Å leve med Aspergers

[gråstein]

Tankevekkende innlegg i Bergens Tidene om en aspergers møte med helsevesenet.

 

http://www.bt.no/meninger/kronikk/A-leve-med-Aspergers-3195882.html

 

Hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Med ett var jeg diagnosen, og ikke meg selv.

 

Asperger syndrom kalles «medfødt generell utviklingsforstyrrelse». Det får jeg, som blant annet lærte meg selv å lese før jeg begynte på skolen, ikke til å stemme. De «forstyrrelser» jeg har fremstår helst som fysiske. Det er slitsomt å forholde seg for mye til «utenverdenen». Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi sansene bare unntaksvis fungerer spontant og uanstrengt. Det er ofte som å leve bak en glassvegg.

 

«Permanent nedsatt stressterskel» brukes også om AS og er mer dekkende. For meg arter det seg som nedsatt reaksjonsevne, forsterket av at jeg på grunn av synet ikke vurderer avstander spontant og spenstig. Slike faktorer gir meg og andre med Aspergers en atferd som i helsevesenet ofte vurderes som psykisk betinget. Derfor feildiagnostisertes mange voksne med Asperger syndrom. Man diagnostiseres med personlighetsforstyrrelse, selv om syndromet regnes og behandles som funksjonshemning hos barn.

 

Jeg er 51 år og tobarnsmor. AS-diagnosen ble satt da jeg var 47, etter at jeg hadde bedt om utredning selv. Men hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Aldri har jeg vært så «syk», så stresset, som i tiden etter utredningen. Å bli møtt av et helsevesen som insisterte på å behandle meg som psykisk syk, med den delvise umyndiggjøringen det innebærer, var et sjokk og har vært svært belastende.

 

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

 

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

 

Min utreder overså disse faktorene, og konkluderte med at jeg hadde et «omfattende tilretteleggingsbehov». Hva jeg selv mente jeg kunne arbeide med og hva som var aktuell hjelp, var ikke interessant for utrederen. Jeg ble ikke engang spurt, før anbefalingene ble sendt til oppfølgerinstans. Med ett var jeg diagnosen, ikke meg selv.

 

Jeg ble tilbudt mestringskurs for å forstå noe jeg hadde levd med i 47 år. Det opplevdes ikke relevant for meg. Det ville det derimot vært å få bistand i en situasjon hvor jeg som funksjonshemmet skulle være både omsorgsgiver og - mottaker. Men min situasjon blir ikke forstått hos de helsetjenestene som skal stå for assistansen. «Du har ikke rett på spesialbehandling», og beskjed om at det er min samarbeidsvilje som er problemet, har vært svarene.

 

Hvorfor snakkes det om oppfølging ut fra generelle antakelser om funksjon, når vi er voksne mennesker som kan beskrive oss selv? Tilstanden i seg selv er ikke en sykdom eller forstyrrelse. Likevel anbefales vi «psykoedukasjon» for å lære å tilpasse oss, enten vi er 18 eller 50 år.

 

Å få en Aspergers-diagnose innebærer nemlig altfor ofte å bli inkludert i en gruppe som psykisk syk, uten nok hensyn til individualitet. Å ikke passe inn i den gruppen, medfører at det er svært vanskelig å få rett hjelp. Det ser for tiden ut til at den lokale frivillighetssentralen er det mest aktuelle stedet å få hjelp til det jeg trenger hjelp til, nemlig praktiske gjøremål.

 

[Madelenemie]

Tankevekkende innlegg i Bergens Tidene om en aspergers møte med helsevesenet.

 

http://www.bt.no/meninger/kronikk/A-leve-med-Aspergers-3195882.html

 

Hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Med ett var jeg diagnosen, og ikke meg selv.

 

Asperger syndrom kalles «medfødt generell utviklingsforstyrrelse». Det får jeg, som blant annet lærte meg selv å lese før jeg begynte på skolen, ikke til å stemme. De «forstyrrelser» jeg har fremstår helst som fysiske. Det er slitsomt å forholde seg for mye til «utenverdenen». Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi sansene bare unntaksvis fungerer spontant og uanstrengt. Det er ofte som å leve bak en glassvegg.

