Krenkbarhet (må bare lufte tankene)

[AnonymBruker]

Legen min sa nylig jeg var så lett krenkbar og at det gikk utover min evne til empati. Jeg har siden tenkt mye på dette, for jeg trodde da at jeg ikke manglet empati! Når jeg søker i google på krenkbarhet og empati kommer det så og si bare opp innlegg som handler om narsissisme. Jeg blir jo veldig lei meg, for jeg mener jo selv at jeg ikke er narsissist! Tok for sikkerhets skyld en test på dette på nettet hvor score over 20 var narsissisme og score mellom 12 og 15 var det normale. Jeg fikk en score på 6, altså langt under det som er normalt. Jeg vet godt jeg ikke kan stole på slike nett-tester, men likevel tar jeg det til inntekt for at jeg ikke er en narsissist.

 

Jeg er nok krenkbar pga overgrep og omsorgssvikt. Sliter mye med depresjoner.

 

Grunnen til at legen nok mente at jeg ikke har særlig empati  er at jeg har fokusert mest på meg selv i samtaler med ham. En vanskelig livssituasjon med mye sykdom rundt meg har handlet om hvordan dette påvirker _meg_, hvilke følelser osv. det forårsaker hos _meg_. Det burde jo (også for ham) være innlysende og selvklart at jeg har stor sympati med de familiemedlemmer som lider av sine sykdommer og plager. Jeg synes såklart synd på dem og hjelper dem så godt jeg kan. Men mitt fokus har altså vært på _meg selv_. Jeg har fortalt hvor sliten _jeg_ blir og er av alt dette, hvor mye jobb det blir på _meg_, osv. Så da har han vel fått inntrykk av at jeg mener at det er _meg_ det er synd på, og ikke de andre.

Det synes jeg er leit for det stemmer bare delvis. Jeg har nemlig forsøkt å se meg selv "utenfra" og fra et "objektivt" ståsted, og jeg har tenkt som om det var venninna mi som var i min situasjon istedet for meg. Da ser jeg jo at jeg ville ha følt sympati med venninna mi fordi hun stod oppi så mye tungt i tillegg til at hun selv er mye trettbar og deprimert. Så kanskje det er legen selv som ikke har utviklet så mye empati?

 

Men nå tør jeg nesten ikke å gå til ham lenger, for hvis han ser på meg som en narsissist eller psykopat er jo ikke det særlig ok. Jeg kommer bare til å sitte der å skamme meg og gråte. Skamme meg fordi han tror jeg er narsissist og gråte fordi det ikke er sant. Jeg klarer jo ikke å forklare meg ordentlig til ham, så han misforstår sikkert lett.

 

Men er det ikke normalt å gå til legen å fortrinnsvis snakke om egne plager og ikke andres? Jeg gjør begge deler, men har mest fokus på meg selv. Men det er vel galt det, da?

 

Måtte bare lufte dette i håp om at noen kan komme med innspill.  

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 280da...c44

[Gjest]

Jeg ville tatt opp dette med legen og sagt det akkurat slik du har sagt det her.

Såklart det er vondt å høre slikt.

[frosken]

Legen min sa nylig jeg var så lett krenkbar og at det gikk utover min evne til empati. Jeg har siden tenkt mye på dette, for jeg trodde da at jeg ikke manglet empati! Når jeg søker i google på krenkbarhet og empati kommer det så og si bare opp innlegg som handler om narsissisme. Jeg blir jo veldig lei meg, for jeg mener jo selv at jeg ikke er narsissist! Tok for sikkerhets skyld en test på dette på nettet hvor score over 20 var narsissisme og score mellom 12 og 15 var det normale. Jeg fikk en score på 6, altså langt under det som er normalt. Jeg vet godt jeg ikke kan stole på slike nett-tester, men likevel tar jeg det til inntekt for at jeg ikke er en narsissist.

Jeg er nok krenkbar pga overgrep og omsorgssvikt. Sliter mye med depresjoner.

Grunnen til at legen nok mente at jeg ikke har særlig empati er at jeg har fokusert mest på meg selv i samtaler med ham. En vanskelig livssituasjon med mye sykdom rundt meg har handlet om hvordan dette påvirker _meg_, hvilke følelser osv. det forårsaker hos _meg_. Det burde jo (også for ham) være innlysende og selvklart at jeg har stor sympati med de familiemedlemmer som lider av sine sykdommer og plager. Jeg synes såklart synd på dem og hjelper dem så godt jeg kan. Men mitt fokus har altså vært på _meg selv_. Jeg har fortalt hvor sliten _jeg_ blir og er av alt dette, hvor mye jobb det blir på _meg_, osv. Så da har han vel fått inntrykk av at jeg mener at det er _meg_ det er synd på, og ikke de andre.

