NHD/andre: Hvordan kan jeg stole på hjertet mitt etter dette?

[ISW]

(Beklager på forhånd for et langt innlegg. Til dere som er nysgjerrige på hvordan jeg ble som jeg ble med tanke på angst, så er forklaringen her. Beklager også for ganske teknisk språkbruk, forventer kanskje at primært NHD forstår hva jeg mener med akkurat disse begrepene).

 

Det hele startet våren 2009. Jeg hadde hatt mange 12 timers arbeidsdager, med enormt mye stress både privat og på jobb. Mye kaffe. Jeg skulle flytte sammen med min samboer om ikke så lenge, og hadde kjøpt leilighet. Da jeg var hjemme fra jobb i 20-tiden, så følte jeg meg plutselig svimmel og ør. Tørr i munnen. Merket at pulsen var høy (kanskje 140). Trodde at nå dør jeg. Hva er galt med meg? Etter å ha dratt hjem til foreldrene mine, spist en sjokolade og blitt trøstet og beroliget, så roet det seg. Fastlegen fortalte meg i ettertid at jeg hadde hatt et angstanfall, sannsynligvis provosert av stress og lavt blodsukker. I dagene etterpå var jeg mye ør og svimmel og merket at pulsen var høy iblant. Det var første gang jeg (i ikke emosjonell forstand) var bevisst at jeg hadde et hjerte.

 

Etter fastlegebesøket roet det hele seg noe ned. Foruten at jeg en kveld etter jobb for første gang merket ekstrasystoler. Det føltes utrolig ekkelt, og jeg ble veldig redd. Men det som var virkelig ille, var på sommeren 2009. Jeg hadde hentet kassebeholdning for en måned og skulle gå gjennom Oslo med pengene (20.000 kr). Selvfølgelig ble jeg stoppet av fem somaliere som laget ubehag. Jeg løp som faen. Kom meg i sikkerhet. Da merket jeg at pulsen var rask og uregelmessig (masse ekstraslag). 

 

I ettertid greide jeg å tillegge løpingen, og ikke frykten, at jeg hadde ekstraslag. Ekstraslag skal jo helst ikke dukke opp under fysisk aktivitet, jeg tolket det som et tegn på at jeg var hjertesyk. Og hva verre var, hver eneste gang jeg gjorde noe fysisk, så dukket ekstraslagene opp i massevis. Jeg var hos legen flere ganger og tok EKG, hadde ikke ekstraslag da. Normalt EKG. Men jeg ville til bunns i dette, så jeg tok 24-timers EKG og gikk til kardiolog. Fikk dette "anfallet" da jeg tok 24-timers EKG. Diagnose SVES. Komplett ufarlig. Gjorde også en sykkeltest hvor jeg fikk pulsen over 200. Ingen ekstraslag i de trygge omgivelsene hos legen. Konklusjonen ble derfor at dette var angstutløst.

 

Jeg slo meg delvis til ro med dette, men av en for meg nå uforståelig grunn insisterte jeg i ettertid på å se dataene fra 24-timers EKG testen. Den viste en masse "småtteri" som jeg hang meg veldig opp i, f.eks at pulsen sank til 40 en gang i løpet av natten. Nå vet jeg at det selvfølgelig er helt normalt. Men ikke da. Frykten for hjertesykdom kom tilbake for fullt. Denne gangen bestilte jeg time hos en annen lege og tok ultralyd av hjertet. Komplett normal. Men jeg tok EKG også der, som viste sinustakykardi og en korrigert QT-tid i øvre normalområde. Legen beroliget meg med at alt var normalt. Men nå var det forlenget QT-tid jeg ble redd for. Jeg gikk til psykolog på denne tiden, og vi greide å legge tvilen noe til side. Ut over høsten/vinteren greide jeg å trene meg opp, og ekstraslagene under aktivitet forsvant igjen. Jeg begynte å føle meg ganske frisk.

 

Men på våren 2010 fikk jeg en eller annen langvarig luftveisinfeksjon (trolig atypisk lungebetennelse). Fastlegen ga meg Klarithromycin, som jeg ikke turte å ta av frykt for forlenget QT-tid. Angsten var tilbake for fullt. Det samme var ekstraslagene under aktivitet. Følte meg elendig. Og pulsen var raskere enn noen gang. De minste belastninger (som å gå opp en trapp) kunne få pulsen opp i 170. Jeg var sikker på at jeg hadde fått hjertebetennelse / myokarditt. Var på legevakten, fikk puls på 200 og ekstraslag bare av å gå fra bilen og til legevakten. Legen målte troponin. Negativ. Ikke myokarditt. Ble litt roligere, og merket at treningskapasiteten bedret seg bare av dette. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg ble verre igjen, og nå kommer det jeg opplevde som aller mest traumatisk. Nå var det juni 2010:

 

