Fontex

[Psykojenta]

Kan jeg be om økning av denne medisinen?

står på 20mg (som erstatta 20mg Cipralex for noen uker siden)

 

Jeg er full av angst - gjør fortsatt de tingene som gir meg angst for det blir ikke bedre om jeg ikke utsetter meg for situasjonene. Telefonsamtaler, møter på DPS og andre steder, fortsetter gå på kafè og å gå turer(med masse tankekaos over livet..eller det manglende livet...)

 

Depresjonen er som før, skulle ønske jeg ikke var i live..eller i alle fall ikke i dette livet her....

Jeg føler meg på bånn, verdiløs, håpløs, alle andre har det bedre uten meg, inkl. mitt eget barn.

jeg får ikke til noe, ingenting er bra nok.

 

Meninga er at jeg forhåpentligvis skal få begynne med kognitiv terapi etterhvert, men virker til at legen vil at Fontex skal være i orden før den tid - noe som vil si aldri føler jeg...

trur rett og slett at det ikke finnes medisiner for mine problemer. Depresjonene blir bare avløst av veldig korte oppturer - en altfor sjelden gang...har aldri vært noen medisiner som har hjulpet meg..dvs..jeg trur Lithionit hjalp en gang, at jeg ikke falt så dypt ned i gjørmehullet hver gang, men vet ikke da jeg ikke har hukommelse fra den tida...dessuten har de jo gått bort fra BPdiagnosen, noe som gjør at jeg ikke får prøve Lithionit på nytt...(i tillegg hadde jeg to tilfeller av Lithionitforgiftning..nei, jeg hadde ikke tatt for mye, ble bare plutselig verdi på 2.1 eller 2.3 ene gangen)

 

Er det noe anna jeg kan gjøre?

Jeg har tidligere skrevet alt jeg gjør i løpet av uka, har noe stort sett hver dag, kommer meg ut i dagslys hver morgen før 09, legger meg og står opp til fast tid(mtp søvnrestriksjonene mine jeg har jobba med den siste tida - noe som har vært vellykka) osv osv.

[ISW]

Synes du er kjempeflink som gjør så mye!

Men jeg trodde ikke 20 mg Fontex var ekvivalent med 20 mg Cipralex, langt ifra. I tillegg tar det lang tid før du får full effekt av Fontex fordi konsentrasjonen øker langsomt.

Hvis du har regelmessige depresjoner og korte oppturer, hvorfor har de gått bort fra bipolar? Har du snakket med en lege som faktisk KAN bipolar lidelse, ala dr Kvakkestad ved Psykia? I motsatt fall kan kanskje det være lurt?

Synes det som står på siden hans er så bra: "Plages du av depresjon og angst i perioder? Er det ingenting som hjelper? Det trenger ikke være slik"

[Psykojenta]

Synes du er kjempeflink som gjør så mye!

Men jeg trodde ikke 20 mg Fontex var ekvivalent med 20 mg Cipralex, langt ifra. I tillegg tar det lang tid før du får full effekt av Fontex fordi konsentrasjonen øker langsomt.

Hvis du har regelmessige depresjoner og korte oppturer, hvorfor har de gått bort fra bipolar? Har du snakket med en lege som faktisk KAN bipolar lidelse, ala dr Kvakkestad ved Psykia? I motsatt fall kan kanskje det være lurt?

Synes det som står på siden hans er så bra: "Plages du av depresjon og angst i perioder? Er det ingenting som hjelper? Det trenger ikke være slik"

Jeg vet ikke hva denne legen tenkte på jeg, jeg har skrevet mail til ham og skal snakke med ham på mandag.. jeg ville bare vite om jeg kan be om økning eller om jeg må vente enda lenger..har stått på 20mg siden slutten av April, så bare en mnd foreløpig...