Det synes jeg er leit for det stemmer bare delvis. Jeg har nemlig forsøkt å se meg selv "utenfra" og fra et "objektivt" ståsted, og jeg har tenkt som om det var venninna mi som var i min situasjon istedet for meg. Da ser jeg jo at jeg ville ha følt sympati med venninna mi fordi hun stod oppi så mye tungt i tillegg til at hun selv er mye trettbar og deprimert. Så kanskje det er legen selv som ikke har utviklet så mye empati?

Men nå tør jeg nesten ikke å gå til ham lenger, for hvis han ser på meg som en narsissist eller psykopat er jo ikke det særlig ok. Jeg kommer bare til å sitte der å skamme meg og gråte. Skamme meg fordi han tror jeg er narsissist og gråte fordi det ikke er sant. Jeg klarer jo ikke å forklare meg ordentlig til ham, så han misforstår sikkert lett.

Men er det ikke normalt å gå til legen å fortrinnsvis snakke om egne plager og ikke andres? Jeg gjør begge deler, men har mest fokus på meg selv. Men det er vel galt det, da?

Måtte bare lufte dette i håp om at noen kan komme med innspill.

Anonymous poster hash: 280da...c44

Legen snakket om krenkbarhet - ikke narsissisme og psykopati, gjorde han ikke? Det er du som også i samtale med legen er så krenkbar at en konstruktiv kommentar ender opp som noe helt annet enn den er ment. Slik sett er også dette innlegget et eksempel på det legen tok opp med deg.

Dersom man er lett krenkbar så overveldes man fort av negative følelser. Da blir disse følelsene fokus i ens indre, også i situasjoner hvor det hadde vært mer nærliggende med annet fokus.

[Madelenemie]

 

Legen min sa nylig jeg var så lett krenkbar og at det gikk utover min evne til empati. Jeg har siden tenkt mye på dette, for jeg trodde da at jeg ikke manglet empati! Når jeg søker i google på krenkbarhet og empati kommer det så og si bare opp innlegg som handler om narsissisme. Jeg blir jo veldig lei meg, for jeg mener jo selv at jeg ikke er narsissist! Tok for sikkerhets skyld en test på dette på nettet hvor score over 20 var narsissisme og score mellom 12 og 15 var det normale. Jeg fikk en score på 6, altså langt under det som er normalt. Jeg vet godt jeg ikke kan stole på slike nett-tester, men likevel tar jeg det til inntekt for at jeg ikke er en narsissist.

 

Jeg er nok krenkbar pga overgrep og omsorgssvikt. Sliter mye med depresjoner.

 

Grunnen til at legen nok mente at jeg ikke har særlig empati  er at jeg har fokusert mest på meg selv i samtaler med ham. En vanskelig livssituasjon med mye sykdom rundt meg har handlet om hvordan dette påvirker _meg_, hvilke følelser osv. det forårsaker hos _meg_. Det burde jo (også for ham) være innlysende og selvklart at jeg har stor sympati med de familiemedlemmer som lider av sine sykdommer og plager. Jeg synes såklart synd på dem og hjelper dem så godt jeg kan. Men mitt fokus har altså vært på _meg selv_. Jeg har fortalt hvor sliten _jeg_ blir og er av alt dette, hvor mye jobb det blir på _meg_, osv. Så da har han vel fått inntrykk av at jeg mener at det er _meg_ det er synd på, og ikke de andre.

Det synes jeg er leit for det stemmer bare delvis. Jeg har nemlig forsøkt å se meg selv "utenfra" og fra et "objektivt" ståsted, og jeg har tenkt som om det var venninna mi som var i min situasjon istedet for meg. Da ser jeg jo at jeg ville ha følt sympati med venninna mi fordi hun stod oppi så mye tungt i tillegg til at hun selv er mye trettbar og deprimert. Så kanskje det er legen selv som ikke har utviklet så mye empati?

 

Men nå tør jeg nesten ikke å gå til ham lenger, for hvis han ser på meg som en narsissist eller psykopat er jo ikke det særlig ok. Jeg kommer bare til å sitte der å skamme meg og gråte. Skamme meg fordi han tror jeg er narsissist og gråte fordi det ikke er sant. Jeg klarer jo ikke å forklare meg ordentlig til ham, så han misforstår sikkert lett.