Jeg forsøkte å trene meg opp igjen, men for hver lille motbakke jeg skulle gå i, så steg pulsen helt voldsomt samt mange ekstraslag. Hadde pulsmåler på meg, og etter å ha gått opp en motbakke var pulsen 240. Roet seg ned med en gang jeg stoppet opp. Var sikker på at dette var en livsfarlig arytmi. Kontaktet legevakt, men siden pulsen hadde roet seg så fikk jeg beskjed om å bli hjemme. Da bet jeg i det sure eplet og forsøkte betablokker for første gang (Pranolol 10 mg) som jeg hadde fått skrevet ut av fastlegen noen måneder før (men ikke turte å ta fordi pulsen var så lav på natten). Forandringen var umiddelbar og total. Ekstraslagene under aktivitet var borte, det samme var den raske pulsen, jeg hadde nå en helt normal pulsrespons, jeg kunne løpe igjen og gå trapper igjen. Jeg sov bedre om natten og panikktilløpene jeg hadde vært plaget av i året som gikk var borte.

 

I ettertid ble jeg utsatt for et virrvarr av uenige leger vedrørende hva dette med puls på 240 egentlig var for noe. Fastlegen mente det var SVT og ville utrede dette videre. Jeg gikk til en indremedisiner som mente det ikke hadde noen hensikt å utrede det videre, at jeg skulle fortsette med betablokker og glemme hjertet mitt. Til slutt gikk jeg til kardiologen som jobbet på DOL før (dr. Søyland) som var helt fantastisk, og mente at det jeg opplevde var en normal puls (sinustakykardi) som var høyere enn makspuls grunnet luftveisinfeksjon og angst. Han tok også ultralyd av hjertet som var helt normal, satte meg på Metoprolol lav dose i tillegg til Pranolol og sa at jeg var frisk.

 

I årene som fulgte ble angsten for hjerterytme gradvis bedre, men det dukket opp stadig nye angster (f.eks for høyt blodtrykk, for hjertemuskelsykdom, for kransåresykdom, osv.) Var jevnlig hos diverse leger og gjorde undersøkelser, fikk utelukket kransåresykdom, blodtrykket var bare høyt ved stress, som er normalt, osv.) Men i bakhodet lå frykten for hva dette med puls på 240 var for noe. Jeg greide/greier liksom ikke helt å legge det vekk.

 

Høsten 2012 fikk jeg som dere vet min nye angst (psykisk sykdom). Hjerteangsten forsvant helt, men ble erstattet av tema dere alle kjenner her. Ble like interessert i psykiatri som jeg hadde vært i hjertesykdom. Nå var ikke betablokker viktig lengre, men medisiner for psyken. Det førte til at jeg sluttet med betablokker mai 2014, og fikk umiddelbart tilbake ekstraslagene. Har vært plaget av disse i et års tid nå, selv om jeg har brukt betablokker igjen. Når jeg har spist lavkarbokosthold har de dukket opp i tusentall.

 

Jeg greier liksom ikke å stole helt på hjertet mitt, siden det har gjort så mye rart i årene som har gått. Har hengt meg opp i masse "uskyldige" resultater, som f.eks venstre forkammer i øvre normalområde størrelsesmessig, og det samme med venstre hjertekammer. Jeg skjønner jo at jeg er en både høy og kraftig person, og det er bare å forvente at hjertet er dimensjonert på samme måte som resten av meg. Foruten litt (arvelig) høyt kolesterol har alle mine testresultater vært normale. Skjønner videre at jeg går med mye adrenalin i kroppen og at det skaper et ekstraslag i ny og ne. Men går og uroer meg for veldig detaljerte aspekter rundt hjertet, f.eks har jeg en frykt for arytmien "Torsades-de-pointes" - som jeg meg bekjent aldri har hatt, men er redd for den likevel. Når jeg kjenner et ekstraslag dukker tankene opp, hvor kom det fra? Hva var årsaken? Hva var koblingsintervallet fra forrige slag? Osv. Masse meningsløse tanker. 

 

Iblant har jeg i desperasjon vurdert å spørre om henvisning til elektrofysiologisk undersøkelse, for å kunne legge vekk hva det jeg opplevde i 2010 var for noe. Men skjønner rent logisk at det bare er dumt (og at jeg ikke vil få denne undersøkelsen uansett). 

 

Hva er det jeg lider av egentlig? GAD? OCD? Helseangst? PTSD?

 

Hvordan burde dette behandles videre?

 

Takk for oppmerksomheten :-)

[DoleMari]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at jeg er glad jeg kan så lite om hjertet, for da hadde jeg helt sikkert hengt meg opp i alt jeg også. Som en bioingeniør sa til meg en gang: Jeg kommer aldri til å ta fullscreening med blodprøver, for da finner de helt sikker noe galt.

Det høres litt ut som da jeg drev og leste om alle mulige diagnoser på nettet. Jeg kjente meg igjen i aboslutt alt fra shiizofreni, bipolar, ADHD, borderline osv osv...

