Kan ikke tilfredstille alle

[Gjest]

Uansett hvordan jeg gjør det så blir det feil. Det er bl.a. slike situasjoner som gir meg sterkt behov for å gjemme meg bort å skade meg selv. Hvorfor det gjør det forstår jeg ikke helt. Alt kommer på kollisjonskurs, så noen må jeg svikte i denne situasjonen. Noen vil bli lei seg. Jeg vet at dette er vanlige situasjoner for alle. Men vi takler det så forskjellig.

[stjernestøv]

Uansett hvordan jeg gjør det så blir det feil. Det er bl.a. slike situasjoner som gir meg sterkt behov for å gjemme meg bort å skade meg selv. Hvorfor det gjør det forstår jeg ikke helt. Alt kommer på kollisjonskurs, så noen må jeg svikte i denne situasjonen. Noen vil bli lei seg. Jeg vet at dette er vanlige situasjoner for alle. Men vi takler det så forskjellig.

Ja det er sant at vi takler det forskjellig, ikke lett å please alle. Men får ikke håpe du skader deg. 

[Gjest]

Ja det er sant at vi takler det forskjellig, ikke lett å please alle. Men får ikke håpe du skader deg.

Jeg tror ikke jeg gjør det. Har klart meg en stund nå. Behovet trenger ikke å bety at jeg gjør det, men at jeg får enda mer å kjempe mot. Men det forundrer meg at slike situasjoner skal vekke behovet. Straffe meg selv for jeg ikke klarer å tilfredstille alle? Flykte bort fra den ubehagelige følelsen det gir meg? Jeg vet ikke, og jeg forstår det ikke helt. Men jeg ser ikke på det som det største problemet, men at alt skal få meg i ubalanse.

[umakenverdt]

Uansett hvordan jeg gjør det så blir det feil. Det er bl.a. slike situasjoner som gir meg sterkt behov for å gjemme meg bort å skade meg selv. Hvorfor det gjør det forstår jeg ikke helt. Alt kommer på kollisjonskurs, så noen må jeg svikte i denne situasjonen. Noen vil bli lei seg. Jeg vet at dette er vanlige situasjoner for alle. Men vi takler det så forskjellig.

 

Jeg skjønner hva du mener tror jeg. Slike situasjoner setter også meg helt ut, og gir meg en veldig uro, og trang til å gjøre dumme ting. Jeg vet tankemessig at jeg må ta et valg i slike situasjoner, likevel setter det meg helt ut, og jeg synes jeg er en dårlig person som må gjøre disse tingene, selv om jeg av og til må velge mellom to ting som begge går utover andre. Jeg vet ikke helt hvordan man skal lære seg å takle det bedre, fordi det kjennes ikke som om kroppen følger fornuften. Jeg kan fortelle meg selv at jeg ikke har andre valgmuligheter likevel kommer denne intense uroen.

 

Jeg håper du klarer å la fornuften ta overhånd, fortsett og fortell deg selv at du ikke kan tilfredsstille alle, og at du må ta et valg. Prøv å la være å gjør dumme ting. Jeg vet dessverre ikke hva annet du kan gjøre. 

[stjernestøv]

Jeg tror ikke jeg gjør det. Har klart meg en stund nå. Behovet trenger ikke å bety at jeg gjør det, men at jeg får enda mer å kjempe mot. Men det forundrer meg at slike situasjoner skal vekke behovet. Straffe meg selv for jeg ikke klarer å tilfredstille alle? Flykte bort fra den ubehagelige følelsen det gir meg? Jeg vet ikke, og jeg forstår det ikke helt. Men jeg ser ikke på det som det største problemet, men at alt skal få meg i ubalanse.

Du er vel et samvittighetsfullt menneske da med masse følelser, tenk om vi kunne gjøre alle til lags. 

[frosken]

Uansett hvordan jeg gjør det så blir det feil. Det er bl.a. slike situasjoner som gir meg sterkt behov for å gjemme meg bort å skade meg selv. Hvorfor det gjør det forstår jeg ikke helt. Alt kommer på kollisjonskurs, så noen må jeg svikte i denne situasjonen. Noen vil bli lei seg. Jeg vet at dette er vanlige situasjoner for alle. Men vi takler det så forskjellig.

 

Det er denne typen problemstillinger som gjør at jeg gjentatte ganger har foreslått at du ser på vanskene dine som noe som delvis handler om dine relasjoner til andre.

[Gjest]

Det er denne typen problemstillinger som gjør at jeg gjentatte ganger har foreslått at du ser på vanskene dine som noe som delvis handler om dine relasjoner til andre.

Hva legger du egentlig i det? Jeg har god relasjon til venner, familie, kollega og andre jeg møter. Men det er når noe blir vanskelig jeg får problemer. Jeg har også vanskelig for å kreve. Eksempelvis har jeg noe på jobb som må bli ferdig til en viss tid. Jeg har for liten tid på meg. Alle vet det og jeg hadde håpet at noen tilbød seg og ta over noe annet ansvar jeg har så jeg fikk jobbe i fred. Men jeg klarer ikke å spør om det. Jeg vet det er dumt av meg, men det er bare slik jeg er.