 

Men er det ikke normalt å gå til legen å fortrinnsvis snakke om egne plager og ikke andres? Jeg gjør begge deler, men har mest fokus på meg selv. Men det er vel galt det, da?

 

Måtte bare lufte dette i håp om at noen kan komme med innspill.  

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 280da...c44

 

Hei!

 

Å være krenkbar er mange uavhengig av diagnose også. At du setter dette i sammenheng med narsissisme og psykopati viser at å gooogle enkeltsymptomer kan bli veldig feil.

 

Men det viktigste jeg vil formidle er at på ditt innlegg virker du verken narsisistisk eller psykopat.

 

De to gruppene oppsøker sjelden hjelp, da de er perfekte i egne øyne, har de et problem er det pga av andre.

 

Sånne mennesker har en suveren evne til å skylde på andre og ikke ta ansvar for eget liv.

 

I tillegg, sett at man svarer ærlig på en del av de mer seriøse netttestene...så kan de ofte gi en god pekepinn på hvor man ligger:-)

Da jeg har tatt en del nett tester på autisme, slår jeg ut så erkeautisten, jeg er autist, det testene ikke fanger opp er min personlighet og evne til å justere meg etter fornuft og med egen vilje.

 

Så tenk bare at du er krenbar av forståelige grunner, narsisist er du ikke:-) og ikke google enkeltsymptomer det kan bli veldig feil.

[AnonymBruker]

Legen snakket om krenkbarhet - ikke narsissisme og psykopati, gjorde han ikke? Det er du som også i samtale med legen er så krenkbar at en konstruktiv kommentar ender opp som noe helt annet enn den er ment. Slik sett er også dette innlegget et eksempel på det legen tok opp med deg.

Dersom man er lett krenkbar så overveldes man fort av negative følelser. Da blir disse følelsene fokus i ens indre, også i situasjoner hvor det hadde vært mer nærliggende med annet fokus.

Ja frosken, jeg ser at du kan ha rett. Veldig godt å få luftet dette sånn at jeg kan få andres tanker, og se det i et annet perspektiv. Men du svarte bare på krenkbarhet og ikke det faktum at legen også nevnte dette med empati. Det var det som såret meg mest, siden jeg vet jeg ikke er en uempatisk person. Slik jeg ser det har jeg to muligheter å forholde meg til dette på: 1) Tenke at legen ikke kjenner meg godt nok og har misforstått, 2) Tenke at legen har helt rett og at jeg er en uempatisk person. Det siste går inn på meg. Men kanskje det er sant, bare at jeg ikke ser det selv? Blir så lei meg. Finnes det noen behandlingsmetoder for å kunne få mer empati? 

 

Synes du jeg burde bestille en time for å prøve å få oppklart hva han mente med det han sa, eller vil det virke frekt og rart?

Takknemlig hvis du svarer igjen.

Anonymous poster hash: 280da...c44

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt opp dette med legen og sagt det akkurat slik du har sagt det her.

Såklart det er vondt å høre slikt.

Ja, kanskje det er lurt. Men jeg vet ikke om jeg burde/tør.

 

Jeg ville tatt opp dette med legen og sagt det akkurat slik du har sagt det her.

Såklart det er vondt å høre slikt.

 

Anonymous poster hash: 280da...c44

[AnonymBruker]

Hei!

 

Å være krenkbar er mange uavhengig av diagnose også. At du setter dette i sammenheng med narsissisme og psykopati viser at å gooogle enkeltsymptomer kan bli veldig feil.

 

Men det viktigste jeg vil formidle er at på ditt innlegg virker du verken narsisistisk eller psykopat.

 

De to gruppene oppsøker sjelden hjelp, da de er perfekte i egne øyne, har de et problem er det pga av andre.

 

Sånne mennesker har en suveren evne til å skylde på andre og ikke ta ansvar for eget liv.

 

I tillegg, sett at man svarer ærlig på en del av de mer seriøse netttestene...så kan de ofte gi en god pekepinn på hvor man ligger:-)

Da jeg har tatt en del nett tester på autisme, slår jeg ut så erkeautisten, jeg er autist, det testene ikke fanger opp er min personlighet og evne til å justere meg etter fornuft og med egen vilje.