 

Jeg har ikke noen råd til deg, kanskje fordi jeg også liker å vite minst 100 % sikkert at det ikke er noe galt med meg. Men i motstning til deg, har jeg ikke undersøkt noenting fordi jeg unnviker legen.

[ISW]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at jeg er glad jeg kan så lite om hjertet, for da hadde jeg helt sikkert hengt meg opp i alt jeg også. Som en bioingeniør sa til meg en gang: Jeg kommer aldri til å ta fullscreening med blodprøver, for da finner de helt sikker noe galt.

Det høres litt ut som da jeg drev og leste om alle mulige diagnoser på nettet. Jeg kjente meg igjen i aboslutt alt fra shiizofreni, bipolar, ADHD, borderline osv osv...

 

Jeg har ikke noen råd til deg, kanskje fordi jeg også liker å vite minst 100 % sikkert at det ikke er noe galt med meg. Men i motstning til deg, har jeg ikke undersøkt noenting fordi jeg unnviker legen.

 

Ja, man er bare frisk fram til man er godt nok undersøkt :-)

 

Takk for svar. Det er vanskelig dette her, siden jeg har opplevd så mye "rart" fra hjertet. Det er jo ikke normalt å få maxpuls av å gå 100 meter, hvis du skjønner. Det er lenge siden, men fortsatt ekkelt å tenke på.

[Gjest Ladytron]

Har du lest "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen? Etter å ha lest innlegget ditt tenkte jeg at kanskje du kunne hatt nytte av å lese den

[missmas]

Jeg er også bekymret for hjertet mitt og kreft siden jeg har levd på burger og pizza i 15 år...

[ISW]

Har du lest "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen? Etter å ha lest innlegget ditt tenkte jeg at kanskje du kunne hatt nytte av å lese den

 

Jeg har lest nokså mye av Wilhelmsen, men mest artikler. Tror jeg skal lese den boka

[Gjest Ladytron]

Jeg har lest nokså mye av Wilhelmsen, men mest artikler. Tror jeg skal lese den boka

Håper du får utbytte av den.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du lider av helseangst.

 

Det neste svaret kan høres ufaglig ut, men er det beste rådet du kan få, og du får det fra en som har en virkelig hjertesykdom.

 

Gi blanke f... i hjertet. Det styrer seg selv. Om det finner på noe tull er det likevel ingenting du selv kan gjøre. Har du flaks, finner en med hjertestarter i hånden deg raskt...

 

Har du uflaks, er det dine pårørende som eier problemet..

 

 

Tillegg: Når pasienten bekymrer seg for å ligge skjevt i normalområdet, er diagnosen sgs klar.

[ISW]

Du lider av helseangst.

 

Det neste svaret kan høres ufaglig ut, men er det beste rådet du kan få, og du får det fra en som har en virkelig hjertesykdom.

 

Gi blanke f... i hjertet. Det styrer seg selv. Om det finner på noe tull er det likevel ingenting du selv kan gjøre. Har du flaks, finner en med hjertestarter i hånden deg raskt...

 

Har du uflaks, er det dine pårørende som eier problemet..

 

Ja, jeg har faktisk lurt litt på hvordan du klarer å takle dette så bra. Har ikke turt å spørre fordi det jo er en privat sak, men siden du tar det opp, så må jeg si at jeg er imponert.

 

Jeg skal forsøke å gi F i hjertet og hjerterytmen. Det er jo skummelt å gi slipp på kontroll, men jeg skal prøve. Skjønner jo egentlig at det ikke er noe jeg kan gjøre for å hindre hjertet i å slå rart uansett.

 

Tusen takk for svar og for at du leste innlegget. :-)

[Madelenemie]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at jeg er glad jeg kan så lite om hjertet, for da hadde jeg helt sikkert hengt meg opp i alt jeg også. Som en bioingeniør sa til meg en gang: Jeg kommer aldri til å ta fullscreening med blodprøver, for da finner de helt sikker noe galt.

Det høres litt ut som da jeg drev og leste om alle mulige diagnoser på nettet. Jeg kjente meg igjen i aboslutt alt fra shiizofreni, bipolar, ADHD, borderline osv osv...

 

Jeg har ikke noen råd til deg, kanskje fordi jeg også liker å vite minst 100 % sikkert at det ikke er noe galt med meg. Men i motstning til deg, har jeg ikke undersøkt noenting fordi jeg unnviker legen.

Hei!

 

Det den bioinginøren sa er riktig.

 

Jeg har selv studert flere gunnfag og mellomfag, bio, fys, med, men jeg googler ikke sykdommer og tenker det verste når jeg er syk, og som deg unngår jeg stort sett undersøkelser og leger, syns en ok leveregel.

 

Min mann jobber vel omtrent 12 timers dager og har gjort det, nesten de 20 siste årene, blir han syk bekymrer han seg ikke, og det har han ikke tid til heller, etter en lang dag, har han fokus på sin familie og ikke seg selv.