 

«Permanent nedsatt stressterskel» brukes også om AS og er mer dekkende. For meg arter det seg som nedsatt reaksjonsevne, forsterket av at jeg på grunn av synet ikke vurderer avstander spontant og spenstig. Slike faktorer gir meg og andre med Aspergers en atferd som i helsevesenet ofte vurderes som psykisk betinget. Derfor feildiagnostisertes mange voksne med Asperger syndrom. Man diagnostiseres med personlighetsforstyrrelse, selv om syndromet regnes og behandles som funksjonshemning hos barn.

 

Jeg er 51 år og tobarnsmor. AS-diagnosen ble satt da jeg var 47, etter at jeg hadde bedt om utredning selv. Men hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Aldri har jeg vært så «syk», så stresset, som i tiden etter utredningen. Å bli møtt av et helsevesen som insisterte på å behandle meg som psykisk syk, med den delvise umyndiggjøringen det innebærer, var et sjokk og har vært svært belastende.

 

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

 

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

 

Min utreder overså disse faktorene, og konkluderte med at jeg hadde et «omfattende tilretteleggingsbehov». Hva jeg selv mente jeg kunne arbeide med og hva som var aktuell hjelp, var ikke interessant for utrederen. Jeg ble ikke engang spurt, før anbefalingene ble sendt til oppfølgerinstans. Med ett var jeg diagnosen, ikke meg selv.

 

Jeg ble tilbudt mestringskurs for å forstå noe jeg hadde levd med i 47 år. Det opplevdes ikke relevant for meg. Det ville det derimot vært å få bistand i en situasjon hvor jeg som funksjonshemmet skulle være både omsorgsgiver og - mottaker. Men min situasjon blir ikke forstått hos de helsetjenestene som skal stå for assistansen. «Du har ikke rett på spesialbehandling», og beskjed om at det er min samarbeidsvilje som er problemet, har vært svarene.

 

Hvorfor snakkes det om oppfølging ut fra generelle antakelser om funksjon, når vi er voksne mennesker som kan beskrive oss selv? Tilstanden i seg selv er ikke en sykdom eller forstyrrelse. Likevel anbefales vi «psykoedukasjon» for å lære å tilpasse oss, enten vi er 18 eller 50 år.

 

Å få en Aspergers-diagnose innebærer nemlig altfor ofte å bli inkludert i en gruppe som psykisk syk, uten nok hensyn til individualitet. Å ikke passe inn i den gruppen, medfører at det er svært vanskelig å få rett hjelp. Det ser for tiden ut til at den lokale frivillighetssentralen er det mest aktuelle stedet å få hjelp til det jeg trenger hjelp til, nemlig praktiske gjøremål.

Hei!

Burde ikke svar, da har egentlig ikke tid, men, det fristet meg...så svarer kort.

Bra innlegg, med flere gode poeng.

Selv kjenner jeg meg befriende igjen med det som er skrevet om syn og reaksjonsevne, det jeg oftere kaller forsinket prossisering.

Og som gjør feks at jeg strever i vanlige utdanningssituasjoner m.m.

Jeg kjenner meg mer igjen som døv og blind, men døv og blind på de mellommenneskelige relasjoner og da medfødt og ikke som følge av traumer eller oppvekst.

Nå har jeg vært heldig, møtt på den praktiske hjelpen og støtten, den som er uvanlig slik jeg leser at psykiatrien gir, men jeg fikk den,

Og i tillegg av en psykiater som ikke ser autisme som psykisk sykdom, men en annerledeshet medfødt, som må defineres presist på en annen måte, mer som å være blind eller døv.

Likevel vet jeg at det er et gode å forsøke tilpasse seg, lære seg teoretisk normene og reglene som feks letter mulighetene for å mestre jobb, så jeg syns det må være en balanse selv når man har autisme, ja vi ha autisme, men har vi gode evner, kan vi velge et handlingsmønster som ikke forvansker vår hverdag og vårt liv.