 

De ser ikke på oppturene mine som oppturer i den forstand - det at jeg får uhorvelig mye energi, tiltakslyst til å gjøre ALT, lite søvn(nå har jeg hatt problemer med søvnen ei stund så vet ikke åssen den blir ved en evt ny opptur). Utadvendt som fy, smiler og hilser på alt og alle nesten. De ser på det som innenfor "normalen"(men det er ikke normalen for meg...)og jeg har ikke hatt en ordentlig opptur siden innleggelsen på akuttpost i 07. Har bare vært dager hvor alt har vært topp og mer til, så har jeg falt ned i gjørmehullet igjen...det har ikke vart lenge nok til at de har sett det som ille nok... Det var en gang jeg ble spurt om behandler på DPS skulle ta vare på bankkortet mitt noen dager, men siden jeg klarte meg uten å bruke for mye penger var det liksom ikke ille nok...

 

Nei, jeg vet ikke jeg...denne legen som har satt meg på Fontex nå, hørte historien min sist vi traff hverandre..og da sa han at det hørtes veldig bipolar ut, men siden behandler har gått bort fra det så...(hu er psykiatrisk sykepleier og har kjent meg siden 08 - altså halvt år etter oppturen min som endte på frivillig tvang i 07.)

[ISW]

Det høres for meg i alle fall ganske idiotisk ut at dette skulle være helt normalt, spesielt i kombinasjon med depresjoner.

Nei, ta deg en time hos Kvakkestad. Det kan forandre livet ditt. Da er fem til ti tusen kroner en relativt lav pris å betale.

[Psykojenta]

Nei, jeg vet ikke jeg..har ikke råd til å få bedre helse..hehe..neida, ikke så ille, men har nok ikke råd til noe sånt...

 

Jeg regner med at jeg får snakka med legen på mandag, så får jeg se hva han sier da...kommer nok ingen vei med diagnosegreiene, de har kommet fram til så mange andre "fine" diagnoser..

 

Jeg har lyst til å prøve Lithionit på nytt...og kanskje jeg burde prøvd Wellbutrin igjen, men de vil ikke drive mer med medisinene mine...det er litt derfor de har finni andre diagnoser, få fokuset bort fra medisiner og jobbe annerledes med meg...

 

Jeg har rett og slett ikke peiling lenger...vet at medisiner ikke er en mirakelkur som gjør livet lykkelig osv, men kunne godt tenkt meg at de hjalp meg litt på rett vei da...sånn at det var lettere å jobbe med meg selv..

Deprimert og full av angst hjelper ikke på psyken. Ja, jeg kan kanskje jobbe med tankene etterhvert, men når jeg ser på stort sett alt som håpløst, er det liksom ikke noe vits i å jobbe med noe - det vil aldri bli godt nok uansett...

[ISW]

Nei, jeg vet ikke jeg..har ikke råd til å få bedre helse..hehe..neida, ikke så ille, men har nok ikke råd til noe sånt...

 

Jeg regner med at jeg får snakka med legen på mandag, så får jeg se hva han sier da...kommer nok ingen vei med diagnosegreiene, de har kommet fram til så mange andre "fine" diagnoser..

 

Jeg har lyst til å prøve Lithionit på nytt...og kanskje jeg burde prøvd Wellbutrin igjen, men de vil ikke drive mer med medisinene mine...det er litt derfor de har finni andre diagnoser, få fokuset bort fra medisiner og jobbe annerledes med meg...

 

Jeg har rett og slett ikke peiling lenger...vet at medisiner ikke er en mirakelkur som gjør livet lykkelig osv, men kunne godt tenkt meg at de hjalp meg litt på rett vei da...sånn at det var lettere å jobbe med meg selv..

Deprimert og full av angst hjelper ikke på psyken. Ja, jeg kan kanskje jobbe med tankene etterhvert, men når jeg ser på stort sett alt som håpløst, er det liksom ikke noe vits i å jobbe med noe - det vil aldri bli godt nok uansett...

Om du ikke drar dit, så snakk i alle fall med fastlegen din om å henvise deg til noen som kan bipolar lidelse. Hvis du har det, så er samtaleterapi et supplement, men ikke nok alene.

Det går faktisk an å få tilnærmet symptomfrihet med de riktige medisinene..

[Psykojenta]

Om du ikke drar dit, så snakk i alle fall med fastlegen din om å henvise deg til noen som kan bipolar lidelse. Hvis du har det, så er samtaleterapi et supplement, men ikke nok alene.

Det går faktisk an å få tilnærmet symptomfrihet med de riktige medisinene..