 

Nå har vi gode ferier, så jeg syns det oppveier mye for lange dager, men for meg ville det blitt tyngende om min mann skulle bekymret seg og googlet rundt om sykdommer. Han har snikende/økende sykdom, men selv har han ikke tid å tenke på det, og det syns jeg er like bra. I dag sa han at rart han blir stadig oftere syk, men så tok han paracet og Ibux og dro. Jeg tenkte ja det er rart, men mer enn det hadde vi ikke tid til.

 

Man kan nok være syk, men den beste øvelsen man kan gjøre er å overse det og  prøve glemme det,

der ligger det adskillig helse å hente.

 

Enten man har den ene eller andre sykdommen, man lever så lenge som man skal, så må de som er igjen streve, med sin evt sorg, den døde er død og bryr seg ikke lenger. Heldigvis.

[DoleMari]

Ja, man lever så lenge man skal. Vi kan ikke styre annet enn å gjøre det beste for helsa vår uansett. Døden har vi ikke kontroll på.

Jeg liker egentlig holdningen at man tar seg en Paracet og går på jobb uansett. Ikke å sitte å kjenne etter, hvilket jeg selv har en tendens til hvis jeg ikke føler meg i form. Men man bør også lytte til kroppen sin så man ikke brenner seg helt ut.

 

Ps: Jeg har sett du er god til å bake. Jeg skal bake marsinpankake for første gang. Er det noe jeg bør/ikke bør gjøre for å få kakebunnen høy nok? Og skal marsipanen bare kjevles ut som den er uten noen forbehandling??

[AnonymBruker]

Jeg velger å skrive til deg fordi jeg går i, om ikke samme sko, så tilsvarende sko. Jeg har ikke "løsningen" på dette, da jeg ikke har funnet den noe sted. Jeg har aldri fått noen beroligelse i form av undersøkelser eller samtaler som har satt meg fri fra angsten for alvorlig sykdom eller død, som er mine to aller største frykter. Den ene innbildte sykdommen har avløst den andre. De to vanskeligste å takle var mulig brystkreft og mulig ALS. I tillegg har jeg hatt ekstrem frykt for hjertesykdom, da jeg som deg har hatt pulsanfall, ekstrasystoler all mass og høy puls ved liten aktivitet. Jeg bruker i dag betablokkere, som du. 

 

Jeg gikk i en lang periode (år) med pulsmåler dag og natt. Jeg hadde store veskende sår ved ribbena pga dette, men jeg klarte ikke slippe den kontrollen jeg trodde jeg hadde ved å ha denne måleren på meg. Du kan jo forestille deg stresset rundt dette. Jeg så kontroll, men forstår i ettertid at jeg ikke akkurat gjorde hjertet eller kroppen min noen tjeneste ved å holde på med dette. Jeg husker legen min fortvilte over bruken og trodde jeg aldri ville gi slipp på dette utstyret, mens jeg sa at det kommer jeg til å gjøre når jeg blir trygg nok. En dag tok jeg det av og har ikke brukt det siden. Jeg har imidlertid brukt blodtrykksmåler av og til, men husker ikke sist gang nå. Så det er bedring å spore

 

Jeg har, som deg, viet timer på nettet og lett etter plausible årsaker til nye symptomer som har dukket opp i livet.  Dette har jeg i samråd med lege, sluttet med. Da det f´ meg helt opp. Han er til min disposisjon ved evnt spørsmål og når frykten tar overhånd. Han rekvirerer evnt undersøkelser jeg er i behov av for å roe angsten om ikke ord er nok. 

 

Så hvor er jeg nå? Jo, når kroppen er rolig og ingenting synes eller føles har jeg det fab Men dukker det opp noe, er frykten for, på plass. MEN noe har skjedd etter år med dette, jeg er litt kjappere til å arrestere mine egne farlige tanker og erstatte de med mindre farlige. Jeg hadde senest i går kveld en serie med ekstrasystoler rett før leggetid. Jeg husker jeg kjapt tenkte at jeg kan ikke legge meg å sove nå, mens neste tanke var at jo det må jeg jeg er jo trøtt

 

Jeg har lest mange bøker om dette, jeg har vært i konsultasjon hos Wilhelmsen himself, jeg har en fantastisk lege, jeg er undersøkt på alle mulige måter - men jeg er fortsatt like redd/urolig om noen symptomer dukker opp som kan relateres til farlige sykdommer og ikke 100% kan forklares. Jeg så videon som ble lagt ut her med Ingvard. Jeg lo, fordi jeg forstår så godt det ironiske i dette å forsøke å ha kontroll over noe som er ukontrollerbart. Men mest av alt gråt jeg. For jeg styrer ikke tiden jeg bruker til disse bekymringene og jeg lever til tider i et rent ut sagt helvette. Og det finnes ikke noe humoristisk i akkurat det

 

Jeg tror at jeg kommer til å bære dette med meg hele livet, at jeg trenger å gi meg selv aksept for at denne "sykdommen" er en del av meg og at jeg i perioder vil trenge beroligelse og undersøkelser for at angsten ikke skal få regjere. Jeg kommer til å trenge at min samboer, de gangene jeg stiller ham spørsmålet: tror du dette er farlig? Tar en titt på det jeg er opptatt av og svarer beroligende: nei, jenta mi dette tror jeg ikke det er noen grunn til å bekymre seg for. Herre, som jeg elsker ham for hva han tåler og holder ut .  

