Det begynner å bli ensomt....

[AnonymBruker]

Klarer meg sjøl...har alltid gjort det.... Trives i mitt eget selskap.....har alltid gjort det....

Men ingen kan gå gjennom livet alene...jeg skjønner det nå....

Har barn, og en eks som jeg samarbeider godt med, det er ikke det.... Men jeg har aldri hatt noen å dele alt med... Eksen er det nærmeste, men kunne jo ikke dele tanker om han med han liksom.... Har alltid vært tilbakeholden, sikkert opplevd som avvisende av andre - siden de ikke tar kontakt mener jeg? Det har alltid vært jeg som må ta initiativ til samvær, til å møtes.... De andre virker å trives og synes det er hyggelig og vi må alltid møtes snart igjen..... Men kun viss jeg spør tydeligvis..... Sånn har det alltid vært, og "venner" har falt bort etterhvert i mangel på kontakt da jeg gir opp.... Hvorfor er det slik?

Dette gjør at jeg blir reservert, jeg deler ikke alt, vil ikke ha det på avveie.... Men hvem kan jeg gå til når jeg trenger litt støtte? Når magen knyter seg og alt føles vondt...

Jeg vet det er mennesker som bryr seg om meg, men jeg trenger en venn, en jeg kan miste masken for uten at de lar seg avvise... Vanskelig å forklare, men kanskje noen forstår? Kanskje noen vet en vei? For akkurat nå trenger jeg noen nær......

Anonymous poster hash: a2915...1ce

Anonymous poster hash: a2915...1ce

Anonymous poster hash: a2915...1ce

[Trine]

Høres tungt ut. På noe kjenner jeg meg igjen. Men her er det sånn at andre maser om at vi må møtes (maser gjør de kanskje ikke, de sier jeg må komme på besøk), men det er jeg som må komme til dem, ikke pokker om de kan reise til meg. Etterhvert da, så blir jeg lei. "Det er så lenge siden sist, du må pelle ræva di hit" Jada, og du da, som skulle komme og se på det nye huset mitt for 2 år siden. Spesielt når de vet at jeg har mine ting å stri med, at jeg ikke egentlg liker å dra bort til folk, hvorfor kan ikke da de, av og til, også komme til meg.

 

Vel, sorry, dette er ikke en tråd om meg Jeg deler heller ikke alt, jeg ser an hvem jeg kan si hva til. Jeg tror ikke de ikke har tatt kontakt fordi de har opplevd deg som tilbakeholden. Mitt inntrykk er at folk egentlig har mer enn nok med seg selv og sin familie og egentlig ikke har tid til veldig mye mer. De nekter litt å innse det, men jeg tror dagene flyr så fort forbi at de ikke rekker innse at de burde tatt kontakt.

 

Jeg har én venn jeg vet jeg kan prate med når jeg trenger støtte. Han har jeg ikke møtt på tja, et par år tror jeg, men vi har pratet på telefonen og sendt meldinger. Men jeg vet at om jeg så ikke skulle prate med han på et år, om det skjer noe og jeg trenger han så er han her uten å nøle. Kan det hende du har en sånn venn, uten å egentlig forstå det?

 

Jeg vet ikke hvordan man plutselig kan få noen nær, det er vel egentlig ikke mulig tror jeg, sånt tar jo litt tid. Kanskje det kan hjelpe deg å skrive her på dol. Fortelle om ting du strever med. Ikke at det blir særlig nært, men det kan hjelpe på å slippe den følelsen av å være helt alene. Det er garantert fler som har det som deg. Jeg har det litt som deg, bortsett fra at jeg er så einstøing at det kun er et par mennesker jeg egentlig er interessert i å ha noe særlig kontakt med.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes du forklarer godt selv hvorfor du ikke har mange venner. Du trives godt i eget selskap og gidder ikke legge innsats i å vedlikeholde de vennnskapene du har. Når du ønsker deg en nær venn har du ingen.

Heldigvis er det fort gjort å fikse på det. Man trenger ikke ha vært bestevenner i årevis for å snakke om vanskelige ting. Bare snakk med en snill venn/bekjent du stoler på og har kjent en stund.