Tusen takk for svar

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli bra,, de prøver normalisere det å ha dårlige dager/uker/mnd...det er liksom normalt å ønske seg død hver dag..ok jeg setter det litt på spissen, men det føles sånn når de prater med en...ja, jeg vet at alle har dårlige dager, at livet er et ork til tider ol. men ikke over så lang tid...noen få gode dager, så ned i gjørma igjen. Skulle ønske jeg så det var verdt å leve, at livet ikke føles som et helvete hver dag. At jeg slapp å måtte tenke at jeg skal holde ut så så mange timer eller dager....se litt lysere på ting, føle glede over ting...

 

nei, jeg vet ikke jeg...trur ikke det finnes "kur" mot dette...det er bare å bite tenna sammen og holde ut ei stund til...er ikke veldig behagelig dette...

[ISW]

Tusen takk for svar

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli bra,, de prøver normalisere det å ha dårlige dager/uker/mnd...det er liksom normalt å ønske seg død hver dag..ok jeg setter det litt på spissen, men det føles sånn når de prater med en...ja, jeg vet at alle har dårlige dager, at livet er et ork til tider ol. men ikke over så lang tid...noen få gode dager, så ned i gjørma igjen. Skulle ønske jeg så det var verdt å leve, at livet ikke føles som et helvete hver dag. At jeg slapp å måtte tenke at jeg skal holde ut så så mange timer eller dager....se litt lysere på ting, føle glede over ting...

 

nei, jeg vet ikke jeg...trur ikke det finnes "kur" mot dette...det er bare å bite tenna sammen og holde ut ei stund til...er ikke veldig behagelig dette...

Det er ikke normalt å ønske seg død nesten hver dag. Det er sykdommene angst og depresjon, sannsynligvis som ledd i en bipolar lidelse. Og det finnes det behandling for, men først må du få rett diagnose (jeg kan jo ikke stille diagnose men høres jo veldig ut som bipolar lidelse).

Livet kan, og skal, bli bedre!

[Psykojenta]

Hadde BPdiagnose i ni år, men de fant ikke noen medisiner som funka, ikke at jeg prøvde såå mye forskjellig heller da..så de så heller en annen retning...andre diagnoser...andre tilnærmingsmåter for problemene...

 

Nei, jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette her i alle fall, det er slitsomt å hele tida prøve gjøre endringer som skal virke positivt ..

 

Jeg regner med at Seroquel gjør meg godt(men legger mye på meg av dem), men det er det å finne noe som kan hjelpe meg med depresjonene...som tar taket eller hva jeg skal kalle det...orker ikke leve sånn som dette...det er tungt og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger...

[ISW]

Skjønner godt at det ikke frister å ha det slik du har det nå i mange år.

Har du sett på behandlingsalgoritmen til dr Kvakkestad?

http://bipolar2.no/algoritme.html

Har du blitt behandlet med dette?

[frosken]

Hadde BPdiagnose i ni år, men de fant ikke noen medisiner som funka, ikke at jeg prøvde såå mye forskjellig heller da..så de så heller en annen retning...andre diagnoser...andre tilnærmingsmåter for problemene...

 

Nei, jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette her i alle fall, det er slitsomt å hele tida prøve gjøre endringer som skal virke positivt ..

 

Jeg regner med at Seroquel gjør meg godt(men legger mye på meg av dem), men det er det å finne noe som kan hjelpe meg med depresjonene...som tar taket eller hva jeg skal kalle det...orker ikke leve sånn som dette...det er tungt og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger...

 

Ikke alle er så heldige at de blir kvitt sine symptomer - selv om de medisineres optimalt. Når du to ganger har fått litiumforgiftning uten en forståelig grunn, så tror jeg ikke at jeg hadde ønsket å bli behandlet med litium  - og særlig ikke om effekten er dårlig.

 

Jeg ser for meg at du har mest å hente på å fortsette å kommunisere som best du kan med dine behandlere. Du har jo den senere tiden både fortalt om et vellykket forsøk med søvnrestriksjon og at du har blitt hørt mht til ditt ønske om kognitiv terapi. Dersom du er misfornøyd med din hovedkontakt, så bør du sannsynligvis ta dette opp med henne og evt. også med resten av behandlingsteamet. Dersom din misnøye er rimelig godt fundert, så vil det kanskje være mulig med et behandlerbytte.