 

Så hva gjør jeg? Jeg tror ikke det finnes mer behandling eller undersøkelser som kan gjøre meg sikrere på noe. Jeg lever lykkelig i pausene tror jeg beskriver det hele best Pausene kan være laaaange og med det idyllen tilstede. Så, som lyn fra klar himmel, kan idyllen brytes ved at jeg plutselig oppdager noe nytt på eller i min kropp. Idyllen kan reetableres ved alt fra enkle tanker, samboers beroligelse, noen ganger tlf. til lege og andre ganger må det kroppslig sjekk til. Og slik går nu dagan

 

Jeg har sluttet med følgende: Pulsmåler, blodtrykksmåling, la være å bevege meg/trene, unngå å spise blablabla for ikke å provosere hjertet og jeg har sluttet å GOOGLE

 

 

Jeg skriver ikke dette for at du skal gi opp å bli frisk fra/av, mer for at det kan være en "trøst" i å ikke være alene kanskje. Nei f´ jeg aner ikke, men jeg skrev....

Anonymous poster hash: 7e9da...4be

[blåswix]

Nå er jeg ikke lege, men jeg ser du ofte refererer til "øvre normalområde", ligger det ikke i ordet at det fortsatt er normalt? Det er vel en grunn til at grensa ikke er satt lavere? Og jeg mener: ultralyd, sykkeltest, 24-timers EKG, enda flere tester og prøver, flere ulike leger og spesialister...jeg tenker inni meg at da er du en av de heldige som aldri behøver å tenke mer på dét ihvertfall Noen ville nok foreslått elektrofysiologisk undersøkelse allerede om det var den minste tvil.

 

Vet ikke om det hjelper å høre, men jeg har forøvrig også et hjerte som reagerer på stress, og jeg tror jeg har opplevd alt det du beskriver, men det plager meg ikke til vanlig. Og jeg har flimmer i familien. Jeg er sikker på at det er stress, men i blant merker jeg symptomene før jeg merker at jeg er stressa, så jeg skjønner det kan være forvirrende. Jeg har blitt sjekket én gang, da hjertet løp løpsk og uregelmessig der det kjentes ut som det hoppet over et slag eller to og så tok to-tre på rappen (høres litt ut som det du beskriver sommeren 2009), og det svartnet for øynene så jeg måtte legge meg ned. (Besvimte ikke). Dette skjedde etter en svært stressende periode.  Men det gikk over allerede i taxien på vei til sykehuset, og EKG-en viste ingenting (nå undersøkte jeg ikke utskriften med lupe da..) Ekstraslag tenker jeg ikke over lengre engang. Det interessante er at jeg lenge hadde helseangst, men jeg var aldri redd for hjertet. Jeg aksepterte utrolig fort at det var "normalt". Kanskje jeg hadde vært like plaget som deg hvis jeg hadde blitt mer bekymret? Men som eksperten over her sier, så er det jo uansett fint lite man får gjort hvis hjertet slutter å slå, så da kan man like gjerne tenke minst mulig på det. 

 

Jeg har også hatt atypisk lungebetennelse og fikk kjempehøy puls. Gikk som en 90-åring i trappa i flere uker etterpå. Helt vanlig, sa legen.  Og 240 i puls i den settingen du beskriver? Jeg ville lett kjøpt forklaringen til Søyland iallfall. Jeg har forøvrig klokka inn hvilepulsen til 46 en gang i våken tilstand, og jeg er ikke spesielt trent.

 

Nå var det ikke dette du lurte på, og ser du har fått det antakeligvis beste rådet du kan få her allerede, så ville bare dele mine erfaringer siden de var litt like, selv om jeg ikke er noen ekspert. Håper du klarer å slippe bekymringene snart!

[ISW]

 

Jeg velger å skrive til deg fordi jeg går i, om ikke samme sko, så tilsvarende sko. Jeg har ikke "løsningen" på dette, da jeg ikke har funnet den noe sted. Jeg har aldri fått noen beroligelse i form av undersøkelser eller samtaler som har satt meg fri fra angsten for alvorlig sykdom eller død, som er mine to aller største frykter. Den ene innbildte sykdommen har avløst den andre. De to vanskeligste å takle var mulig brystkreft og mulig ALS. I tillegg har jeg hatt ekstrem frykt for hjertesykdom, da jeg som deg har hatt pulsanfall, ekstrasystoler all mass og høy puls ved liten aktivitet. Jeg bruker i dag betablokkere, som du. 

