Gruppe"terapi" uten terapeut (NHD)

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere gått i gruppeterapi (2år) og hatt stor nytte av det. Nå kjenner jeg på savnet etter noen å snakke med, diskutere livets opp og nedturer, et fellesskap av mennesker med litt livserfaring. Men, det er jo ikke barebare å få tilbud om å komme med i gruppeterapi. Hadde det vært helt feil av meg å ta initiativ til en diskusjonsgruppe, som ikke er direkte terapi, siden det ikke vil være en terapeut med, men rett og slett å samle en 7-8 mennesker som har behov for å få andres syn og betraktninger (og støtte) på ting? Da tenker jeg ikke på personer med tunge diagnoser, men andre, som i likhet med meg selv, har små svingninger (mild depresjon) og er interessert i korrigeringer av eget tankemønster. Er dette noen her hadde stilt opp på? Og hva ville psykiateren sagt til noe sånt? Tanken er at de som er med har erfaring fra terapi, har god selvinnsikt og er tolerante mennesker. Det skal være et ønske om selvutvikling som utgangspunkt.

Anonymous poster hash: e0102...348

[AnonymBruker]

Ser ikke noe feil med det ,så lenge alle er villige til å lytte og hjelpe,ike bare snakke om seg selv.

Men det er kanskje et problem med at så mange mennesker som ikke er venner privat skal komme sammen å snakke om sine mest private problemer og det er hva med taushetsplikten en du har i helsevesenet? Hvordan vil du ivareta den?

Anonymous poster hash: 2bdeb...b01

[AnonymBruker]

Taushetsplikten, eller mangelen på sådan, blir jo et problem. Jeg vet ikke hvor gyldig et lignende dokument vil være om det ikke er innenfor helsevesenet..? Da vil det til syvende og sist være det at man velger å stole på de som er i gruppen som gjelder. Man må i tillegg forplikte seg til å bli med over en viss periode. Det må følge en del regler (som jeg ikke har tenkt ut ennå, men respekt og takhøyde er noen av dem) som gjør gruppen spiselig. Man har jo selv ansvar for hva man deler, og det trenger ikke være ekstremt private saker, men generelle ting som f.eks forhold til døden, om man har et familiemedlem som har kreft og tenker mye på det, eller om noen er åpne homofile og igang med prosessen å få barn. Da er det mange tanker som surrer. Altså temaer mange har en mening om, men som man kanskje tenker annerledes om når det kommer nært innpå. Jeg tenker at det av og til kan være enklere å diskutere sånt med andre enn venner, fordi venner ofte har en tilbøyeligheter til å ville støtte sin venn istedet for å være rykende uenig og utfordre tankesett. Og av og til ønsker man ikke å belemre venner (ikke alle er like nære venner) med sånne spørsmål. Eller man har kanskje noen meninger som man ikke er så stolt av at man vil fronte dem for venner.

Anonymous poster hash: 759ca...fa5

[XbellaX]

Jeg har tidligere gått i gruppeterapi (2år) og hatt stor nytte av det. Nå kjenner jeg på savnet etter noen å snakke med, diskutere livets opp og nedturer, et fellesskap av mennesker med litt livserfaring. Men, det er jo ikke barebare å få tilbud om å komme med i gruppeterapi. Hadde det vært helt feil av meg å ta initiativ til en diskusjonsgruppe, som ikke er direkte terapi, siden det ikke vil være en terapeut med, men rett og slett å samle en 7-8 mennesker som har behov for å få andres syn og betraktninger (og støtte) på ting? Da tenker jeg ikke på personer med tunge diagnoser, men andre, som i likhet med meg selv, har små svingninger (mild depresjon) og er interessert i korrigeringer av eget tankemønster. Er dette noen her hadde stilt opp på? Og hva ville psykiateren sagt til noe sånt? Tanken er at de som er med har erfaring fra terapi, har god selvinnsikt og er tolerante mennesker. Det skal være et ønske om selvutvikling som utgangspunkt.

Anonymous poster hash: e0102...348

 

Jeg ville nok langt heller anbefalt deg slike støttegrupper med en veileder som flere interessegrupper har -eks for spiseforstyrrelser, depresjoner/angst overgrep osv.

[frosken]

Taushetsplikten, eller mangelen på sådan, blir jo et problem. Jeg vet ikke hvor gyldig et lignende dokument vil være om det ikke er innenfor helsevesenet..? Da vil det til syvende og sist være det at man velger å stole på de som er i gruppen som gjelder. Man må i tillegg forplikte seg til å bli med over en viss periode. Det må følge en del regler (som jeg ikke har tenkt ut ennå, men respekt og takhøyde er noen av dem) som gjør gruppen spiselig. Man har jo selv ansvar for hva man deler, og det trenger ikke være ekstremt private saker, men generelle ting som f.eks forhold til døden, om man har et familiemedlem som har kreft og tenker mye på det, eller om noen er åpne homofile og igang med prosessen å få barn. Da er det mange tanker som surrer. Altså temaer mange har en mening om, men som man kanskje tenker annerledes om når det kommer nært innpå. Jeg tenker at det av og til kan være enklere å diskutere sånt med andre enn venner, fordi venner ofte har en tilbøyeligheter til å ville støtte sin venn istedet for å være rykende uenig og utfordre tankesett. Og av og til ønsker man ikke å belemre venner (ikke alle er like nære venner) med sånne spørsmål. Eller man har kanskje noen meninger som man ikke er så stolt av at man vil fronte dem for venner.

Anonymous poster hash: 759ca...fa5

 

Akkurat problemer knyttet til spredning av private opplysninger, er den samme enten det er en formell gruppeterapi eller kun mennesker som samles og prater og personlige ting. Pasienter kan ikke pålegges noen juridisk bindende taushetsplikt, så selv om det i gruppeterapisammenheng oppfordres til ikke å dele opplysninger om andre, så kan folk praksis gjøre akkurat som de ønsker.

[frosken]

Jeg har tidligere gått i gruppeterapi (2år) og hatt stor nytte av det. Nå kjenner jeg på savnet etter noen å snakke med, diskutere livets opp og nedturer, et fellesskap av mennesker med litt livserfaring. Men, det er jo ikke barebare å få tilbud om å komme med i gruppeterapi. Hadde det vært helt feil av meg å ta initiativ til en diskusjonsgruppe, som ikke er direkte terapi, siden det ikke vil være en terapeut med, men rett og slett å samle en 7-8 mennesker som har behov for å få andres syn og betraktninger (og støtte) på ting? Da tenker jeg ikke på personer med tunge diagnoser, men andre, som i likhet med meg selv, har små svingninger (mild depresjon) og er interessert i korrigeringer av eget tankemønster. Er dette noen her hadde stilt opp på? Og hva ville psykiateren sagt til noe sånt? Tanken er at de som er med har erfaring fra terapi, har god selvinnsikt og er tolerante mennesker. Det skal være et ønske om selvutvikling som utgangspunkt.

Anonymous poster hash: e0102...348

 

Jeg er skeptisk til en slik ide. Tror det enten er bedre å ha noen venner i en variant av en "syklubb" som man diskuterer livets små og store hendelser med, eller at man deltar i et mer strukturert opplegg hvor noen har forsøkt å etablere noen rammer for gruppen. Noen ganger fungerer grupper i regi av interesseorganisasjonene ok, men du kan også vurdere å søke om å delta i gruppeterapi hos privatpraktiserende  behandler.