 

Så tenk bare at du er krenbar av forståelige grunner, narsisist er du ikke:-) og ikke google enkeltsymptomer det kan bli veldig feil.

Takk for innspill, Madelenemie. Klokt det du sa om at ens egen personlighet må ha evne til å justere seg etter fornuft. Både ved innspill fra andre og ved egen vilje, . Empati kan nok utvikles i positiv retning på den måten.

Anonymous poster hash: 280da...c44

[frosken]

 

Ja frosken, jeg ser at du kan ha rett. Veldig godt å få luftet dette sånn at jeg kan få andres tanker, og se det i et annet perspektiv. Men du svarte bare på krenkbarhet og ikke det faktum at legen også nevnte dette med empati. Det var det som såret meg mest, siden jeg vet jeg ikke er en uempatisk person. Slik jeg ser det har jeg to muligheter å forholde meg til dette på: 1) Tenke at legen ikke kjenner meg godt nok og har misforstått, 2) Tenke at legen har helt rett og at jeg er en uempatisk person. Det siste går inn på meg. Men kanskje det er sant, bare at jeg ikke ser det selv? Blir så lei meg. Finnes det noen behandlingsmetoder for å kunne få mer empati? 

 

Synes du jeg burde bestille en time for å prøve å få oppklart hva han mente med det han sa, eller vil det virke frekt og rart?

Takknemlig hvis du svarer igjen.

Anonymous poster hash: 280da...c44

 

 

Ut i fra det du har fortalt, så tenker jeg at legens utsagn om empati ikke nødvendigvis betyr at han mener du ikke har empati, men mer at du som følge av at du lett krenkes, ender opp med såpass mye fokus på egne følelser at du litt mister et større perspektiv mht hva det er rimelig å fokusere på akkurat der og da. F.eks. om noen som er i en vanskelig livssituasjon sier noe til deg som du krenkes av, så lar du deg kanskje i overdreven grad såre, i stedet for å huske at vedkommende er i en vanskelig situasjon og at man da kan komme til å si ting man ellers ikke ville ha sagt.

 

Det høres ikke ut som om du trenger noen form for behandling for å bli mer empatisk, og jeg ville ikke ha bestilt ny time hos legen bare som følge av dette. Jeg ville heller ha reflektert litt over dette med krenkbarheten i aktuelle situasjoner fremover,  - kanskje kan legens utsagn få deg til å beholde et litt større perspektiv slik at følelsene av krenkelse blir mindre dominerende. Neste gang du treffer legen, så kan du evt. fortelle litt om tanker du fikk i etterkant av den forrige samtalen dere hadde.

[Gjest]

Du har fått interessante svar fra frosken

[AnonymBruker]

Ut i fra det du har fortalt, så tenker jeg at legens utsagn om empati ikke nødvendigvis betyr at han mener du ikke har empati, men mer at du som følge av at du lett krenkes, ender opp med såpass mye fokus på egne følelser at du litt mister et større perspektiv mht hva det er rimelig å fokusere på akkurat der og da. F.eks. om noen som er i en vanskelig livssituasjon sier noe til deg som du krenkes av, så lar du deg kanskje i overdreven grad såre, i stedet for å huske at vedkommende er i en vanskelig situasjon og at man da kan komme til å si ting man ellers ikke ville ha sagt.

 

Det høres ikke ut som om du trenger noen form for behandling for å bli mer empatisk, og jeg ville ikke ha bestilt ny time hos legen bare som følge av dette. Jeg ville heller ha reflektert litt over dette med krenkbarheten i aktuelle situasjoner fremover,  - kanskje kan legens utsagn få deg til å beholde et litt større perspektiv slik at følelsene av krenkelse blir mindre dominerende. Neste gang du treffer legen, så kan du evt. fortelle litt om tanker du fikk i etterkant av den forrige samtalen dere hadde.

Høres igrunnen fornuftig ut! Tusen takk for at du hjalp meg til å tenke litt annerledes rundt dette, frosken! Da fortsetter jeg videre i livet med litt rakere rygg igjen og hodet litt mer opp igjen. Takk for gode innspill og råd, det hjalp meg virkelig!

 

 

Anonymous poster hash: 280da...c44

[Gjest]

Det gjorde vondt å lese svarene dine, frosken. Jeg kjente meg igjen i dette selv. Og det gjør vondt, for jeg ønsker heller ikke å være slik.

Men nå har vi iallfall mulighet til å gjøre noe med det.