Hjelp alvorlig depresjon

[Vilvilikke]

Ber innstendig psykiateren om hjelp. Dette gjelder en ektefelle, dypt deprimert over flere år. Forsøkt: samtaleterapi, medisinering, innleggelse og ECT-behandling, alt uten effekt. Konklusjon fra psykiatrien: alvorlig behandlingsresistent depresjon.

 

Min ektefelle bor nå hjemme med meg, siden innleggelse ikke hjelper. H*n går mer og mer ned i vekt, da depresjonen også har gitt anorexi. Jeg er selv syk men må hver dag få i h*n mat da vedkommende ikke klarer selv. Jeg ser at h*n langsomt dør foran øynene mine. Helsevesenet har ikke mer å tilby.

 

Finnes det i det hele tatt noen hjelp å få for oss, og i tilfelle hvor? Er desperat nå og ingen av oss orker stor mer. Takknemlig for svar og hjelp om det finnes.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vanskelig å svare på dette når jeg ikke vet hvem som har forsøkt å behandle. Er det Ullevål sykehus eller Utvær DPS?

 

I somatikken har en et hierarki av sykehus som en kan spille på i vanskelige tilfeller. Om det er for komplisert for sykehuset i Namsos, kan pasienten sendes til Levanger, og hvis behandling ikke er mulig å gjennomføre på Levanger, kan pasienten sendes til St.Olavs hospital i Trondheim. Slik er det dessverre ikke i psykiatrien. Politikerne har bestemt at pasienter i psykiatrien ikke har rett på en slik kompetansespissing (med noen få unntak). For de store sykdomsgruppene som schizofreni og affektive lidelser (bipolar lidelse + unipolare depresjoner) finnes ikke slike spesialavdelinger.

 

Hvis din ektefelle har vært på en stor og kompetent avdeling, har jeg dessverre ikke mange forslag. Det eneste måtte være å kjøpe seg tjenester hos en privat superspesialist på depresjoner og farmakoterapi.

 

Hvis din ektefelle kun har vært på et eller annet DPS, vil jeg anbefale at du prøver å få henne inn på en spesialavdeling ved et sykehus der de har spesialkompetanse på depresjoner. Det er fritt sykehusvalg i Norge.

[Vilvilikke]

Her er det Lillestrøm DPS som har prøvd med samtaleterapi og innleggelse, Ahus har stått for ECT behandlingene. Problemet er at h*n blir sykere av opphold på døgnavdeling så det virker som det ikke er noen alternativer igjen, legene er enige i at h*n blir sykere. Private tjenester har vi ikke lenger økonomi til å kjøpe, jeg er ufør og h*n på aap.

 

Det det er behov for er en avdeling som klarer å ta fatt i flere ting på en gang som alle ligger i bunn for denne situasjonen: overgrep i barndom, angst og depresjonsproblematikk og alvorlige spiseforstyrrelser fordi situasjonen har pågått så lenge som den har gjort. Vi begynte å søke hjelp for fem år siden og fikk systematisk avslag frem til i fjor sommer da den flaue innrømmelsen kom: "ooops, vi burde visst ha gitt hjelp for lenge siden her."

 

Vurderer Modum bad men vet ikke om de heller har mulighet til å behandle en så komplisert sykehistorie. Vil gjerne få tips om hvor det kan være aktuelt å henvende seg da jeg håper ektefellen min kan leve mange år til med riktig hjelp. Uten mer hjelp raskt nå er jeg stygt redd for at h*n er borte snart.

 

Takk for svar!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Neste steg må ta utgangspunkt i diagnostiseringen. Hva mener en det er viktigst å ta tak i først? Hva er det primære?

Depresjonen, spiseforstyrrelsen eller det posttraumatiske?

 

Eller er det personlighetsmessige forhold som kan forklare både symptomene og den manglende behandlingseffekten?

 

Har vedkommende noen gang vært helt frisk og selvforsørgende? Når startet i så fall nedturen? Hva mener en at årsaken til det var?