 

Jeg gikk i en lang periode (år) med pulsmåler dag og natt. Jeg hadde store veskende sår ved ribbena pga dette, men jeg klarte ikke slippe den kontrollen jeg trodde jeg hadde ved å ha denne måleren på meg. Du kan jo forestille deg stresset rundt dette. Jeg så kontroll, men forstår i ettertid at jeg ikke akkurat gjorde hjertet eller kroppen min noen tjeneste ved å holde på med dette. Jeg husker legen min fortvilte over bruken og trodde jeg aldri ville gi slipp på dette utstyret, mens jeg sa at det kommer jeg til å gjøre når jeg blir trygg nok. En dag tok jeg det av og har ikke brukt det siden. Jeg har imidlertid brukt blodtrykksmåler av og til, men husker ikke sist gang nå. Så det er bedring å spore

 

Jeg har, som deg, viet timer på nettet og lett etter plausible årsaker til nye symptomer som har dukket opp i livet.  Dette har jeg i samråd med lege, sluttet med. Da det f´ meg helt opp. Han er til min disposisjon ved evnt spørsmål og når frykten tar overhånd. Han rekvirerer evnt undersøkelser jeg er i behov av for å roe angsten om ikke ord er nok. 

 

Så hvor er jeg nå? Jo, når kroppen er rolig og ingenting synes eller føles har jeg det fab Men dukker det opp noe, er frykten for, på plass. MEN noe har skjedd etter år med dette, jeg er litt kjappere til å arrestere mine egne farlige tanker og erstatte de med mindre farlige. Jeg hadde senest i går kveld en serie med ekstrasystoler rett før leggetid. Jeg husker jeg kjapt tenkte at jeg kan ikke legge meg å sove nå, mens neste tanke var at jo det må jeg jeg er jo trøtt

 

Jeg har lest mange bøker om dette, jeg har vært i konsultasjon hos Wilhelmsen himself, jeg har en fantastisk lege, jeg er undersøkt på alle mulige måter - men jeg er fortsatt like redd/urolig om noen symptomer dukker opp som kan relateres til farlige sykdommer og ikke 100% kan forklares. Jeg så videon som ble lagt ut her med Ingvard. Jeg lo, fordi jeg forstår så godt det ironiske i dette å forsøke å ha kontroll over noe som er ukontrollerbart. Men mest av alt gråt jeg. For jeg styrer ikke tiden jeg bruker til disse bekymringene og jeg lever til tider i et rent ut sagt helvette. Og det finnes ikke noe humoristisk i akkurat det

 

Jeg tror at jeg kommer til å bære dette med meg hele livet, at jeg trenger å gi meg selv aksept for at denne "sykdommen" er en del av meg og at jeg i perioder vil trenge beroligelse og undersøkelser for at angsten ikke skal få regjere. Jeg kommer til å trenge at min samboer, de gangene jeg stiller ham spørsmålet: tror du dette er farlig? Tar en titt på det jeg er opptatt av og svarer beroligende: nei, jenta mi dette tror jeg ikke det er noen grunn til å bekymre seg for. Herre, som jeg elsker ham for hva han tåler og holder ut .  

 

Så hva gjør jeg? Jeg tror ikke det finnes mer behandling eller undersøkelser som kan gjøre meg sikrere på noe. Jeg lever lykkelig i pausene tror jeg beskriver det hele best Pausene kan være laaaange og med det idyllen tilstede. Så, som lyn fra klar himmel, kan idyllen brytes ved at jeg plutselig oppdager noe nytt på eller i min kropp. Idyllen kan reetableres ved alt fra enkle tanker, samboers beroligelse, noen ganger tlf. til lege og andre ganger må det kroppslig sjekk til. Og slik går nu dagan

 

Jeg har sluttet med følgende: Pulsmåler, blodtrykksmåling, la være å bevege meg/trene, unngå å spise blablabla for ikke å provosere hjertet og jeg har sluttet å GOOGLE

 

 

Jeg skriver ikke dette for at du skal gi opp å bli frisk fra/av, mer for at det kan være en "trøst" i å ikke være alene kanskje. Nei f´ jeg aner ikke, men jeg skrev....

Anonymous poster hash: 7e9da...4be

 

 

Tusen takk for veldig godt svar

 

Jeg unngår jo å google sykdomstegn nå, men problemet er at jeg har tillagt meg så mye kunnskap om alt som kan være farlig. Det henger litt i. Man greier jo ikke å glemme sånne ting heller, spesielt ikke når det har vært opphav til så mye bekymringer. Jeg har gransket mine egne EKG med lupe på leting etter småting, og da finner man jo alltid noe også. 