[XbellaX]

Hva legger du egentlig i det? Jeg har god relasjon til venner, familie, kollega og andre jeg møter. Men det er når noe blir vanskelig jeg får problemer. Jeg har også vanskelig for å kreve. Eksempelvis har jeg noe på jobb som må bli ferdig til en viss tid. Jeg har for liten tid på meg. Alle vet det og jeg hadde håpet at noen tilbød seg og ta over noe annet ansvar jeg har så jeg fikk jobbe i fred. Men jeg klarer ikke å spør om det. Jeg vet det er dumt av meg, men det er bare slik jeg er.

 

Selvfølgelig klarer du å spørre om det, du velger derimot å la være. Hva skjer om du spør? Hva er det absolutt verste som kan skje? 

[Gjest]

Selvfølgelig klarer du å spørre om det, du velger derimot å la være. Hva skjer om du spør? Hva er det absolutt verste som kan skje?

Det verste som kan skje er at jeg får et nei. Jeg vet det er dumt og jeg forstår det ikke selv hvorfor det er så vanskelig. Men det var ikke det som var problemstillingen min akkurat nå. Det var bare et eksempel på hvordan jeg er i mange situasjoner. Jeg er i den situasjonen også nå, men det har ikke slått meg ut ennå. Ikke før jeg eventuelt ikke klarer å komme i mål.

Nå er problemet avtaler som jeg må bryte. Ting krasjer, og jeg vet det skaper skuffelse. Uansett hva jeg gjør blir det feil.

[XbellaX]

Det verste som kan skje er at jeg får et nei. Jeg vet det er dumt og jeg forstår det ikke selv hvorfor det er så vanskelig. Men det var ikke det som var problemstillingen min akkurat nå. Det var bare et eksempel på hvordan jeg er i mange situasjoner. Jeg er i den situasjonen også nå, men det har ikke slått meg ut ennå. Ikke før jeg eventuelt ikke klarer å komme i mål.

Nå er problemet avtaler som jeg må bryte. Ting krasjer, og jeg vet det skaper skuffelse. Uansett hva jeg gjør blir det feil.

 

Hva skjer når du får et nei? 

[Gjest]

Hva skjer når du får et nei?

Det vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hva som skjer om jeg får et ja. Ytre sett skjer det som vil skje hvis jeg skulle få et ja ville det være lettere å bli ferdig og får jeg et nei så blir det vanskeligere å klare det. Men inni meg kan det skje veldig mye. Ubehag, følelseskollisjon, osv. Egentlig er det for vanskelig å forklare. Om dette har med selvfølelsen, ikke legge noe på andre, eller hva det nå er. Det vet jeg ikke. Jeg har kommet frem til det at vanskeligheter vi har i livet er sammensatte og skyldes sjelden bare en ting.

[Gjest]

Jeg er sliten av meg selv. Følelseskaos. Jeg blir lett oppgiret, samtidig er alt vondt og vanskelig. Våkner etter alt for lite søvn med destruktive tanker og en følelse av at alt knytter seg. En salig blanding, hva skjer meg? Er det normalt å gå så opp og ned?

[AnonymBruker]

Hva legger du egentlig i det? Jeg har god relasjon til venner, familie, kollega og andre jeg møter. Men det er når noe blir vanskelig jeg får problemer. Jeg har også vanskelig for å kreve. Eksempelvis har jeg noe på jobb som må bli ferdig til en viss tid. Jeg har for liten tid på meg. Alle vet det og jeg hadde håpet at noen tilbød seg og ta over noe annet ansvar jeg har så jeg fikk jobbe i fred. Men jeg klarer ikke å spør om det. Jeg vet det er dumt av meg, men det er bare slik jeg er.

 

Jeg har ikke noe råd å komme med, vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i deg. Har det på mange måter likedan; setter andres behov foran mine egne, vil ikke bry noen. Vil gjøre alle til lags. Noe jeg selvsagt ikke klarer, og resultatet blir følelseskaos, slik du beskriver. Jeg har bulimi og bruker maten til å dempe følelsene/koble ut alt. For min del tror jeg nok dette bunner i lav selvfølelse, at jeg føler meg mindre verdt enn andre. Så det er vel den jeg må jobbe med...men lett er det ikke.

Ønsker deg alt godt.

Anonymous poster hash: 62095...9e9

[Gjest]

 

Jeg har ikke noe råd å komme med, vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i deg. Har det på mange måter likedan; setter andres behov foran mine egne, vil ikke bry noen. Vil gjøre alle til lags. Noe jeg selvsagt ikke klarer, og resultatet blir følelseskaos, slik du beskriver. Jeg har bulimi og bruker maten til å dempe følelsene/koble ut alt. For min del tror jeg nok dette bunner i lav selvfølelse, at jeg føler meg mindre verdt enn andre. Så det er vel den jeg må jobbe med...men lett er det ikke.

Ønsker deg alt godt.

Anonymous poster hash: 62095...9e9

 

Jeg skulle mange ganger ønske at det var en bryter for følelsene så jeg kunne slå de av.  

 

Ønsker deg også alt godt.