problemet med venner

[Madelenemie]

Hei!

 

Når jeg har en nabo som ikke sender sms om behov, så regner jeg med at alt er ok.

 

I vertfall helt til jul og jeg har julekaker som skal leveres.

 

Jeg ville også reagerte om innkjørselen ikke var måkt, post ikke hentet osv...

da ville jeg gått opp til huset og banket på, svarte de ikke, ville jeg ringt osv.. helt til jeg fikk bekreftet at alt ok. Jeg ville forsøkt komme meg inn i huset i vertfall.

 

Er ikke alt ok, så kan jeg jo hjelpe, jeg kan jo ordne opp i mange ting.evt også trøste, om det er nødvendig.

 

Med venner er det mer komplisert på en måte, jeg kjenner enda større ansvar for at de skal ha det ok, sjeleig, helsemessig fysisk og psykisk. Dvs at jeg jevnlig sender en mail, og svarer de ikke, sender jeg etter en uke en ny mail, så etter en uke til, enda en ny mail.

 

Til slutt skriver jeg at jeg er urolig for deres helsemessige tilstand, (noe sånt) samt vær så snill å svare meg, jeg trenger ikke noen lang forklaring, bare at du klarer seg.

 

Jeg forstår at man kan streve, men tre ord kan man jo skrive om man har en asperger venn full av prinsipper!!

 

Man kan skrive "Jeg er ok", da holder det for en stund.

 

Jeg vil bare ikke at mine venner skal ligge deprimerte og fortvilte i sine leiligheter, jeg kjenner meg spesielt forpliktet da flere er nokså alene i sine liv, men de har de samme lengsler og følelser som meg, sånn kort oppsummert, jeg blir da forferdelig fortvilt når de ikke svarer meg.

 

Jeg vurderer sette meg i bil utenfor deres bosted for å finne ut om de går ut og lever.

 

Jeg hadde det mer bekyrmingsfritt før jeg fikk venner.

 

Dette gjelder kun en person, heldigvis, tidvis to, men nr to forstår visst at jeg bekymrer meg og svarer til slutt.

 

Jeg kan jo ikke løse alle problemer, men jeg kan kjøre de rundt for å få gjort ting, ærend, eller gå på museum, jeg kan til og med gå på kafe om det er det menneske ønsker.

 

Jeg burde kanskje aldri innvolvert meg i vennesystemet, jeg har kanskje en annen tilnærming og følelsen av ansvar og forpliktelse slipper  ikke tak. (noe andre ikke forstår)

[gråstein]

Det enkleste er å ikke ha venner, så slipper man mye problemer.

[Madelenemie]

Det enkleste er å ikke ha venner, så slipper man mye problemer.

sant.

 

Men så blir man vel ensom og misfornøyd med tiden, gjør man ikke?

[gråstein]

sant.

 

Men så blir man vel ensom og misfornøyd med tiden, gjør man ikke?

Jo, det blir man nok. Det skal ikke være lett...

[Madelenemie]

Jo, det blir man nok. Det skal ikke være lett...

Nei

 

Så jeg tok og tar utfordringen med venner.

 

Jeg vet jo at jeg strever med en slags forståelse som andre ikke trenger....

 

Det er noen autistvenner jeg har fått, de er enkle, på den måten at de vet jeg bryr meg og bare trenger et livstegn for å ikke bekymre meg.

 

De er nok like prinsippfaste som meg, slik at derfor fungerer vennskapet nokså greit, de kommer på sommerfest hos meg til helgen, og jeg gleder meg. Autister er enkle å invitere. De kan underholde seg selv. De snakker med dyrene mine.

 

NT mennesker varierer veldig, selv om jeg ikke forstår meg helt på mange av dem, så syns jeg det er ok å ha evne til å omgås dem.

Min barndomsvenn er jo et NT menneske. Hun har alltid hjulpet meg, uten å få noe for det, nå har det snudd litt, jeg kan faktisk inngå i et mer likeverdig forhold, å være mer en støttende venn, da jeg skjønner systemet.

 

Det som kan være vanskelig med NT mennesker hvis de blir syke er at de ikke gir beskjed, så må jeg uroe meg,

jeg trenger å vite hva som er galt, og om jeg kan bidra, jeg liker ikke at noen har det vondt.

