Mitt møte med psykiatrien

[Underbar]

Jeg har i løpet av mitt liv hatt én psykolog, to psyk. sykepleiere og to psykiatere. Jeg tror jeg kunne gjort en bedre jobb enn alle dem tilsammen. De sitter enten med nesa i papirer eller dataskjermer, eller de fjaser om banale og lite relevante ting. Den eneste jeg har tillit til når det gjelder psyken min er fastlegen min. Han ser meg i øynene når han snakker, han kommer med gode og konstruktive betraktninger og forslag, han får meg til å se ting i andre perspektiv og får meg til å tenke. Datamaskinen bruker ikke i det hele tatt. Han ser aldri på klokka, og har alltid noen gode ord til meg på vei ut døra.

 

Likevel er det disse psyk.folkene jeg må forholde meg til framover. Og selv om jeg med sikkerhet er alvorlig deprimert, og har destruktiv atferd i forhold til dette får jeg ikke timer hos disse svadafolkene mer enn 1 gang i mnd. 

 

Det er ikke rart psykisk syke tar livet sitt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Trist...

 

Enda tristere er det at jeg har hørt det fra flere...

[Madelenemie]

Jeg har i løpet av mitt liv hatt én psykolog, to psyk. sykepleiere og to psykiatere. Jeg tror jeg kunne gjort en bedre jobb enn alle dem tilsammen. De sitter enten med nesa i papirer eller dataskjermer, eller de fjaser om banale og lite relevante ting. Den eneste jeg har tillit til når det gjelder psyken min er fastlegen min. Han ser meg i øynene når han snakker, han kommer med gode og konstruktive betraktninger og forslag, han får meg til å se ting i andre perspektiv og får meg til å tenke. Datamaskinen bruker ikke i det hele tatt. Han ser aldri på klokka, og har alltid noen gode ord til meg på vei ut døra.

 

Likevel er det disse psyk.folkene jeg må forholde meg til framover. Og selv om jeg med sikkerhet er alvorlig deprimert, og har destruktiv atferd i forhold til dette får jeg ikke timer hos disse svadafolkene mer enn 1 gang i mnd. 

 

Det er ikke rart psykisk syke tar livet sitt.

Hei!

 

Da tror jeg det har med hvem man møter,

 

Alle, jeg har møtt i psykiatrien, har vært bare snille , hjelpsomme og lette å forholde seg til.

Med unntak av to stk gjelder dette for barna også. De 2 stk var ikke slemme bare rigide og ufleksible.

 

Min fastlege er også ok, men han kan kun det mest elementære, og vet lite om asperger, bare tror jeg er sååå smart:-(

Og sier at han studerte med mange med asperger syndrom..... (jeg vet han mener det godt, men jeg orker ikke høre mer om det)

 

Jeg får tilbud om hyppigere hjelp enn deg, men jeg orker ikke, nå syns jeg det får være nok.

Min psykiater er pensjonert og jeg orker ikke bli kjent med flere nå. Men klinikkoverlegen skal jeg ha litt kontakt med, rett og slett fordi jeg syns det er mer realitsisk å gi gradvis slipp enn å "brenne broene", om du skjønner?

 

Jeg trenger ikke hjelp mer, men når de syns jeg trenger hjelp, ja så tenker jeg det er vel en grunn.

 

 

 

Tenker bare at min smarthet, som han henviser til, hjelper meg lite i forhold til jobb, og derfor gidder jeg ikke høre noe mer på

[missmas]

Skjønner jeg har vært veldig heldig

[AnonymBruker]

Jeg har i løpet av mitt liv hatt én psykolog, to psyk. sykepleiere og to psykiatere. Jeg tror jeg kunne gjort en bedre jobb enn alle dem tilsammen. De sitter enten med nesa i papirer eller dataskjermer, eller de fjaser om banale og lite relevante ting. Den eneste jeg har tillit til når det gjelder psyken min er fastlegen min. Han ser meg i øynene når han snakker, han kommer med gode og konstruktive betraktninger og forslag, han får meg til å se ting i andre perspektiv og får meg til å tenke. Datamaskinen bruker ikke i det hele tatt. Han ser aldri på klokka, og har alltid noen gode ord til meg på vei ut døra.

Likevel er det disse psyk.folkene jeg må forholde meg til framover. Og selv om jeg med sikkerhet er alvorlig deprimert, og har destruktiv atferd i forhold til dette får jeg ikke timer hos disse svadafolkene mer enn 1 gang i mnd.

Det er ikke rart psykisk syke tar livet sitt.

Sitter med nøyaktig samme erfaring. Det var mye mer hjelp i fastlegen da jeg var syk enn på DPSet. Følte meg som et fordypningsemne på en semesteroppgave for en psykologstudent i praksis.

Jeg var tungt deprimert og fikk en time annen hver uke. Det eneste vi gjorde var å oppsummere hva som hadde gått galt siden sist. Ingen behandling, ingen hjemmeoppgaver, ingenting. Psykiateren møtte jeg én gang på 9 måneder. Han stilte meg ingen spørsmål utover "er det du som er litt trist? ", men henvendte seg kun til psykologen. Jeg måtte sitte og høre på en casedrøfting om meg selv. Psykologen presterte da å spørre om jeg ville gå ut om det var tøft å høre på. På MIN time!

Når jeg fortalte om oppturene mine kalte psykologen de for forsinket ungdomsopprør. I en alder av 30 år. Jeg gikk privat og fikk BP2 og det var visst ingen tvil om diagnosen. Den var utelukket hos psykologen.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ble bra igjen på tross av turene på DPSet, ikke på grunn av.

Anonymous poster hash: 4e2c5...15b

[AnonymBruker]

Trist...

Enda tristere er det at jeg har hørt det fra flere...

Kan man klage til noen?

Anonymous poster hash: 4e2c5...15b

[AnonymBruker]

Sitter med nøyaktig samme erfaring. Det var mye mer hjelp i fastlegen da jeg var syk enn på DPSet. Følte meg som et fordypningsemne på en semesteroppgave for en psykologstudent i praksis.

 

 

Samme erfaring her. Ble utredet på DPS, har mye angst og moderat depresjon i øvre delen av skalaen (MADRS 32), men får ikke noe tilbud fortsett fra piller hos fastlegen.

Anonymous poster hash: cfdd6...976

[Underbar]

Jeg er utrolig skuffet. Og det frister lite å fortsette på dette prosjektet som kalles Livet.

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig skuffet. Og det frister lite å fortsette på dette prosjektet som kalles Livet.

 

Jeg er skuffet. Hadde trodd når medisinene fastlegen hadde skrevet ut fungerte dårlig over flere år, og blir henvist til DSP så hadde man kanskje fått time hos en psykiater som hadde greie på medisiner? I steden får man time hos en nyutdannet psykolog som må slå opp i en bok hver gang man spør om noe. 

Anonymous poster hash: cfdd6...976

[AnonymBruker]

Jeg tror det er de som skriver høyest, eller er mest pågående, eventuelt har pårørende som er pågående som får hjelp. Er man stille og tilbaketrukket havner man bakert i køen.

Anonymous poster hash: d7cab...e51