Drittliv...

[meaningfull]

Ikke gi opp NEC1234. Kjenner meg igjen at det er virkningsløst i gå å prate med psykiater.

 

Har du ikke noen gode venner eller ekte folk rundt deg du kan prate med? Prøv ellers lag og delta i noen aktiviteter som du trives med. Kom deg ut og aktiviser deg med ting du synes er kjekt.

 

Du er ikke en dritt- eller mislykket person. 

Her har du en video med veldig fine råd mot depresjon: 

Ikke la psykiaterne og psykologene forvirre deg med alt tankefjaset sitt, men kom deg heller ut i det virkelige liv, med virkelige mennesker og kjekke ting å gjøre på.  Endret 20. mai 2015 av meaningfull

[NEC1234]

Det tror jeg også, men inspirasjon er ikke påkrevd for å komme i gang med noe. Noen ganger er det best å tvinge seg til å gjøre noe som er vanskelig/ubehagelig, hvis man tror at det er noe som vil gjøre livet bedre på sikt.

 

Jeg tror at hvis man tvinger seg til noe vanskelig/ubehagelig så er det fordi man tror man oppnår noe ved det. F.eks. en lang joggetur klokken 05 - de fleste som gjør det tvinger seg (nok) til det, fordi det er ubehagelig, men man tenker vel på fremtidig fysisk form og hva slags trivsel man får ut over dagen.

 

Men hvis man er sikker på at det er som å flytte stein fra A til B, og så tilbake... gjenta 10 ganger...

 

Sier ikke at det ER det for min del - sannsynligvis er jeg unnvikende og har liten viljestyrke.

[AnonymBruker]

Det tror jeg også, men inspirasjon er ikke påkrevd for å komme i gang med noe. Noen ganger er det best å tvinge seg til å gjøre noe som er vanskelig/ubehagelig, hvis man tror at det er noe som vil gjøre livet bedre på sikt.

 

Problemet er hvis man har mistet troen på at det vil hjelple.

Anonymous poster hash: 358e4...25c

[NEC1234]

Har du ikke noen gode venner eller ekte folk rundt deg du kan prate med? Prøv ellers lag og delta i noen aktiviteter som du trives med. Kom deg ut og aktiviser deg med ting du synes er kjekt.

Ikke la psykiaterne og psykologene forvirre deg med alt tankefjaset sitt, men kom deg heller ut i det virkelige liv, med virkelige mennesker og kjekke ting å gjøre på. 

 

Men jeg har ingen venner eller noen jeg kan prate med... ikke trives jeg med slike "fellesaktiviteter" heller, men det er jo fordi jeg ikke trives med å være "sosial".

 

Mennesker, ja... venner... nei jeg er for engstelig for det. Eller egentlig ikke engstelig, mer lavt selvbilde. Ustabilt og skjørt selvbilde, det har jeg nok.

[meaningfull]

Prøv se litt mer positivt på det. Er defintivt noen rundt deg som du kan kalle som venner. Hvis ikke går det jo an møte nye folk.

Ikke døm deg selv så hardt.

[AnonymBruker]

Prøv se litt mer positivt på det. Er defintivt noen rundt deg som du kan kalle som venner. 

 

Ikke alle som har venner i RL.

Anonymous poster hash: 358e4...25c

[NEC1234]

Jeg er isolert... jeg har ingen å prate med. Det er ikke bare at jeg føler meg pessismisisk mtp. hvem jeg kan kalle venner - jeg har rett og slett ingen å ta kontakt med, ingen å sende melding til på Facebook engang.

 

Og det er helt håpløst. Det er noen mennesker som forblir alene resten av livet. Jeg er en av dem. Hvis foreldrene mine dør vet jeg ikke hva jeg gjør.

 

Jeg er ikke skapt for samfunnet, som en annen sa her i en annen tråd. Jeg skjønner meg ikke på andre mennesker, hvordan de fungerer. Det virker som de klarer å ikke la seg påvirke av hva andre mener om dem eller kanskje mener om dem...

 

Jeg ringte til en sånt lavterskelsted, lurte på om jeg kunne bli med... men syns det virket som de ikke ville det, så jeg møtte ikke opp. Mennesker har noe imot meg. Når jeg ikke er ønsket, må jeg holde meg på avstand...

[Gjest Ladytron]

Jeg tror at hvis man tvinger seg til noe vanskelig/ubehagelig så er det fordi man tror man oppnår noe ved det. F.eks. en lang joggetur klokken 05 - de fleste som gjør det tvinger seg (nok) til det, fordi det er ubehagelig, men man tenker vel på fremtidig fysisk form og hva slags trivsel man får ut over dagen.