 

Jeg er takknemlig for mine naboer som har tydelig definerte behov, jeg tror jeg faktisk må skrive til dem, hvor glad jeg er for å hjelpe dem, at de er åpne om sine behov, slik at jeg ikke trenger bekymre meg for deres helsetilstand.

[Cilien]

Jeg synes du høres ut som en fantastisk venn. Det du skriver viser at du virkelig bryr deg om mennesker rundt deg. Jeg skulle gjerne hatt en venn som deg, som blir så bekymret at hun vurderer å sette seg i en bil utenfor huset for å se til at alt er bra. Jeg er også eng med deg; de burde svare deg og ikke la deg bli bekymret unødig, det koster lite å for eksempel sende en tekstmelding, selv om man kanskje har det vanskelig. 

 

Jeg tenker at vi mennesker er viktige for hverandre, selv om jeg selv også trives veldig godt i eget selskap og trenger mye alenetid. Likevel, og selv om det koster meg en del å være sosial, er det jo mennesker livet handler om, synes du ikke? 

[Trine]

Enig med Cilien. Men for meg handler ikke livet om mennesker alene. Mennesker er bare en del av det hele, noen er man glad for å ha mens andre bare gjør livet vanskelig. For meg handler livet like mye om dyr, spesielt hunder, og natur, som det handler om mennesker.

[Gjest Gargamel]

Hei!

Når jeg har en nabo som ikke sender sms om behov, så regner jeg med at alt er ok.

I vertfall helt til jul og jeg har julekaker som skal leveres.

Jeg ville også reagerte om innkjørselen ikke var måkt, post ikke hentet osv...

da ville jeg gått opp til huset og banket på, svarte de ikke, ville jeg ringt osv.. helt til jeg fikk bekreftet at alt ok. Jeg ville forsøkt komme meg inn i huset i vertfall.

Er ikke alt ok, så kan jeg jo hjelpe, jeg kan jo ordne opp i mange ting.evt også trøste, om det er nødvendig.

Med venner er det mer komplisert på en måte, jeg kjenner enda større ansvar for at de skal ha det ok, sjeleig, helsemessig fysisk og psykisk. Dvs at jeg jevnlig sender en mail, og svarer de ikke, sender jeg etter en uke en ny mail, så etter en uke til, enda en ny mail.

Til slutt skriver jeg at jeg er urolig for deres helsemessige tilstand, (noe sånt) samt vær så snill å svare meg, jeg trenger ikke noen lang forklaring, bare at du klarer seg.

Jeg forstår at man kan streve, men tre ord kan man jo skrive om man har en asperger venn full av prinsipper!!

Man kan skrive "Jeg er ok", da holder det for en stund.

Jeg vil bare ikke at mine venner skal ligge deprimerte og fortvilte i sine leiligheter, jeg kjenner meg spesielt forpliktet da flere er nokså alene i sine liv, men de har de samme lengsler og følelser som meg, sånn kort oppsummert, jeg blir da forferdelig fortvilt når de ikke svarer meg.

Jeg vurderer sette meg i bil utenfor deres bosted for å finne ut om de går ut og lever.

Jeg hadde det mer bekyrmingsfritt før jeg fikk venner.

Dette gjelder kun en person, heldigvis, tidvis to, men nr to forstår visst at jeg bekymrer meg og svarer til slutt.

Jeg kan jo ikke løse alle problemer, men jeg kan kjøre de rundt for å få gjort ting, ærend, eller gå på museum, jeg kan til og med gå på kafe om det er det menneske ønsker.

Jeg burde kanskje aldri innvolvert meg i vennesystemet, jeg har kanskje en annen tilnærming og følelsen av ansvar og forpliktelse slipper ikke tak. (noe andre ikke forstår)

"Venn" er et ganske vidt begrep. Det kan være noen man ikke er uvenn med eller som man liker å møte en gang i halvåret for å ta en prat. Det kan også være en sjelevenn man er villig til å gå i døden for.

Filmer og bøker handler ofte om denne siste typen idealisert vennskap.

Man kan høre visdomsord som:

"En ekte venn er der alltid når du trenger det"

Jeg tror du sliter deg ut hvis du prøver å leve opp til det idealet i alle vennskap. Da er det ikke rart du ikke klarer å ha mer enn én eller to venner.

