Skal man fortelle alt til behandler?

[AnonymBruker]

Jeg får innimellom en sterk fornuft som sier at det ikke er alt man skal si til sin behandler. At man av og til må holde igjen litt fordi det ødelegger mer enn det gavner.

Jeg har til nå vært helt åpen og fortalt min behandler alt. Men jeg begynner å bli usikker på om det er riktig.

Hva gjør dere andre? Forteller dere alt? Eller holder dere igjen ting når fornuften sier det?

Anonymous poster hash: faeda...4c6

[AnonymBruker]

Jeg har trosset fornuften og vært helt åpen til min behandler. Jeg lurer på om jeg skal slutte med det fordi jeg blir misforstått og såret av det:

Anonymous poster hash: faeda...4c6

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Har dette noe med det jeg søker hjelp for?" Hvis ja eller usikker, skal en fortelle det.

 

Hvis helt sikkert nei, kan en la være.

[AnonymBruker]

Ok. Det er sikkert en fordel at man venter med å fortelle det til man er sikker på at det er riktig å si det, hvis man er usikker. At man ikke trosser fornuften slik jeg har gjort til nå?

Anonymous poster hash: faeda...4c6

[frosken]

Jeg har trosset fornuften og vært helt åpen til min behandler. Jeg lurer på om jeg skal slutte med det fordi jeg blir misforstått og såret av det:

Anonymous poster hash: faeda...4c6

 

Jeg tror ikke det er en konstruktiv strategi å slutte med å være helt åpen, jeg tror derimot det vil være fornuftig å snakke om opplevelsen av å bli misforstått og såret. Slik jeg oppfatter innlegget ditt, så vurderer du å ta i bruk en unnvikende strategi i behandling.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke være unnvikende, men jeg skal sette ting jeg er usikker på, på vent til jeg er sikker.

Anonymous poster hash: faeda...4c6

[frosken]

Jeg skal ikke være unnvikende, men jeg skal sette ting jeg er usikker på, på vent til jeg er sikker.

Anonymous poster hash: faeda...4c6

 

Dersom begrunnelsen er at du ikke ønsker å bli såret, så spørs det om ikke strategien uansett er unnvikende.

[umakenverdt]

Jeg får innimellom en sterk fornuft som sier at det ikke er alt man skal si til sin behandler. At man av og til må holde igjen litt fordi det ødelegger mer enn det gavner.

Jeg har til nå vært helt åpen og fortalt min behandler alt. Men jeg begynner å bli usikker på om det er riktig.

Hva gjør dere andre? Forteller dere alt? Eller holder dere igjen ting når fornuften sier det?

 

Jeg ble veldig nysgjerrig på hva denne sterke fornuften argumenterer med? Hvorfor er det ødeleggende å fortelle noe til behandler? Han/hun har taushetsplikt og er profesjonell. 

 

Jeg må selv innrømme at jeg ikke har klart å forklare alt til min behandler, enten fordi det er så vanskelig å finne ord som kan forklare det eller fordi jeg er så vant til viktigheten av å opprettholde en viss fasade. Fornuften min forteller meg imidlertid at det er lurt (eller i alle fall ikke skadelig) å være helt ærlig med behandler.