 

Det som er litt ironisk er at jeg (foruten når jeg spiser lavkarbokosthold) ikke er spesielt mye plaget av ekstraslag. For å sitere fra 48-timers EKG som jeg tok da ekstraslagene kom tilbake for et år siden; "....han har så godt som ingen ektopisk aktivitet (=ekstraslag), kun et fåtall smalkompleksede ekstrasystoler (=SVES), ingen bredkomplekset ekstrasystoli". For å sammenligne, så har min mor 3-4.000 ekstraslag om dagen i perioder. Hun gikk til kardiolog med dette da det oppsto, fikk vite at det ikke var farlig, og ga deretter faen. Jeg skulle virkelig ønske jeg greide det samme.

 

Så heldig du er som har en mann som forstår helseangst så godt og støtter deg

 

Jeg bruker ikke pulsmåler lengre (har en app som jeg bruker iblant), og blodtrykksmåleren har jeg så godt som kuttet ut den også. Blodtrykket mitt er normalt, kan være bittelitt høyt når jeg er redd, men sånn skal det jo være. Jeg har en merkelig tendens til å være utrolig perfeksjonistisk når det kommer til ting jeg er redd for, blodtrykket skulle ikke være 120/80, det skulle være 105/65. Jeg skulle ikke ha noen få ekstraslag, jeg skulle ha null. Det samme med QT-tid, andre EKG-funn og ultralydfunn. 

 

Det rare er at jeg på det rasjonelle plan fullt ut forstår at jeg er frisk og at dette er ufarlig. Jeg skulle bare ønske at den "ikke viljestyrte" delen av hjernen forsto det samme.

Endret 13. mai 2015 av issomethingwrong

[ISW]

Nå er jeg ikke lege, men jeg ser du ofte refererer til "øvre normalområde", ligger det ikke i ordet at det fortsatt er normalt? Det er vel en grunn til at grensa ikke er satt lavere? Og jeg mener: ultralyd, sykkeltest, 24-timers EKG, enda flere tester og prøver, flere ulike leger og spesialister...jeg tenker inni meg at da er du en av de heldige som aldri behøver å tenke mer på dét ihvertfall Noen ville nok foreslått elektrofysiologisk undersøkelse allerede om det var den minste tvil.

 

Vet ikke om det hjelper å høre, men jeg har forøvrig også et hjerte som reagerer på stress, og jeg tror jeg har opplevd alt det du beskriver, men det plager meg ikke til vanlig. Og jeg har flimmer i familien. Jeg er sikker på at det er stress, men i blant merker jeg symptomene før jeg merker at jeg er stressa, så jeg skjønner det kan være forvirrende. Jeg har blitt sjekket én gang, da hjertet løp løpsk og uregelmessig der det kjentes ut som det hoppet over et slag eller to og så tok to-tre på rappen (høres litt ut som det du beskriver sommeren 2009), og det svartnet for øynene så jeg måtte legge meg ned. (Besvimte ikke). Dette skjedde etter en svært stressende periode.  Men det gikk over allerede i taxien på vei til sykehuset, og EKG-en viste ingenting (nå undersøkte jeg ikke utskriften med lupe da..) Ekstraslag tenker jeg ikke over lengre engang. Det interessante er at jeg lenge hadde helseangst, men jeg var aldri redd for hjertet. Jeg aksepterte utrolig fort at det var "normalt". Kanskje jeg hadde vært like plaget som deg hvis jeg hadde blitt mer bekymret? Men som eksperten over her sier, så er det jo uansett fint lite man får gjort hvis hjertet slutter å slå, så da kan man like gjerne tenke minst mulig på det. 

 

Jeg har også hatt atypisk lungebetennelse og fikk kjempehøy puls. Gikk som en 90-åring i trappa i flere uker etterpå. Helt vanlig, sa legen.  Og 240 i puls i den settingen du beskriver? Jeg ville lett kjøpt forklaringen til Søyland iallfall. Jeg har forøvrig klokka inn hvilepulsen til 46 en gang i våken tilstand, og jeg er ikke spesielt trent.

 

Nå var det ikke dette du lurte på, og ser du har fått det antakeligvis beste rådet du kan få her allerede, så ville bare dele mine erfaringer siden de var litt like, selv om jeg ikke er noen ekspert. Håper du klarer å slippe bekymringene snart!

 

Tusen takk for godt svar til deg også

 

Jeg skjønner jo at hjertet er utrolig sensitivt for stress, og sånn skal det jo også være. Hvis vi skal løpe fra en sulten bjørn, så er det jo en fordel om hjertet kan reagere raskt. Skjønner jo også som Wilhelmsen beskriver, at ekstraslag kun er at hjertet er litt "ivrig i tjenesten" - at andre områder i hjertet enn det normale fyrer et ekstra slag før det skal. 

