Mangler jeg riktig stimuli, medisiner eller begge deler?

[AnonymBruker]

Temperament, mye svingninger i følelser, og da sannsynligvis bipolar spektrum lidelse. Tross dette, solide grunnholdninger jeg kan stå for over lang tid, og som ikke rokkes ved. Det gjelder også min sans for rettferdighet og forventninger til medmennesker, og hvordan jeg forholder meg til dem. Min hverdag er preget av depresjoner og 1000 tanker i hodet på en gang, og som regel kun kritiske tanker. Hjalp enormt med Lamictal, men det kunne jeg ikke fortsette på pga. reaksjoner mht leveren. Blir fort rørt, fort gledet/overveldet av nære ting, som naturopplevelser og se dyr i naturen og mennesker som er hyggelige bl.a. Og ikke minst veldig påvirket av hvordan mine nærmeste har det, og relasjonen til dem til enhver tid. 

 

Har passert 40, men vet ikke om jeg har opplevde 40-årskrisa eller ei. Ingen dyrekjøpte biler, motorsykler eller reiser til Langtvekkistan. Men vet jeg har forandret meg. Jeg som ikke har vært det minste opptatt av barn, har de siste årene stoppet opp når jeg ser smårollinger og ser på dem og snakker litt til dem. Allikevel har jeg ikke noe ønske om å ha barn selv. Det samme skjer når jeg ser dyr i naturen. Plutselig er det så store og viktige begivenheter for meg, tross at det sikkert kanskje er dagligdags for mange. Jeg ser verdien av å sette ekstra pris på ting jeg tidligere har sett på som en selvfølge. 

 

Men dette er kun tidvis. Og en opptur følges alltid av en lengrevarende nedtur. Jeg vet jeg er kapabel til å få til langt mer enn jeg har gjort. Som å forsørge meg selv, og vel så det. Bli en bidragsyter til samfunnet. Altfor ofte klarer jeg ikke sette pris på noe som helst, og har null krefter til ting. 

 

Jeg er en rolig type med de fordeler og ulemper det har. Problemet mitt er rett og slett å få gjort de ting jeg har planlagt, da det ikke skorter på planer og muligheter som er høyst reelle å få til. Det skal også nevnes at jeg har sterk angst, panikkangst - også sosial - , som legger begrenser på meg i forhold til å komme i arbeid. Når jeg gjennomfører ting, gjennomfører jeg de 100 % til jobben er ferdig på en best mulig måte. Jeg får ikke ro om jeg mener at ting ikke er gjort 100%, og det kan ende med at jeg gir opp på forhånd, fordi jeg ikke tror jeg kommer til å orke å gjennomføre det på en god nok måte. Heller ugjort enn halvgjort på en måte. 

 

Jeg tenker for mye kritisike tanker og konsekvenser, og gjør for lite. Er dette depresjonen? Jeg var ikke slik på Lamictal. (Men har prøvd alle mulige antidepressiva, som ikke har effekt). 

 

Det må være mulig å få meg ut av av dette, og få meg til yte mer i forhold til min kapasitet - som jo er der. Tar gjerne imot forslag, og ikke vær redd for å såre meg!  Jeg har innsett at en del kritikk jeg har lært mest av, er den "konstruktive, negative", selv om det har vært lite av det i yrkesmessig sammenheng  

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ef8ca...c13