 

Jeg har fungert som nærmeste pårørende til en kvinne med bipolar lidelse type 1 gjennom svært mange år. Hun har etter hvert fått en behandler som skal være uhyre kompetent. Allikevel får de ikke full kontroll over symptomene hennes og livskvaliteten er ikke spesielt god. Nå har hun dessverre også fått problemer med både nyrer og lever mm, sannsynligvis som følge av mange års medisinering. Av og til kreves det mye tålmodighet fra både pasient og behandlingsapparat når tilstander er kroniske og behandlingen ikke fremstår som veldig effektiv. Kanskje må man da også minne seg selv på at livskvaliteten kanskje ville ha vært vesentlig verre uten behandlingen.

[Psykojenta]

Ikke alle er så heldige at de blir kvitt sine symptomer - selv om de medisineres optimalt. Når du to ganger har fått litiumforgiftning uten en forståelig grunn, så tror jeg ikke at jeg hadde ønsket å bli behandlet med litium  - og særlig ikke om effekten er dårlig.

 

Jeg ser for meg at du har mest å hente på å fortsette å kommunisere som best du kan med dine behandlere. Du har jo den senere tiden både fortalt om et vellykket forsøk med søvnrestriksjon og at du har blitt hørt mht til ditt ønske om kognitiv terapi. Dersom du er misfornøyd med din hovedkontakt, så bør du sannsynligvis ta dette opp med henne og evt. også med resten av behandlingsteamet. Dersom din misnøye er rimelig godt fundert, så vil det kanskje være mulig med et behandlerbytte.

 

Jeg har fungert som nærmeste pårørende til en kvinne med bipolar lidelse type 1 gjennom svært mange år. Hun har etter hvert fått en behandler som skal være uhyre kompetent. Allikevel får de ikke full kontroll over symptomene hennes og livskvaliteten er ikke spesielt god. Nå har hun dessverre også fått problemer med både nyrer og lever mm, sannsynligvis som følge av mange års medisinering. Av og til kreves det mye tålmodighet fra både pasient og behandlingsapparat når tilstander er kroniske og behandlingen ikke fremstår som veldig effektiv. Kanskje må man da også minne seg selv på at livskvaliteten kanskje ville ha vært vesentlig verre uten behandlingen.

 

Neida, jeg forventer ikke noen mirakelkur, men hadde satt pris på at noen flere dager var ok, at jeg ikke har ønske om å dø hver dag, at jeg følte det var verdt å leve noen dager/uker/mnd til...

 

Jeg har vært i psykiatrien i 10 år nå, så må vel kunne kvalifiseres som å være tålmodig. Jeg aner ikke hvordan dette kan bli så mye verre egentlig...

 

Den kognitive terapien forutsetter vel at jeg har LITT tru på det som skjer..har jeg ikke det er det rimelig bortkasta prøve jobbe med noe... akkurat nå er jeg bare lei, lei av å hele tida måtte kjempe for å komme meg gjennom dagen eller uka.

 

Nei, vet ikke jeg...er bare litt håpløst..men joda, jeg vet jo ikke åssen jeg ville vært uten noe behandling overhode...kan hende jeg bare må jobbe med å lindre symptomene..og gjøre det beste ut av det sånn...dette er ikke et liv jeg vil leve for å si det sånn, men det er tross alt bedre enn det var for et år siden..da sa jeg ikke fra om ting jeg ikke var enig i engang..nå har jeg begynt å ta tak i livet mitt for å prøve gjøre det bedre...

[frosken]

Neida, jeg forventer ikke noen mirakelkur, men hadde satt pris på at noen flere dager var ok, at jeg ikke har ønske om å dø hver dag, at jeg følte det var verdt å leve noen dager/uker/mnd til...

 

Jeg har vært i psykiatrien i 10 år nå, så må vel kunne kvalifiseres som å være tålmodig. Jeg aner ikke hvordan dette kan bli så mye verre egentlig...

