NHD/ Det jeg vil, gjør jeg ikke....

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne som har vokst opp med en psykisk ustabil mor. Man kan si hun har vært meget ustabil og mishandlet meg psykisk. Jeg bor nå i Stavanger og hun i Trondheim så vi sees sjeldent. Når vi møtes behandler hun meg stortsett som dritt. Allikevel ringer jeg henne ihvertfall en gang om dagen. Det gir meg ingenting.,men føler at jeg _må_ ringe.

Har selv gått til behandling og prøvd å slutte med denne kontakten. Men det førte ikke fram. Ble bare prat frem og tilbake om samme tema mellom psykologen og meg i lange tider.

 

Forstår meg ikke på meg selv og denne trangen til kontakt med ei mor som har vært alt annet en ei god mor.. Innerst inne har jeg kanskje fremdeles et lite håp om at mor skal bry seg om meg. Men det er nesten motsatt, hun blir verre jo eldre hun blir..

 

Noen råd til meg NHD...?

Anonymous poster hash: fbfaa...544

[AnonymBruker]

Når du prøvde å slutte med denne kontakten, greide du det i en periode da? Hva skjer i hodet ditt når du prøver å la være? Får du dårlig samvittighet?

 

Tenker at det kan være vondt å bryte kontakten helt med sin mor, kanskje er det heller ikke nødvendig? Det vet du best selv. Men å ringe minst en gang om dagen er usunt og for mye, når du har slike følelser rundt det.  Kan du ikke begynne i det små? Bestem deg for at i morgen ringer du ikke.   

 

Det er nok ikke rart eller uvanlig å ønske en god relasjon til sin mor, selv om hun har vært slik. Men kanskje du må gi både henne og deg selv litt tid til å tenke, kanskje det at du ringer sjeldnere er helt nødvendig for at hun skal ha en mulighet (hvis den i det hele tatt fins) til å endre seg?  Jeg tror dårlig samvittighet og skyldfølelse kan være en grunn til at man behandler sine nærmeste som dritt, det kan kanskje være vondt å føle omsorg fra et barn når man vet man har vært en dårlig mor? Tror slikt forsterkes når man blir eldre og, når man etterhvert blir mer avhengig av denne omsorgen.  Man skyver unna istedet for å takke. Kanskje er det også en redsel for å innrømme hvordan man har vært, at å fortsette i samme spor er en trygghet? Eller kanskje hun bare er en av de som ikke evner å se egne feil, men legger skylden for alt som er galt på de rundt seg. Har du konfrontert henne noen gang? Sagt hvordan du føler det? 

 

Jeg tror de fleste mødre innerst,innerst inne er glade i sine barn, men det er ikke sikkert hun noen gang vil gi deg den bekreftelsen du håper på, kanskje du bare må jobbe med den tanken om du ønsker å beholde kontakten. Hun er som hun er, hun er syk, kanskje hun ikke er istand til å føle som normale mennesker engang, og det er kanskje litt synd på henne, selv om hun ikke fortjener å bli syntes synd på. Det er bittert, men ikke noe å gjøre med. Så prøv å fokusere på at du har ditt eget liv og andre som er glade i deg. Du trenger ihvertfall litt fri fra henne innimellom, og hun vil ikke ha vondt av det.  Nå må du først og fremst tenke på deg selv, alt du kan gjøre er å forsøke å tilgi henne at hun ikke greide å være en god mor, for det er ikke din feil, og det er ikke noe du kunne gjort eller kan gjøre annerledes for å endre på det.  Du er voksen og klarer deg selv nå.  Hun klarer seg og.

 

Beklager at jeg svarte selv om jeg ikke er NHD, men kanskje spørsmålet kommer litt lengre opp så han ser det nå

Anonymous poster hash: 44ada...de6

[AnonymBruker]

 

Når du prøvde å slutte med denne kontakten, greide du det i en periode da? Hva skjer i hodet ditt når du prøver å la være? Får du dårlig samvittighet?

 

Tenker at det kan være vondt å bryte kontakten helt med sin mor, kanskje er det heller ikke nødvendig? Det vet du best selv. Men å ringe minst en gang om dagen er usunt og for mye, når du har slike følelser rundt det.  Kan du ikke begynne i det små? Bestem deg for at i morgen ringer du ikke.   

 

Det er nok ikke rart eller uvanlig å ønske en god relasjon til sin mor, selv om hun har vært slik. Men kanskje du må gi både henne og deg selv litt tid til å tenke, kanskje det at du ringer sjeldnere er helt nødvendig for at hun skal ha en mulighet (hvis den i det hele tatt fins) til å endre seg?  Jeg tror dårlig samvittighet og skyldfølelse kan være en grunn til at man behandler sine nærmeste som dritt, det kan kanskje være vondt å føle omsorg fra et barn når man vet man har vært en dårlig mor? Tror slikt forsterkes når man blir eldre og, når man etterhvert blir mer avhengig av denne omsorgen.  Man skyver unna istedet for å takke. Kanskje er det også en redsel for å innrømme hvordan man har vært, at å fortsette i samme spor er en trygghet? Eller kanskje hun bare er en av de som ikke evner å se egne feil, men legger skylden for alt som er galt på de rundt seg. Har du konfrontert henne noen gang? Sagt hvordan du føler det? 

 

Jeg tror de fleste mødre innerst,innerst inne er glade i sine barn, men det er ikke sikkert hun noen gang vil gi deg den bekreftelsen du håper på, kanskje du bare må jobbe med den tanken om du ønsker å beholde kontakten. Hun er som hun er, hun er syk, kanskje hun ikke er istand til å føle som normale mennesker engang, og det er kanskje litt synd på henne, selv om hun ikke fortjener å bli syntes synd på. Det er bittert, men ikke noe å gjøre med. Så prøv å fokusere på at du har ditt eget liv og andre som er glade i deg. Du trenger ihvertfall litt fri fra henne innimellom, og hun vil ikke ha vondt av det.  Nå må du først og fremst tenke på deg selv, alt du kan gjøre er å forsøke å tilgi henne at hun ikke greide å være en god mor, for det er ikke din feil, og det er ikke noe du kunne gjort eller kan gjøre annerledes for å endre på det.  Du er voksen og klarer deg selv nå.  Hun klarer seg og.

 

Beklager at jeg svarte selv om jeg ikke er NHD, men kanskje spørsmålet kommer litt lengre opp så han ser det nå

Anonymous poster hash: 44ada...de6

 

TUSEN TAKK til deg anonym som tok deg tid til å gi meg et slikt fint svar! Ble nesten litt rørt av svaret. Det var så treffende og jeg skal ta det til meg og jobbe med saken. 

 

Takk, igjen!

Anonymous poster hash: fbfaa...544