Gamle problemer til overflaten?

[issalja]

Min mor var ikke perfekt – hun tydde ofte til mild fysisk vold, trusler og «mobbing».

Jeg følte noen ganger at hun framprovoserte en grunn for å gå løs på meg og at hun i perioder nesten virket sjalu på meg.

 

Jeg brukte mye tid i tenårene på å være sint på henne, og å prøve forstå hvorfor hun var som hun var. På et tidspunkt tror jeg at jeg valgte å gi slipp på det – jeg tror at jeg lengtet etter henne, og jeg kunne jo se at nå som jeg hadde bodd ute i noen år, så var vårt forhold jo annerledes (bedre). Så jeg tror jeg valgte å skape en illusjon om at min familie var bra og at min oppvekst hadde vært bra (og vårt mor-datter forhold var jo ok, faktisk noen ganger fint nå), jeg fortalte ingenting om mine "mor-problemer" til min nye kjæreste, som jeg nå har et barn med. Jeg ville nok at han skulle se meg som en «sunt» menneske og at han skulle få et godt forhold til familien min.

Jeg unnskyldte min mor med at hun måtte ha hatt det vanskelig, jeg utviklet igjen en sympati for henne (som hadde manglet igjennom hele oppveksten), tilgav henne og ting var helt ok.

 

Men etter jeg selv fikk barn, så har jeg flere ganger tenkt at hennes problemer ikke var noen unnskyldning for det hun gjorde. Her på det seneste har jeg slitt litt, og når jeg nå er ute og møter andre mødre og barn, hender det at jeg støter på mødre som hever stemmen og «skjeller ut» barna sine. Da kjenner jeg at jeg blir redd og utrygg (i tillegg til å synes synd i barnet selvfølgelig) – det føles som et stikk av angst. Er dette vanlig i en depresjon? At «gamle» problemer kommer opp igjen og på en måte behøver å bearbeides? Og er det sannsynlig at jeg har bygd meg opp en illusjon som nå brister?