 

Jo, funn i øvre normalområde er fortsatt normale. Jeg må øve meg på å forholde meg til det legen sier og ikke grave etter konkrete svar. Jeg spurte jo spesifikt legen om størrelsen på de ulike deler av hjertet, og fikk svar. Legen syntes sikkert det var litt morsomt at noen interesserte seg for slike ting. I epikrisen står det bare at alt er normalt. 

 

Jeg vet ikke helt hva problemet er, jeg tviler jo ikke akkurat på en kardiolog sin kompetanse om hjertesykdommer. Det ville jo vært galskap. Det er nok bare et stort behov for sikkerhet og kontroll, tror jeg. 

 

Hvor høy puls fikk du da du hadde atypisk lungebetennelse? For en drittsykdom det var..

[blåswix]

Tusen takk for godt svar til deg også

 

Jeg skjønner jo at hjertet er utrolig sensitivt for stress, og sånn skal det jo også være. Hvis vi skal løpe fra en sulten bjørn, så er det jo en fordel om hjertet kan reagere raskt. Skjønner jo også som Wilhelmsen beskriver, at ekstraslag kun er at hjertet er litt "ivrig i tjenesten" - at andre områder i hjertet enn det normale fyrer et ekstra slag før det skal. 

 

Jo, funn i øvre normalområde er fortsatt normale. Jeg må øve meg på å forholde meg til det legen sier og ikke grave etter konkrete svar. Jeg spurte jo spesifikt legen om størrelsen på de ulike deler av hjertet, og fikk svar. Legen syntes sikkert det var litt morsomt at noen interesserte seg for slike ting. I epikrisen står det bare at alt er normalt. 

 

Jeg vet ikke helt hva problemet er, jeg tviler jo ikke akkurat på en kardiolog sin kompetanse om hjertesykdommer. Det ville jo vært galskap. Det er nok bare et stort behov for sikkerhet og kontroll, tror jeg. 

 

Hvor høy puls fikk du da du hadde atypisk lungebetennelse? For en drittsykdom det var..

Jeg bare lurer på om du kan prøve å beskrive helt ærlig og konsist: 

 

1. Hva legger du i begrepet "konkrete svar"? Hva er et eksempel på et konkret svar?

2. Hva ville gi deg sikkerhet og kontroll? Hva er ønskesituasjonen? Er det noe noen kan si, som ville fjernet bekymringene? 

3. Hvorfor spurte du egentlig om størrelsen på de ulike delene av hjertet? På hvilken måte er det relevant informasjon?

 

"Jeg vet ikke helt hva problemet er, jeg tviler jo ikke akkurat på en kardiolog sin kompetanse om hjertesykdommer. Det ville jo vært galskap."  

 

Er du sikker på at det ikke er akkurat det du gjør? At du ikke spør fordi du egentlig vil forsikre deg om at kardiologen ikke har oversett noe essensielt, at det er noe sjeldent noe som han kanskje ikke har tenkt på som du leste om på nett i går? At han tilfeldigvis missa et lite avvik, eller så det men bare "øhh...ja, det der var jo litt rart, men han virker jo pigg, så...skitt au! Satser på at det går bra!" 

 

Et sted over her skriver du også at "For å sammenligne, så har min mor 3-4.000 ekstraslag om dagen i perioder".  Bekymrer du deg like mye for din mor? Eller klarer du å tenke at når det gjelder henne, så har hun sikkert fått en grundig nok undersøkelse?  

 

Eller hvis en kompis kom til deg og sa "du, jeg er skikkelig bekymra for hjertet, jeg har disse ekstraslagene, og høy puls veldig ofte, selv om jeg ikke har anstrengt meg veldig mye (bare litt, også har jeg jo hatt noen luftveisinfeksjoner og litt angst), har vært på masse undersøkelser og tatt blodprøver, 48-timers EKG og ultralyd, men de sier alt er normalt" - ville du gått og bekymret deg og tenkt at han sannsynligvis hadde uoppdaget hjertesykdom, eller ville du tenkt at det sannsynligvis ikke feiler han noe? 

 

Ble litt krysseksaminasjon her, men jeg ble litt nysgjerrig på dette

 

Jeg målte ikke pulsen da jeg var syk (bortsett fra hos legen, som sa den var høy, men jeg spurte ikke hvor høy), men den ble ubehagelig høy av selv små anstrengelser, og hvilepulsen var også veldig høy. Ellers følte jeg meg egentlig ikke sånn kjempedårlig. Men var dvask i fisken lenge ja.

[AnonymBruker]

Skal jeg virkelig lese igjennom så lange innlegg  Nei aldri i livet.  I denne tråden svarer NHD som privat person og svaret sa meg ingenting annet enn at han har hjertesykdom.  Det har ingenting med hans profesjonalitet å gjøre, men psykiske vansker mener han at trekker profesjonaliteten ned.  Er du enig i det?  Jeg har ikke tenkt å uttale meg om mine meninger.

Anonymous poster hash: 86a30...13f