 

Men hvis man er sikker på at det er som å flytte stein fra A til B, og så tilbake... gjenta 10 ganger...

 

Sier ikke at det ER det for min del - sannsynligvis er jeg unnvikende og har liten viljestyrke.

Skjønner ubehaget og de negative tankene rundt det å gå langt utenfor komfortsonen sin, men hvis man vil ha en endring i livet så må man gjøre noe annerledes. Eventuelt bør man vel prøve å finne seg til rette med status quo.

 

Kanskje du kan begynne i det små, for eksempel med å skaffe deg noen nettvenner? Det finnes mange ulike forumer og sosiale nettverkstjenester der man kan treffe folk. Selv om det er litt annerledes enn med venner som man møter IRL så er det noe med å ha noen som kjenner deg, som deler tanker/opplevelser med med deg og som bryr seg om at du har det bra.

[NEC1234]

Endel av problemet er at jeg ikke har så bra personlighet. De som trives med dårlig personlighet er de som ikke bryr seg om hva andre mener, eller klarer å lure/manipulere andre. Dette er ikke tilfelle med meg. Da blir man alene.

 

Mye av grunnen til at mine forsøk mislykkes er den dårlige personligheten... det "klaffer" bare ikke.

[Gjest Ladytron]

Endel av problemet er at jeg ikke har så bra personlighet. De som trives med dårlig personlighet er de som ikke bryr seg om hva andre mener, eller klarer å lure/manipulere andre. Dette er ikke tilfelle med meg. Da blir man alene.

 

Mye av grunnen til at mine forsøk mislykkes er den dårlige personligheten... det "klaffer" bare ikke.

Hva mener du med at du har dårlig personlighet?

[NEC1234]

Hva mener du med at du har dårlig personlighet?

 

For eksempel tenker jeg meg ikke alltid om med hva jeg sier til andre. Det kan være at jeg kommer med en sarkastisk spøk. Og hvis noen kritiserer meg for noe, så tar jeg aldri til motverge, jeg bare begynner å gi blaffen. Men at jeg aldri forklarer meg er jo grunnen til at det sirkulerer så mange teorier om meg, dog. For jeg forklarer meg ikke uansett hva det skulle være, jeg orker bare ikke, jeg grubler uansett så mye at jeg ikke føler meg sikker på at noe av det jeg ville sagt hadde vært korrekt. Men jeg er ganske opptatt av hva andre mener likevel.

[Gjest Ladytron]

For eksempel tenker jeg meg ikke alltid om med hva jeg sier til andre. Det kan være at jeg kommer med en sarkastisk spøk. Og hvis noen kritiserer meg for noe, så tar jeg aldri til motverge, jeg bare begynner å gi blaffen. Men at jeg aldri forklarer meg er jo grunnen til at det sirkulerer så mange teorier om meg, dog. For jeg forklarer meg ikke uansett hva det skulle være, jeg orker bare ikke, jeg grubler uansett så mye at jeg ikke føler meg sikker på at noe av det jeg ville sagt hadde vært korrekt. Men jeg er ganske opptatt av hva andre mener likevel.

Jeg synes ikke det virker som en dårlig personlighet.

 

Sarkastiske spøker er ganske vanlig, tror det er mange som synes det er okei (så lenge det ikke er en situasjon som krever litt mer takt og følsomhet).

 

Virker som om du grubler veldig mye ja. Er ikke alltid det finnes noe som er klart rett eller galt i sosialt samspill, noen ganger må man bare prøve seg fram; se hva som funker for en selv og hva som funker for andre.

 

Håper det ordner seg for deg.

[NEC1234]

Ja, takk for det.

Føler meg liksom "utstøtt"... syns jeg ser tegn på det overalt. Men jeg viser ikke følelser...

[meaningfull]

Folk er så ufattelig forskjellige også. Passer vi ikke med noen, så er ikke det likt med at man ikke passer for alle. 

Mine beste venner har jeg funnet hos de som kanskje ikke er like sosialt populære, men som har ekstremt mye mer å gi enn det man finner i såkalte vellykkede venneflokker. #AllGoodPeople 

Endret 21. mai 2015 av meaningfull

[NEC1234]

Ja, sånn er det nok. Man passer ikke med alle, men heller ikke ingen. Og, det er bedre med de som gir mye enn de som har sosial status.