sinnamestring

[snile1365380628]

Hei, jeg har en søster som er god på bunn og har gode verdier, men som ikke klarer å kontrollere temperamentet sitt. Hun blir lett stressa og når hun blir det går det ut over oss i familien. For tiden rammer det mann mest. Jeg har inntrykk av at hun skjermer barna for direkte sinne, men de overhører jo reaksjonene. Jeg har vokst tett opp med henne og er glad i henne. Men vi er som hund og katt. Jeg har aldri godtatt hennes raseriutbrudd og gitt henne godt med motstand. Hun er ikke så sterk verbalt som jeg, hvilket gjør henne veldig frustrert, men hun sluttet å banke meg da vi ble tenåringer. Man skulle tro jeg hadde lært, men når hun blir urimelig (tolket i fellesskap - ikke bare av meg) klarer jeg ikke holde kjeft og jatte med. Jeg provoserer ikke med vilje, men prøver å nå frem med rasjonelle argumenter og få frem min eller andres versjon. Jeg tror hun da føler at hun aldri når frem overfor meg med at hun har rett og at hun derfor klikker. Hun har svært dårlig selvfølelse. Samtidig har hun absolutt empati i andre situasjoner, så psykopat er hun ikke.

Mannen hennes er svært tålmodig, men også han har vært frustrert - og jeg blir lei meg når jeg hører en felles venn snakke negativt om min søster. Jeg føler jeg ikke har forsvart henne nok. Samtidig mener jeg at hun tråkker over alle grenser for folkeskikk og respektfult samkvem med hennes nærmeste. Hun er til tider på grensen til å være en hustyrann, for hun kan bli svært høylydt og skjelle oss ut. Hun prøver også til stadighet å instruere mannen sin foran alle andre, og det er jo pinlig for både han og oss. Jeg lurer på om jeg nå må ta en lang pause fra henne etter en nylig utskjelling. Samtidig ønsker jeg å hjelpe henne, men er i tvil om jeg når gjennom. Har dere noen gode råd til hvordan jeg skal håndtere henne og forhåpentlig bistå henne. Hun burde antakeligvis gått på et stress- og sinnamestringskurs eller lignende, men hvordan få henne til å innse det og gjøre det frivillig?