Etter en mer dagligdags bruk av ordet kunne du kalt alle de du inviterer på autist-sammenkomsten for venner, (men kanskje ikke si det til dem, for da blir de bare stresset og lurer på hvor ofte de må ringe deg.....)

Sånn i hovedsak er det veldig bra at du bryr deg så mye om andre, og sjekker hvordan det går. Du bør ikke slutte med det. De du tar vare på og passer på er heldige. Det går bare ikke an å bære all verdens sorger på sine skuldre hvis man ikke heter Jesus. Som du selv skjønner har det gått for langt om du bekymrer deg hele tiden uten spesiell grunn, eller stiller deg opp med bil utenfor huset deres.

Endret 4. juni 2015 av Gargamel

[Madelenemie]

Jeg synes du høres ut som en fantastisk venn. Det du skriver viser at du virkelig bryr deg om mennesker rundt deg. Jeg skulle gjerne hatt en venn som deg, som blir så bekymret at hun vurderer å sette seg i en bil utenfor huset for å se til at alt er bra. Jeg er også eng med deg; de burde svare deg og ikke la deg bli bekymret unødig, det koster lite å for eksempel sende en tekstmelding, selv om man kanskje har det vanskelig. 

 

Jeg tenker at vi mennesker er viktige for hverandre, selv om jeg selv også trives veldig godt i eget selskap og trenger mye alenetid. Likevel, og selv om det koster meg en del å være sosial, er det jo mennesker livet handler om, synes du ikke? 

Takk:-)

 

Jeg er i vertfall grei og hjelpsom selv om jeg er annerledes på mine måter:-)

 

Jeg vet ikke om det er mennesker livet handler om, det må jeg tenke litt på, jeg har aldri tenkt på det før.

 

Det kan hende du har rett, jeg må bare tenke litt.

[Madelenemie]

"Venn" er et ganske vidt begrep. Det kan være noen man ikke er uvenn med eller som man liker å møte en gang i halvåret for å ta en prat. Det kan også være en sjelevenn man er villig til å gå i døden for.

Filmer og bøker handler ofte om denne siste typen idealisert vennskap.

Man kan høre visdomsord som:

"En ekte venn er der alltid når du trenger det"

Jeg tror du sliter deg ut hvis du prøver å leve opp til det idealet i alle vennskap. Da er det ikke rart du ikke klarer å ha mer enn én eller to venner.

Etter en mer dagligdags bruk av ordet kunne du kalt alle de du inviterer på autist-sammenkomsten for venner, (men kanskje ikke si det til dem, for da blir de bare stresset og lurer på hvor ofte de må ringe deg.....)

Sånn i hovedsak er det veldig bra at du bryr deg så mye om andre, og sjekker hvordan det går. Du bør ikke slutte med det. De du tar vare på og passer på er heldige. Det går bare ikke an å bære all verdens sorger på sine skuldre hvis man ikke heter Jesus. Som du selv skjønner har det gått for langt om du bekymrer deg hele tiden uten spesiell grunn, eller stiller deg opp med bil utenfor huset deres.

Ja takk.

 

Jeg har en sjelevenn i vertfall, min pensjonerte psykiater. Visste ikke at det er et ideale, da har jeg det.

Resten er mer en gruppe mennesker tror jeg, noen av de mener jeg er deres beste venn eller bare venn.

 

Tror riktig som du skriver i begynnelsen, man har ulike definisjoner på venner.

 

Jeg har lest ordtaket du refererte til og forholder meg prinsippfast til å yte bistand, der bistand trengs.

 

Men når det er skrevet, så sa min mann at han mistenker ofte at jeg skjuler min bekymring og kjærlighet bak ord som ansvar og prinsipper. Jeg bruker de siste ordene mye, og han kan ofte si, "Du er glad i mange du", jeg svarer ikke da, fordi jeg tenker mer på det som prinsipper og ansvar, men selvsagt bryr jeg meg. Likevel er det oftere lettere å snakke om prinsipper og ansvar, enn kjærlighet syns jeg.

 

Det var morsomt det du skrev om autistsammenkomsten   tror mange ville blitt urolige om jeg erklærte dem som mine gode venner