Å søke jobb når man har sosial angts/prestasjonsangst

[flisespikker]

Jeg er en kvinne på 43 år som så lenge jeg kan huske har slitt med sosial angts spesielt i skole og jobbsituasjoner. På hjemmeplan var jeg utadvendt og glad, men ikke ellers. Det har skapt økonomiske problemer for meg i det voksne liv da jeg ikke kan holde på en jobb lenger enn noen måneder ad gangen. Typisk blir jeg handlingslammet hvis jeg er i et rom med flere kollegaer omkring meg. Har alltid vært skoleflink og burde nådd så mye lenger, det er bare trist. 

 

Jeg vet jeg ikke er alene om dette. Jeg vil gjerne høre fra andre med samme/lignende erfaring. Hva har dere gjort for å få et "normalt" liv?

 

Sliter

[Gjest]

Har du fått noe hjelp/behandling?

Det finnes veldig bra hjelp for dette. Jeg gikk selv fra å være en innesluttet renholder som jobbet på kveldstid for å unngå folk og som så ned i gulvet - til å bli en utadvent butikkmedarbeider som møter folks blikk og løser utfordringer på strak arm med rak rygg og hevet hode.

Har fått veldig god hjelp for min sosiale angst som har vært der siden jeg var barn og anser meg selv som frisk av det.

Det er godt håp for deg også om du får hjelp

Anbefaler deg å lese artikkelen jeg la ut i går.

Ps. Det jeg trengte var støtte og veiledning av behandler - jeg fulgte rådene og utførte dem

Endret 15. mai 2015 av hww

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, så flott at du har kommet så langt! Jeg har vært hos flere forskjellige behandlere, men det er problematisk at det er så dyrt, og at en skal vente så lenge etter henvisning. Jeg har endt opp med feil behandler hver gang og føler at jeg vet mere om sosial angst enn dem og at det ikke er noe de kan fortelle meg. Er utdannet i kunstfaglig retning, men har store hull i utdannelsen min pga angsten. Jeg skal kikke på artikkelen og se om den kan hjelpe:-)

Anonymous poster hash: 3a96e...b1d

[AnonymBruker]

Hei igjen, jeg er redd for at denne type artikler ikke fungerer for meg. Jeg er for langt inne i spiralen av dårlig selvfølelse/ringvirkninger av dette. Jeg har alltid fått vite av mine foreldre at jeg skulle ta meg sammen, har forsøkt å få dem til å forstå at jeg ikke vet hvordan, men det hjelper ikke. Nå er de blitt for gamle og jeg vil ikke føle at jeg belaster dem mere med mine problemer. Jeg har blitt ensom av å ha mistet mange venner pga angsten. Nå er jeg redd for at depresjoner skal ta over på livstid, og gjøre meg ute av stand til å søke jobb, være der for ungene mine som en god og omsorgsfull mor, sørge for at de har alt de trenger for en god start på livet.

 

Jeg ville nesten tro at jeg "kvalifiserte" til å få stønad ettersom angsten har gjort meg ute av stand til å arbeide i lange perioder av gangen, men jeg tørr ikke søke, for jeg er redd for at jeg krever for mye av samfunnet og at jeg skal være en snylter. Men ville det ikke være logisk at jeg gikk på en slags stønad til jeg fikk hjelp nok til å komme ut i arbeid?

 

Er det ikke flere som har ligende opplevelser og kan dele dem med meg?

Anonymous poster hash: 3a96e...b1d