[Vilvilikke]

Det primære her er nok depresjonen siden spiseforstyrrelsen er en følge av den. Den innebærer ingen tanke om slanking, mer en følelse av å ikke fortjene eller orke mat til det har gått så langt at det blir umulig å spise selv om h*n vet h*n må nå for å overleve.

 

H*n har vært frisk og selvforsørgende i perioder av livet, gått på kraftige smeller tidligere men har da respondert på behandling og kommet seg opp igjen, i motsetning til nå. Dette er nok dessverre et tilfelle av en som har måttet være sterk alene siden tidlig barndom og nå ikke klarer mer. Årsaken til det hele ligger nok helt tilbake til barndommen men har slått ut for fullt først nå.

 

Det å vurdere hva som er viktigst av diagnoser og hva årsaken til nedturen kom av er nå ikke prioritert av behandler, siden situasjonen ikke bare oppfattes som kritisk av oss men også fra helsevesenet. Derfor er nok fokuset mest på å holde h*n i live til neste time. Men jeg begynner å oppfatte nå at de er i ferd med å gi opp. 

 

Da vi møttes for noen år siden veide h*n 90 kg., nå er h*n bare 52 kg. 

 

Vanskelig å beskrive mer, men hele situasjonen er helt fryktelig å stå i alene.

[frosken]

Det primære her er nok depresjonen siden spiseforstyrrelsen er en følge av den. Den innebærer ingen tanke om slanking, mer en følelse av å ikke fortjene eller orke mat til det har gått så langt at det blir umulig å spise selv om h*n vet h*n må nå for å overleve.

 

H*n har vært frisk og selvforsørgende i perioder av livet, gått på kraftige smeller tidligere men har da respondert på behandling og kommet seg opp igjen, i motsetning til nå. Dette er nok dessverre et tilfelle av en som har måttet være sterk alene siden tidlig barndom og nå ikke klarer mer. Årsaken til det hele ligger nok helt tilbake til barndommen men har slått ut for fullt først nå.

 

Det å vurdere hva som er viktigst av diagnoser og hva årsaken til nedturen kom av er nå ikke prioritert av behandler, siden situasjonen ikke bare oppfattes som kritisk av oss men også fra helsevesenet. Derfor er nok fokuset mest på å holde h*n i live til neste time. Men jeg begynner å oppfatte nå at de er i ferd med å gi opp. 

 

Da vi møttes for noen år siden veide h*n 90 kg., nå er h*n bare 52 kg. 

 

Vanskelig å beskrive mer, men hele situasjonen er helt fryktelig å stå i alene.

 

Er du med på felles samtaler med behandlingsapparatet? Slik jeg ser det, så kan det være en stor fordel med felles reflekterende samtaler om hva som kan gjøres videre når situasjonen er såpass vanskelig. Når det gjelder det med næring, så mener jeg at du kanskje bør forsøke å ansvarliggjøre din ektefelle. Dersom hensikten ikke er å sulte seg i hjel, så går det an å benytte ulike former for konsertert næring slik at vekten går noe opp igjen. Dersom spiseforstyrrelsen derimot har tatt overhånd, så bør det kanskje vurderes å søke spesialavdeling for sf.

 

Ser at du nevner Modum, men slik du beskriver din ektefelles situasjon, så er vedkommende for tiden for lite i stand til å ta ansvar for seg selv til at Modum vil kunne gi et tilbud. Ventetiden på Modum er også lang, i mange sammenhenger ca ett år.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med de sist beskrevne symptomer bør en vurdere innleggelse i medisinsk avdeling for sondeforing evt intavenøs ernæring.

[Vilvilikke]

Jeg har vært med i noen samtaler ja men har liten kapasitet siden jeg selv også er syk og egentlig ikke har krefter til mer enn meg selv. Men får ta meg sammen og bli med neste gang for å diskutere muligheter. Har også tenkt litt på om sondenæring kan være nødvendig men det føles på mange måter som et nederlag det også.

 

Tusen takk for innspill!