så det var sånn på og av.

 

Nå vet andre om at jeg oppfatter bokstavelig, ikke tar spøk så raskt, ikke forstår ironi, de kan tulle med meg og si, "Obs, nå kommer ironi" da smiler jeg, vi har liksom funnet en god løsning, og folk er greie, bare de skjønner hva enkelte strever med.

[gråstein]

Hei!

 

Om jeg skjønte deg riktig? Litt usikker.

 

Jeg skjønte ikke at jeg hadde problemer, jeg jobbet og var aktiv med mitt..

Det syntes jeg høres veldig rart ut. Jeg forstod tidlig at jeg hadde problemer, har alltid følt meg utenfor helt siden jeg var barn, har aldri fungert "normalt".

[gråstein]

Hei!

 

Jeg er fornøyd med livet, jeg er nesten konstant lykkelig, og den lykken

Heldig du da. Kan faktisk ikke huske sist jeg var lykkelig, selv om jeg har gått på lykkepiller i årevis. Lol.

[Madelenemie]

Var det jeg trodde. De fleste er fornøyd med livet.

 

Klart jeg vil ha et knep om det kan gjøre det lettere for meg å være med mange mennesker.

Ok.

 

Jeg har mange knep, men ett er dette:

 

(obs, man blir sliten likevel, men følelsen man sitter igjen med etterpå,  er sånn at sliten blir mer ok)

 

Når jeg nå må være med i selskaper, så er jeg ikke like passiv og videre ufrivillig svarer. (håper du skjønner?)

Jeg tar mer aktiv del, (jeg foretrekker å ordne med praktiske ting, mat og planlegging) men når jeg må sette meg ned, tar jeg feks spørsmålstillerens posisjon. Dette er en liten øvslese, men har man gjort det noen ganger, går det ganske lett.

Jeg bestemmer meg for å stille noen spørsmål,videre oppfølgingsspørsmål, jeg gir meg selv tid til å tenke, jeg presser ikke max ant ord inn i samtalen, jeg lytter, tenker, og stiller så et nytt spørsmål ut i fra det jeg hører blir sagt. Ofte erfarere jeg at mennesker syns jeg er svært hyggelig,

 

Jeg memorerer også det som blir sagt, navn, yrke, hobbier osv... Dette gjør det enklere når man treffer menneskene igjen, ved en senere anledning. Jeg har merket at jeg ikke bare mekanisk stiller spørsmål, jeg stiller spørsmål og lyllter fordi det de sier angår meg. Slik er det som regel, det hender jeg treffer mennesker som er det jeg kaller for overfladiske, men stort sett, det generelle er at andre setter pris på å bli husket, hørt på, eller feks bli gjenstand for noens oppmerksomhet.

 

Jeg har system på å spørre om jeg skal hente litt farris eller litt mer vin, dette fordi jeg aktivt nå ser etter andres behov, feks tomt glass. Eller om de er frosne, om det er et behov jeg kan sørge for.

 

Memoreringen er ganske enkel, for min del, det var mer sånn at jeg ikke brydde meg før, jeg satt fast i den der leie sirkelen av en tanke, "Jeg må være her, men jeg vil være hjemme". Da ble ingenting særlig lett eller annet enn strev.

 

Det andre er at jeg er relativt åpen om min asperger, jeg snakker aldri om det, liker ikke for har ingenting å si om det, men det at en del vet det, og at jeg kan le av situasjoner og komentarer, kan tidvis lette og skape en hyggelig stemning.

Hvis noen har ønsket vite noe om autisme har jeg sagt at det ikke er så lett for meg å si noe om det sånn enkelt og kjapt og spontant, også har jeg sluppet det:-)

[Madelenemie]

Det syntes jeg høres veldig rart ut. Jeg forstod tidlig at jeg hadde problemer, har alltid følt meg utenfor helt siden jeg var barn, har aldri fungert "normalt".

Hei!

 

Jeg har heller aldri følt meg normal, men jeg har vært ganske fornøyd likevel,

 

det var bare når jeg måtte være med på sosiale ting at jeg ble sliten, og kravene til det økte etter at jeg giftet meg.

Derfor ble jeg mer og mer sliten uten å skjønne hva som var galt.

 

Men nå var jeg nok heldig også, ble ikke mobbet særlig mye, og det lille jeg ble det, forstod jeg det ikke.

Jeg var klassens maskot, og stille tilskuer, men jeg så, men hørte ikke det de andre sa, fordi jeg heller ikke forstod hva de snakket om, ca etter at vi ble 10-11 år.

Endret 13. mai 2015 av Madelenemie

[Madelenemie]

Heldig du da. Kan faktisk ikke huske sist jeg var lykkelig, selv om jeg har gått på lykkepiller i årevis. Lol.

ja

 

Men jeg er heldig som traff en psykiater som forklarte ting for meg på en sånn måte at jeg fikk den følelsen inni meg.

 

Jeg tror faktisk jeg beveget meg med stormsskritt mot et selvmord.

 

Jeg isolerte meg bare mer og mer....

 

Men jeg var nok heldig, både å få hjelp av en som konkret startet forklare ting jeg lurte på, og uten abstrakte og sånn psykologisering. Jeg tror det er vanligst, og det ville nok gjort meg bare mer fortvilt.

 

Jeg trenger forklaringer, fordi jeg ikke forstod menneskene rundt meg, og kravene til det økte på et tidspunkt, og jeg håndterte og mestret ikke det sosiale .

[Trine]

Ok.