[Cilien]

Dette synes jeg var et veldig tankevekkende og godt innlegg. I mindre skala sliter vi litt med dette i skolesektoren. På den ene siden opplever vi lærere at elever ofte ikke får rett til ekstra hjelp hvis de ikke får satt en tydelig diagnose. På den andre siden får vi lærere og også elevene ofte presentert hjelpetiltak som vi ikke føler passer enkeltindividene, men mest er tenkt ut på gruppenivå for den og den diagnosen. Jeg prøver som best jeg kan å faktisk snakke med elevene mine om hva de trenger av tiltak - for for eksempel elever med asperger er jo veldig ulike, selv om de har fått samme diagnosen. Likevel opplever jeg at hverken jeg eller elevene alltid blir hørt når hjelp skal settes inn. 

[AnonymBruker]

 

Tankevekkende innlegg i Bergens Tidene om en aspergers møte med helsevesenet.

 

http://www.bt.no/meninger/kronikk/A-leve-med-Aspergers-3195882.html

 

Hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Med ett var jeg diagnosen, og ikke meg selv.

 

Asperger syndrom kalles «medfødt generell utviklingsforstyrrelse». Det får jeg, som blant annet lærte meg selv å lese før jeg begynte på skolen, ikke til å stemme. De «forstyrrelser» jeg har fremstår helst som fysiske. Det er slitsomt å forholde seg for mye til «utenverdenen». Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi sansene bare unntaksvis fungerer spontant og uanstrengt. Det er ofte som å leve bak en glassvegg.

 

«Permanent nedsatt stressterskel» brukes også om AS og er mer dekkende. For meg arter det seg som nedsatt reaksjonsevne, forsterket av at jeg på grunn av synet ikke vurderer avstander spontant og spenstig. Slike faktorer gir meg og andre med Aspergers en atferd som i helsevesenet ofte vurderes som psykisk betinget. Derfor feildiagnostisertes mange voksne med Asperger syndrom. Man diagnostiseres med personlighetsforstyrrelse, selv om syndromet regnes og behandles som funksjonshemning hos barn.

 

Jeg er 51 år og tobarnsmor. AS-diagnosen ble satt da jeg var 47, etter at jeg hadde bedt om utredning selv. Men hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Aldri har jeg vært så «syk», så stresset, som i tiden etter utredningen. Å bli møtt av et helsevesen som insisterte på å behandle meg som psykisk syk, med den delvise umyndiggjøringen det innebærer, var et sjokk og har vært svært belastende.

 

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

 

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

 

Min utreder overså disse faktorene, og konkluderte med at jeg hadde et «omfattende tilretteleggingsbehov». Hva jeg selv mente jeg kunne arbeide med og hva som var aktuell hjelp, var ikke interessant for utrederen. Jeg ble ikke engang spurt, før anbefalingene ble sendt til oppfølgerinstans. Med ett var jeg diagnosen, ikke meg selv.

 

Jeg ble tilbudt mestringskurs for å forstå noe jeg hadde levd med i 47 år. Det opplevdes ikke relevant for meg. Det ville det derimot vært å få bistand i en situasjon hvor jeg som funksjonshemmet skulle være både omsorgsgiver og - mottaker. Men min situasjon blir ikke forstått hos de helsetjenestene som skal stå for assistansen. «Du har ikke rett på spesialbehandling», og beskjed om at det er min samarbeidsvilje som er problemet, har vært svarene.

 

Hvorfor snakkes det om oppfølging ut fra generelle antakelser om funksjon, når vi er voksne mennesker som kan beskrive oss selv? Tilstanden i seg selv er ikke en sykdom eller forstyrrelse. Likevel anbefales vi «psykoedukasjon» for å lære å tilpasse oss, enten vi er 18 eller 50 år.

 

Å få en Aspergers-diagnose innebærer nemlig altfor ofte å bli inkludert i en gruppe som psykisk syk, uten nok hensyn til individualitet. Å ikke passe inn i den gruppen, medfører at det er svært vanskelig å få rett hjelp. Det ser for tiden ut til at den lokale frivillighetssentralen er det mest aktuelle stedet å få hjelp til det jeg trenger hjelp til, nemlig praktiske gjøremål.

 

Det heter ikke aspergerS, det heter ASPERGER.

Anonymous poster hash: b1ebb...9a2

[Trine]

 

Det heter ikke aspergerS, det heter ASPERGER.

Anonymous poster hash: b1ebb...9a2

 

 

Kjeder du deg i dag?