 

Den kognitive terapien forutsetter vel at jeg har LITT tru på det som skjer..har jeg ikke det er det rimelig bortkasta prøve jobbe med noe... akkurat nå er jeg bare lei, lei av å hele tida måtte kjempe for å komme meg gjennom dagen eller uka.

 

Nei, vet ikke jeg...er bare litt håpløst..men joda, jeg vet jo ikke åssen jeg ville vært uten noe behandling overhode...kan hende jeg bare må jobbe med å lindre symptomene..og gjøre det beste ut av det sånn...dette er ikke et liv jeg vil leve for å si det sånn, men det er tross alt bedre enn det var for et år siden..da sa jeg ikke fra om ting jeg ikke var enig i engang..nå har jeg begynt å ta tak i livet mitt for å prøve gjøre det bedre...

 

Bra at du sier i fra og prøver å få behandling som er i samsvar med det du selv har tro på.

 

Generelt sett så tror jeg det vil være mer gunstig om du oppgir alle medisinene dine når du stiller denne typen spørsmål på dol. Hvilken endring er det du ønsker bortsett fra økning av fontex?

[Psykojenta]

Jeg kunne tenkt meg å være litt mer positiv innstilt til ting...kunne tenkt meg å se fram til å gjøre ting sammen med barnet mitt...se frem til høsten og mulighetene som kan ligge foran meg.

Prøve å tenke positivt...eller i det minste at ting har mer enn enten eller løsninger...at ting kan være godt nok,ikke enten kjempebra eller helt bånn...

At jeg synes det er greit å leve og se fram til neste dag innimellom.

Litt mindre angst for å dumme meg ut...for enten gjør jeg ting bra eller så driter jeg meg ut...

mindre kvalme og uvelhet når angsten kommer

Det er egentlig ganske vanskelig å si akkurat den og den endringa skal til...

Medisiner:

Fluanxol 2+1mg

Fontex 20mg

Levaxin 125mikrogram noen dager,100mikrogram noen dager

Seroquel 350+450mg

Jeg er jo kvitt hallusinasjonene-de tok Seroquelen seg av, men jeg kunne tenkt neg å være litt mindre trist og lei,litt mer lyst til å leve og se frem til småting...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du kan be om øking av dosen Fontex. Det høres fornuftig ut.

 

Seroquel er også en god behandling for BP.

[Psykojenta]

Hei,

ja,vet at Seroquel funker som medisin for BP...men når depresjonen sitter så godt som den gjør, er det litt vanskelig å se at den gjør noe annet enn med hallusinasjonene...

Men jeg vet ikke åssen jeg skal komme meg gjennom dagene...så håper en økning kan hjelpe meg litt på vei...

[frosken]

Hei,

ja,vet at Seroquel funker som medisin for BP...men når depresjonen sitter så godt som den gjør, er det litt vanskelig å se at den gjør noe annet enn med hallusinasjonene...

Men jeg vet ikke åssen jeg skal komme meg gjennom dagene...så håper en økning kan hjelpe meg litt på vei...

Jeg lurer på om du har hengt deg litt for mye opp i at de har nedtonet bipolar-diagnosen. Kanskje har de gjort det med et slags pedagogisk siktemål fordi de tenker at du har en såpass sammensatt problematikk at medisineringen alene ikke vil gi deg et mye bedre liv.

[Psykojenta]

Jeg lurer på om du har hengt deg litt for mye opp i at de har nedtonet bipolar-diagnosen. Kanskje har de gjort det med et slags pedagogisk siktemål fordi de tenker at du har en såpass sammensatt problematikk at medisineringen alene ikke vil gi deg et mye bedre liv.

Kanskje...jeg vil bare bli kvitt depresjonen..blåser i oppturer bare jeg kan få dager/uker hvor jeg ikke tenker selvmord og elendighet...

Vet at medisiner mest sannsynlig ikke vil hjelpe meg lenger, må nok bare innse at jeg må leve sånn som dette...men det vet jeg ikke om det er verdt...holder ut dag for dag, men det er tungt...

 

Om jeg har BP eller hva det enn er, skulle jeg virkelig ønske jeg slapp depresjon...og angst....