 

Jeg har mange knep, men ett er dette:

 

(obs, man blir sliten likevel, men følelsen man sitter igjen med etterpå,  er sånn at sliten blir mer ok)

 

Når jeg nå må være med i selskaper, så er jeg ikke like passiv og videre ufrivillig svarer. (håper du skjønner?)

Jeg tar mer aktiv del, (jeg foretrekker å ordne med praktiske ting, mat og planlegging) men når jeg må sette meg ned, tar jeg feks spørsmålstillerens posisjon. Dette er en liten øvslese, men har man gjort det noen ganger, går det ganske lett.

Jeg bestemmer meg for å stille noen spørsmål,videre oppfølgingsspørsmål, jeg gir meg selv tid til å tenke, jeg presser ikke max ant ord inn i samtalen, jeg lytter, tenker, og stiller så et nytt spørsmål ut i fra det jeg hører blir sagt. Ofte erfarere jeg at mennesker syns jeg er svært hyggelig,

 

Jeg memorerer også det som blir sagt, navn, yrke, hobbier osv... Dette gjør det enklere når man treffer menneskene igjen, ved en senere anledning. Jeg har merket at jeg ikke bare mekanisk stiller spørsmål, jeg stiller spørsmål og lyllter fordi det de sier angår meg. Slik er det som regel, det hender jeg treffer mennesker som er det jeg kaller for overfladiske, men stort sett, det generelle er at andre setter pris på å bli husket, hørt på, eller feks bli gjenstand for noens oppmerksomhet.

 

Jeg har system på å spørre om jeg skal hente litt farris eller litt mer vin, dette fordi jeg aktivt nå ser etter andres behov, feks tomt glass. Eller om de er frosne, om det er et behov jeg kan sørge for.

 

Memoreringen er ganske enkel, for min del, det var mer sånn at jeg ikke brydde meg før, jeg satt fast i den der leie sirkelen av en tanke, "Jeg må være her, men jeg vil være hjemme". Da ble ingenting særlig lett eller annet enn strev.

 

Det andre er at jeg er relativt åpen om min asperger, jeg snakker aldri om det, liker ikke for har ingenting å si om det, men det at en del vet det, og at jeg kan le av situasjoner og komentarer, kan tidvis lette og skape en hyggelig stemning.

Hvis noen har ønsket vite noe om autisme har jeg sagt at det ikke er så lett for meg å si noe om det sånn enkelt og kjapt og spontant, også har jeg sluppet det:-)

 

Problemet, eller ett av dem, er at jeg ikke klarer å memorisere. Jeg kan hilse på noen og konsentrere meg om å få med meg hva de heter, men alikevel så blir det helt borte. Jeg legger merke til folk, men når det blir for mange så blir det et komplett kaos i hodet, enda mer kaos enn det allerede er. Jeg tar meg selv i å sitte i min egen verden og alt rundt er bare støy. Jeg prøver å konsentrere meg, men jeg klarer det ikke. Jeg trener jo hundene mine og der er det andre mennesker. Jeg prater med dem, men jeg klarer ikke følge med i samtalene. Jeg håper jeg en dag får en diagnose som kan forklare og at folk kanskje tar litt hensyn til det. At jeg kan spørre om samme ting mange ganger uten at de tror jeg ikke gidder å følge med. Men så er det mye jeg vil lære, men jeg klarer ikke. Jeg må gjøre ting på min måte, lage egne erfaringer. Jeg klarer ikke huske ting jeg blir fortalt eller ting jeg leser. Jeg må gjøre ting selv for å lære.

[Madelenemie]

Problemet, eller ett av dem, er at jeg ikke klarer å memorisere. Jeg kan hilse på noen og konsentrere meg om å få med meg hva de heter, men alikevel så blir det helt borte. Jeg legger merke til folk, men når det blir for mange så blir det et komplett kaos i hodet, enda mer kaos enn det allerede er. Jeg tar meg selv i å sitte i min egen verden og alt rundt er bare støy. Jeg prøver å konsentrere meg, men jeg klarer det ikke. Jeg trener jo hundene mine og der er det andre mennesker. Jeg prater med dem, men jeg klarer ikke følge med i samtalene. Jeg håper jeg en dag får en diagnose som kan forklare og at folk kanskje tar litt hensyn til det. At jeg kan spørre om samme ting mange ganger uten at de tror jeg ikke gidder å følge med. Men så er det mye jeg vil lære, men jeg klarer ikke. Jeg må gjøre ting på min måte, lage egne erfaringer. Jeg klarer ikke huske ting jeg blir fortalt eller ting jeg leser. Jeg må gjøre ting selv for å lære.

Hm.'

 

ok.

 

Jeg hadde selv litt vansker med det før, men det var mer fordi jeg var uinteressert og ikke fokuserte.

Jeg husker det jeg vil veldig godt.

 

Men da navn og yrke og ant barn, barnebarn, og hobbier ikke er så interessant eller litt sånn løsrevet for meg...lager jeg en historie av det. Hvis en mann sier han heter Bjarne Amundsen, lager jeg en huskeregel på Bjarne Amundsen, Det han sier, lager jeg en historie av, det er derfor mye historien jeg husker.

 

Det fins bøker om hvordan man lett gjør dette, men jeg skal ikke skrive og mene det er lett for deg, det kan hende du har større problemer med hukommelsen. Mitt problem var mer at jeg ikke var interessert i noe annet enn et bestemt tema pr gang.

Og alt annet var jeg ganske likegyldig til. Dette endret jeg på.