Må jeg leve med det?

[stjernestøv]

Min første psykiater spurte meg : "Hvor frisk har du lyst til å bli?". Det synes jeg var et godt spørsmål og et spørsmål som viste en dyp respekt for meg som individ og for psykisk syke generelt.  Etter hvert har jeg funnet en slik balansegang mellom å ta medisiner og likevel beholde meg selv, samt at jeg er på et akseptabelt nivå når det gjelder bivirkninger. Jeg har diagnosen Bipolar II, men fungerer i 100 % jobb.

Ok, så bra du fungerer i jobb Det blir nok jeg aldri i stand til, det har jeg akseptert tror jeg. Får prøve å ta 3 mg nå og se hvordan det går, må vel tåle litt. 

[stjernestøv]

:-)

 

Ja men selv om jeg av og til ønsket meg medisiner, så når jeg leser om trøbbelet alle nesten på medisiner har,

 

ja så er det bra nok som det er:-)

 

Min største "sorg", hinder, begrensing, er evnen til å lære i situasjoner med mange hundre mennesker...

Og ikke greie tenke i kor:-( det må man greie i dag for å få en grad og komme videre.

 

Jeg håper min sønn greier tenke i kor...? :-( Har er ekstremt flink innen matematikk og fysikk, så jeg krysser fingre for at han fikser gruppearbeide på matnat bedre enn meg. Det er for meg rene terroren, og jeg håper han takler det bedre.

Han er jo resultatet av en generasjon som blir avkrevd evnen til å tenke i kor, så mulig det da går bedre for sånne aspergere

Jeg vet ikke helt hva det er å tenke i kor. 

[Cilien]

:-)

 

Ja men selv om jeg av og til ønsket meg medisiner, så når jeg leser om trøbbelet alle nesten på medisiner har,

 

ja så er det bra nok som det er:-)

 

Min største "sorg", hinder, begrensing, er evnen til å lære i situasjoner med mange hundre mennesker...

Og ikke greie tenke i kor:-( det må man greie i dag for å få en grad og komme videre.

 

Jeg håper min sønn greier tenke i kor...? :-( Har er ekstremt flink innen matematikk og fysikk, så jeg krysser fingre for at han fikser gruppearbeide på matnat bedre enn meg. Det er for meg rene terroren, og jeg håper han takler det bedre.

Han er jo resultatet av en generasjon som blir avkrevd evnen til å tenke i kor, så mulig det da går bedre for sånne aspergere

Jeg synes det høres strevsomt ut med alle de gruppearbeidene på matnat. Jeg har studert språkfag og samfunnsvitenskapelige fag og vi jobbet aldri i grupper. Det ene faget tok jeg som videreutdanning i forfjor og jeg trengte egentlig ikke gjøre noe annet enn å levere noen obligatoriske oppgaver og å møte opp på eksamen. Siden jeg jobbet leste jeg alt pensum selv, jeg gikk ikke på forelesninger heller.

 

Nå, derimot, tar jeg et videreutdanningskurs i veiledning og der sitter vi og snakker i grupper hele tiden. Jeg er forsåvidt sosial nok, men blir veldig utålmodig av alt dette pratet. Den første samlingen brukte vi en hel time på å sitte og presentere oss for hverandre to og to og så måtte vi fortelle om den andre til resten av gruppen. Det synes jeg hører mer hjemme på videregående og ikke på høyere studier. Jeg vil helst bare sitte og høre på en foreleser. Vi skal også "snakke om pensum" i grupper - det liker jeg heller ikke. De andre har ofte ikke lest pensum og uansett lærer jeg egentlig best alene. Jeg får nesten alltid høyeste karakter uansett, selv om jeg leser alt selv, så jeg blir mest sliten og lei av alt dette gruppemaset.